Det Gudbrandsdalske Bergverk - Sel kobberverk

Sel kobberverk og gruvene som er igjen etter verket er noen av de eldste kobbergruvene i landet. Gruvene ble drevet fra omkring 1640 til 1750-60årene. Siden har disse gruvene fått ligge stort sett urørt, og de representerer derfor særdeles verdifulle kulturminner. I gruvene finner vi driftsspor etter alle de tre klassiske bergbrytingsteknikkene. Gruvene ligger ca. 3,5 km nord for Otta, der elva Ula renner ned i dalen. I dag brukes navnet Selsverket på området ved Ula, navnet peker tilbake på bergverkstida.

Navnet Selsverket

3,5 km ord for Otta renner elva Ula ned i dalen. Tett inntil E6 ser vi den mektige fossen som ga vannkraft til blåsebelgene i smeltehytta. I dag brukes navnet Selsverket på området ved Ula, og det peker tilbake på tilbake til bergverkstida på 16- og 1700-tallet. Bergverket har hatt flere skrivemåter; Kvpferberg in Gvlbrandsdals kalles det på kartet fra 1647, Gudbrandsdaliches Bergwerk og Zells Kobberwærk er andre former som finnes i skriftlige kilder. Da Ulrik Frederik Gyldenløve arvet verket etter sin far Fredrik III i 1664, ga han verket navnet Friederiksgabes Wærk. Idag brukes gjerne navnet Sel kobberverk.

Geologi

Geologisk hører storparten av Sel kommune med til Trondheims-feltet, og malm forekomstene i bygda ligger alle i grønnstein. Opphavet til Grønnsteinen er trolig en vulkansk basalt som senere er sterkt omdannet. Vanlig tolkning av kisforekomstene er i dag at de er avsatt av varme kilder på havbunnen, og i Otta-området inneholder de vesentlig sulfider av jern, sink og kobber. I mindre mengder forekommer også magnetitt og hematitt.

Malmforekomstene i Sel er en utløper i enden på det enorme kisdraget som går gjennom landet, helt inn til Falun i Sverige. Kjente bergverk som Folldal, Røros, Killingsdalen, Røstvangen med flere ligger på det samme kisdraget.

Historie

Tidlig på 1600-tallet ble det funnet malm på Rusthøe på østsiden av dalen der Otta elv møter Lågen elv. Det var trolig Halvor Rasmussen Ulmo (f. ca 1596), også omtalt som Hallvard Ulvolden, som fant malmen. Kong Christian IV hadde beordret at alle malmfunn skulle meldes ham gjennom prest eller fut. Dette under trussel om strenge straffer om noen skjulte slike funn. Malmfunnet på Rusthøe ble meldt til presten Christen Mule. Det ble straks satt i gang skjerping og påfølgene ordinær bryting på funnplassen, og kongen ga villig privilegier på drift. På denne tiden ville gjerne kongen ha hånd om bergverkene selv, men nå utstedte han privilegiebrevet på halve verket til tre av sine nærmeste medarbeidere. Det var myntmester Peter Grüner, kongens renteskriver Peder Nielsen og kammertjener Joachim Irgens. Brevet er datert 28. mai 1642.

Det ble kjent at kongen i 1643 belønnet prest Mule som finner av malmen, og belønningen var pensjon for han og hans hustru. Pensjonen besto av kirketiende fra Fron prestegjeld livet ut. Mule døde året etter. Hallvard Ulvolden og en Olav smed protesterte på dette allerede i oktober samme år, men nådde ikke fram med sine klager da de ikke kunne legge fram håndfaste bevis.

Da det ble satt i gang gruvedrift på Rusthøa, måtte det også planlegges et verksområdet med smeltehytte og alle de bygninger og installasoner som et bergverk hadde bruk for. Området ved Ulafossen, der Ulla renner ned i dalen, var svært godt egnet. Her var det vannkraft, og sletta øst for garden Ulmo egnet seg til byggingen av et bergverk. Her vokste det opp et lite vergverkssamfunn i 1640-årene.

Etter at malmfunnene i Sel ble kjent, og var rapportert til kongen, ble det raskt satt i gang drift på malmforekomsten. Historikeren Gerhard Schøning skriver at kobberverket kom i gang i 1624, og at han hadde funnet årstallet i et manuskript. Dette er trolig feil, og at det dreier seg om en ombytting av tall, da det første privilegiebrevet er fra 1642. Det er allikevel mulig at forekomsten kan ha vært kjent langt tidligere. Østigaard antyder at trulig var det en gammel gjengrodd gruve som var brakt i dagens lys.

Dokumentasjon

Det finnes en enestående dokumentasjon over bergverket på Sel og driftsbygningene knyttet til det. I 1647 fikk driftslederen på Sel kobberverk, Sebastian Span, tegnet et kart over området. Dette detaljrike kartet, som i dag regnes for å være Norges eldste bergverkskart. Kartet er i dag oppbevart hos Riksarkivet. Kartet viser verksbebyggelsen med smeltehytte, røstovner, kullhus, sagbruk og en rekke bygninger for verkets funksjonærer. Husene er merket med bokstaver, og en liste forteller oss hvilke funksjoner husene hadde, og hva slags funksjonærer som bodde i dem. I tillegg til en oversikt over verksområdet med malmveg og gruveområdet, viser kartet også en tegning av smelte- og garovnen ved verket. Dette er en dobbel krumovn som var vanlig ovstype i norsk bergverks klassiske fase. Ovnen har herd for skjærstein- og svartkobbersmelting, og en annen herd for raffineringen, kalt garring.

På nordsida ut mot fossen lå et sagbruk, nog nedover langs elva lå på rad og rekke flere kullhus og kullbotner. Helt nede ved Lågen lå en større oppsamlingsplass for fløtetømmer som ble tatt inn med lense. Hovedvegen gikk på denne tida ned langs Ula, på bru over Låben og nordover Selsvollene. På Sørsida inne ved fossen lå smeltehutta og vedrøstovnene. Her må vi også tenke oss at malmplassen lå. Videre nedover elva på samme side lå verksbyen med kontorer, laboratorium og kobberhus. Her bodde også en rekke av hyttefolkene: smed, smelter garmaker, pliktfogd, probirer(bergkjemiker, sjiktmester og overstiger. En annen del av kartet viser gruvene over og under bakken på Nedre Rustgruva. Kartet viser bergrom, sjakter og røsker. Dette er objektrer vi kan se i terrenget i dag.

I tillegg til etableringen på verksområdet eide verkseierene parter i flere gårder innenfor sirkumferensen. Under U.F. Gyldenløves eierperiode skal hele 11 gårder ha ligget under Sel kobberverk. Parter av gårdene Formo og Olstad var hele tiden Sel kobberverks eiendom, og verkets øverste offiserer som bergmester og sjiktmester bodde på Formo.

Rustgruvene

Gruveområdet til Sel kobberverk ligger i to nivåer, Nedre Rustgruva er sansynligvis den gruva der malmfunnet ble gjort og som var den første i drift. Senere har driften fortsatt i Øvre Rustgruva.

Rustgruva, gruveganger og anlegg

Øvre Rustgruva

Bergrommet ved Nedre Rustgruva kan ha kollapset under drift, og bergbrytingen i Øvre Rustgruva kan ha vært en fortsettelse av driften i Nedre Rustgruva. Det er utført et omfattende arbeid som har etterlatt seg flere store bergrom og sjakter. Det har trolig allerede tidlig på 1660-tallet vært arbeidet på dypet, da det har vært behov for maskinell lensing av gruva. Johannes Barth, overbergmester på Kongberg, kom til Sel og bygde en vanndrevet pumpemaskin her omkring 1665.

Gruva viser typiske trekk ved 1600-tallsdrift: Driftene fulgte malmleiet. Dette førte til at det ble drevet tett oppunder dagen, med den følge at strosser raste sammen. Det store bergrommet som i dag finnes her ved Øvre Rustgruva har ikke mer enn et par-tre meter fjell i gruvetaket, og det er i ferd med å rase inn. Inne i bergrommet finnes det spor etter alle de tre klassiske bergbrytningsteknikkene. Her er det funnet flere felt med spor etter kaldkiling, rester etter fyrsettingsbål, setteved, gruvetømmer, pumpestokk og flere kruttboringsmerker. Gruva består av flere sjakter og et stort bergrom med sjakter ned til et større dyp. Gruva står full av vann, og vannspeilet kan sees i pumpesjakten som er den nederste sjakten.

Ca. 200 m sør for hovedgruven, ved stien til Damtjønne , ligger en delvis gjenfylt sjakt. Denne har ingen forbindelse med hovedgruven og er trolig et skjerp på malmgangens sydlige utløp. «Vasskis» (svovelkis i kvarts) kan sees i skjerpets nordre ende.

Nedre Rustgruva

Unter Rösche eller nedre rustgruvene ser man restene av i dag. Under de store steintippene renner det vann ut fra en skjæring (røske). Dette er den sammenraste «Untere Rösch» som var en stoll som gikk inn til det store bergrommet lengre oppe. Denne skjæringen eller stollen har på et tidspunkt fått tømret tak og vegger. Slike stoller kalles gjerne «bukkorter». Så ble tippmassene (berghalden) etter hvert fylt over. Dette ble gjort for at arealet kunne nyttes uten å komme i konflikt med en åpen skjæring. Stollen har i en periode trolig vært en viktig transport- og lensestoll. På gruvekartet fra 1647 er det inntegnet en trillebane ut, og vi ser at det renner vann ut fra stollen slik som i dag. Transporten av stein forgikk med trillebårer eller vagger på fire hjul som ble trillet på trillebaner av tre. Gruvevannet ble ledet ut i en grøft under trillebanen. Om vi ser nøye etter, finner vi spor etter fysetting på fjellnabben som stikker fram inne ved tippen, og det er fremdeles murrester etter røsken som har ledet vannet ut fra gruven.

Lichtloch

Vi har flere sjakter i gruvene på Rustom. En sjakt er en vertikalt utdrevet gruvegang. Å drive ut en sjakt var et ressurskrevende arbeid, og sjaktene måtte planlegges nøye. Noen sjakter var helt nødvendige for å få gjennomtrekk i gruva slik at en kunne få god effekt i fyrsettingen. Andre ble drevet ut for stein- og vannheising og noen ganger for tilgang til gruva for arbeiderne. Den tyske betegnelsen «Lichtloch» tyder på at de var viktige for å skape en følelse av lys- og lufttilgang. Gjennomstrømming av luft var viktig for det de kalte «værveksling», noe som førte til mindre røyk og bedre arbeidsmiljø for arbeiderne i de trange gruvegangene.

Mysuholet

Denne dagstrossen har ingen forbindelse med hovedgruven og er trolig et skjerp på malmgangens sydlige utløp. Det er trolig skjerpet på en synlig blotting av malm for å undersøke malmårens utstrekning mot sør-øst. Strossen er trolig relativt grunn, og på 1980-tallet ble den dessverre forsøkt igjenfylt. Dette var en vanlig måte å «sikre» gamle gruver på. Kulturminneverdien i gamle 1600-talls gruver var lite påaktet. Malmen har trolig vært av dårlig kvalitet, og litt «vasskis» (svovelkis i kvarts) kan sees i skjerpets nord-vestre ende. Fargen på vannet som fyller strossen varierer sterkt i løpet av sommeren. Til tider er vannet melkehvitt og uklart. Dette er nok årsaken til det lokale navnet Mysuholet. (myse eller valle = bi- eller restprodukt etter ysting av ost).

Pumpemaskin

Ved Øvre Rustgruva finnes en tre meter høy grunnmur etter en hjulstue. Omkring 1665 ble det bygget en pumpemaskin for lensing av gruvene, en «vannkunst». Grunnmuren til hjulstua måler innvendig 3,8 x 10,9 meter og er muret i lokal stein. Mot SSV flukter indre mur med bakkenivå mens motsatte mur ligger ut mot bekken som fører vann ut av pumpesjakta.

I hjulstua sto et overfalls vannhjul med diameter på ca. 9,5 meter. Hjulet ble drevet av vann fra Damtjønne, et damanlegg ca. 800 meter lengre oppe. Dammen, som er av gammel saksisk type, ble bygget for å demme opp to små myrtjern. Driftsvannet ble tappet fra en damluke og ført i grøft og renne ned til pumpemaskinen. Fra hjulets krumtapp gikk det et stangfelt de ca. 35 meterne opp til pumpesjakta der en serie pumper lenset unna vannet i gruvesystemet. Sjakten var drevet ned til gruvens bunnivå slik at alt vannet samlet seg i denne sjakta. Overbergmester Johannes Barth kom fra Kongsberg og ledet byggingen av maskinen, som ble den første dokumenterte pumpemaskinen utenom Kongsberg. Anlegget med dam, hjulstue, stangfelt og pumper sto ferdig i 1665.

Pumpemasjakt

Den nedre sjakten i gruvesystemet ved Øvre Rustgruva er bygget som en synk for å samle opp vannet som trenger inn i bergrom og sjakter i nivåene over denne. Denne er trolig drevet ut i forkant av byggingen av den vanndrevne pumpemaskinen i 1665. I dag ser vi rester etter en murkrans på toppen av sjakten. På denne muren sto trolig et overbygg som rommet kunstkorset. Dette var en innretning som overførte den horisontale bevegelsen i stangfeltet til en vertikal bevegelse ned i sjakten. På to av korsets armer ble pumpestengene festet. Hver pumpe kunne løfte vannet noen få meter. På større dyp måtte en koble flere pumper i serier som løftet vannet opp i et kar (sump) der den neste pumpen løftet det videre. På denne måten kunne en lense gruvene fra dypet.

Damanlegg

For å forsyne pumpemaskinen på Øvre Rustgruva med driftsvann, ble det samtidig med at maskinen ble bygget, også bygget en dam en knapp kilometer lengre sør. Her lå to små myrtjern, og disse ble demmet opp. Anlegget ble etablert i 1664-66 under ledelse av overbergmester Johannes Barth som kom fra Kongsberg for å bygge pumpemaskinen, vannhjul og damanlegget. Dammen er av en gammel saksisk type: disse ble konstruert med en stor kjerne av mose som ble dekket med stein. Steinen ble lagt oppå mosen uten noen form for mur. Kjernen av mose ble derfor fort trykket sammen av steintyngden og reguleringshøyden på dammen redusert. Vi ser derfor i dag at reguleringshøyden trolig har vært minst en meter høyere da dammen var nyanlagt. Damtypen ble av denne grunn fort avleggs, og det ble etter hvert laget solide murer til beskyttelse av mosekjernen. Det kan godt tenkes at denne sammentrykkingen skjedde relativt tidlig, da vi har flere antydninger i arkiv på at de hadde problemer med nok vann til pumpemaskinen. Tradisjonen sier at det kan ha vært ført vann fra Nedre Svarttjønne ned til Damtjønne eller Øvre Rustgruva. En slik vannvei må ha krysset den vesle dalen som kalles Bukkedalen. Kryssingen kan ha foregått ved hjelp av renner på bukker og kan være årsaken til navnet.

Eiere

Sel kobberverk har under driftsperioden hatt mange ulike eiere med flere skifter på eier- eller driftssiden av verket. I 1646 kom verket på Hannibal Sehested sine hender, og han drev verket fram til han ble avsatt i 1651. Sammen med de andre eiendelene til Sehested kom verket tilbake til kronen. I 1652 valgte kong Fredrik III å forpakte bort verket til Selius Marselis. Det hollandske handelshuset hadde fått innpass i de innerste kretser av hoffet og hadde gitt store lån til statskassen. Selius Marselis hadde hatt et tett samarbeid med den nå avsatte Sehested. Forpaktingstiden var på fire år mot en årlig avgift på 1500 riksdaler med mulighet til forlengelse om han ønsket det. Fra da verket fikk sine privilegier og utover 1640- og 1650-tallet hadde Sel kobberverk en blomstrende periode.

I 1664 ga Kong Fredrig II verket til sin (uekte) sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve. Han fortsatte den gode aktivitetn med utbygginger i gruvene i Sel og utstrakt skjerping. Under ledelse av bergmesteren på Kongsberg bygget han en avansert pumpemaskin på Øvre Rustgruva, og det ble foretatt prøvespregninger med krutt på Rustom. Det var gjort malmfunn i Espedalen i Gausdal, og under direksjon fra Sel kobberverk ble det skjerpet og brutt malm i to gruver der allerede i 1659. Gyldenløve fikk privilegiebrev på forekomsten i Espedalen den 4. januar 1666, og han bygde en smeltehytte i Svartsum. På grunn av nikkel i malmen, fikk de store problemer med smeltingen, og varigheten av driften i Espedalen ble kort.

På denne tiden kjente de ikke til mineralet nikkel, men det var erfaring med lignende problemer i smeltehytter i Tyskland. Der mente de at malmen var forhekset og ga malmen navn som «kobalder» og «nikkel», tyske navn på nisser og troll. Gyldenløve holdt verket i hevd og fikk fornyet privilegiene den 23. juli 1687, men aktiviteten i verksbyen har nok vært vekslende utover mot slutten av århundret, og den stilnet til slutt helt av.

Husene nevnes likevel i en av verkets siste og stille perioder. Det meldes i 1720-årene fra Formo til eieren av verket, grev Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig til Larvik grevskap, at skjerpere hadde brutt seg inn i driftsbygningene og forsynt seg av grevens eiendeler. Den da 16 år gamle greven hadde overtatt verket da faren Ulrik Frederik Gyldenløve døde i 1704. Danneskiold-Laurvig hadde flere ganger søkt om nye privilegier fordi han ønsket å ta opp igjen driften. Han skjerpet etter malm i 1724, og året etter søkte han om fornyelse av privilegiet tre ganger. Alle gangene fikk han avslag, siste gang av kong Frederik IV etter protester direkte til ham. Kongen mente at en gjenopptagelse av verket blant annet ville være til for stor belastning for de lokale bøndene. Skjerpene var et «interessentskap» av rike Christianiaborgere som hadde fått forlening på verket i 1739, selv om det trolig formelt tilhørte greven. Christianiaborgerne dannet i januar 1740 et partisipantskap med 120 kuxer. Disse skjerpet på 1740-tallet og mutet også en malmgang.

Avvikling

Omkring 1745 ble det funnet kobbermalm i Folldal. Patisipantskapet som drev og skjerpet i Sel fattet omgående interesse for malmfunnet og fikk hånd om malmundersøkelsene der. Aktiviteten ble flyttet fra Sel til Folldal, og den 15. juli 1748 fikk de privilger på drift der. Trolig er det gamle privilgiebrevet fra Sel kobberverk som ble fornyet, da navnet Frederiks gaves kobberverk også ble navnet på Folldalsverket.

Etter at partisipantskapet forlot Sel, var det nok slutt. Amund Helland skriver: «Sommerfelt omtaler, at kontrollør Daldroff, som forestod det nye Fredriksgaves eller Foldals kobberverk i 1787, lod udsmelte en del kobber af den slagg, som var liggende fra verkets forrige drift, og han tog muthingsbrev paa en malmgang. Siden vandflommen 1789 er dette arbeide med smelting af den gamle slagg indstillet».

Et definitivt punktum ble satt for Sel kobberverk sommeren 1789, da Ula under storflommen Ofsin tok med seg eller ødela all bebyggelse i området, slik at det for ettertiden er lite som forteller at det har vært et bergsamfunn her «bygget på forhåpninger». Sel kobberverk var et lite, men tidlig bergverk. Det var store forhåpninger til malmåren i Sel, og de første årene ga de mye kobber. Fra starten til 1644 ble det produsert 1700 skippund garkobber som tilsvarer 272 tonn. Årsproduksjonen lå de følgende årene på omkring 200 tonn. I 1640-årene produserte Sel kobberverk mest kobber i landet Det viste seg dessverre at malmårene var mindre enn man hadde håpet på, og produksjonen ble etter hvert mindre. De slet med å finne bedre malm, og verket begynte å hagle utover mot slutten av århundret.

Kulturlandskapet

Gruvene etter Sel kobberverk er noen av de eldste kobbergruvene i landet. Gruvene ble med større og mindre avbrudd drevet fra omkring 1640 til 1750-60 årene. Siden har disse gruvene fått ligge stort sett urørt, og de representerer derfor særdeles verdifulle kulturminner.

Det er mange spor etter gruvedriften i landskapet i dag. Det mest iøyenfallende med dette området er de store berghaldene. Disse vitner om stor aktivitet i gruvene med datidens driftsmåter. Mye trekull i steintippene forteller at driften foregikk ved hjelp av fyrsetting. Under de store steintippene renner det vann ut fra en skjæring. Dette er den sammenraste «Untere Rösch» som var en stoll som gikk inn til det store bergrommet lengre oppe. En annen «Obere Rösch» er vanskeligere å påvise i dag. Her, i underkant av tippene, finner vi også ett stollpåhugg med en skram hogd ut med hammer og skaftmeisel. Steintippene ligger på ulike nivåer og forteller oss om ulike stadier i bergbrytingen. Vannet som renner ut av «Untere Rösch» farger steinene nedenfor sterkt grønne og blå. Dette er oksider og sulfater fra oppløst kobber inne i gruva. Dette kan tyde på at det stedvis finnes årer med rike kobberkis i gruvene. I skogen vest for tippene ligger flere små skjerp, trolig etter sporing av malmleiet.

Oppe på gruveplatået finnes det en stor sammenrast strosse eller bergom med sjakter ned til underliggende stoller og bergrom. Vi ser innsynkninger til røsker og stoller. På grunn av 1600-tallets brytningsmetoder og begrensede ressurser, fulgte driftene malmgangene, og mest mulig malm ble tatt ut. Det ble derfor ofte drevet ut relativt store bergrom tett opp under dagen. Dette førte dessverre ofte til at det satt igjen for få bergfester (pillarer), og at bergrommene gikk i ras. På gruveplatået nord for det sammenraste bergrommet ligger det en rustbrun knaus, Dette er en jernhatt, en anrikning av jernoldig malm dannet på toppen av malmforekomsten. Trolig er det denne som vakte oppsikt og var årsaken til rapportering av malmfunnet ved Rustgruvene.

Hustuft

Nord på gruveplatået ser vi noen lave steinmurer etter et relativt stort hus. Tuften måler 10,8x5,6 meter, og med et areal på vel 60 m² har det trolig vært et sakkerhus eller zeckenhus. Huset har rommet kontor, oppholdsrom for gruvearbeiderne, og kanskje har den også rommet en bergsmie. Sebastian Span tegnet gruveområdet i 1647, bare fem år etter at verket fikk sitt privilegiebrev. Vi kan fremdeles i dag identifisere alle objektene på Nedre Rustgruva etter gruvekartet fra 1647. Dette høyner klart verdien av Rustgruvene som kulturminner.

Redskapen, som ble brukt i gruva ble fort sløv ved bruk mot det harde fjellet og måtte av den grunn vedlikeholdes ofte. Smeden var en viktig person ved gruva, og hver gruve hadde minst en smie der smeden kunne ta hånd om all redskap og annet smiarbeid. Tidlig på 1600-tallet, da kaldkiling var en del av bergbrytingen, hadde arbeideren med seg et knippe med bergsjern. Fortingene (akkordene) bestemte hvor mange jern bergmannen (haueren) skulle bruke (slå ut). Vanlig antall var 30 jern på et skift. Disse bar han i en lærreim rundt livet. Jernet ble skjeftet inn på et tynt fjærende skaft som tok opp det meste av vibrasjonen når han slo på det med håndsleggen (feiselen). Selv om jernet hadde stålsatt spiss ble jernet snart sløvt. Bergmannen slo det av skaftet og skjeftet på et nykvesset. Når skiftet var over, tok han med seg knippet og gikk innom smeden som smidde opp igjen spissene til neste skift. Dette ble gjort med all redskap, slik som ulike hakker, spett og annet. I tillegg var det mye annet smeden måtte ta seg av på alle installasjonene i anlegget.

Bergbrytingsteknikker

Gruvene etter Sel kobberverk er noen av de eldste kobbergruvene i landet. Gruvene ble drevet med større eller mindre avbrekk fra omkring 1640 til 1750-60 årene. Siden har disse gruvene fått ligge stort sett urørt, i gruvene finnes det driftsspor etter alle de tre klassiske bergbrytingsteknikkene. Merkene etter ulike bergbrytingsteknikkene finnes i dag i bergrom og stållpåhugg (påbegynte gruveganger).

Fyrsetting

Fyrsetting var den mest brukte brytingsteknikken under hele driftstiden til Sel kobberverk. Trevirke ble satt opp mot gruveveggene i store fanger og brent. Fjellet ble sterkt oppvarmet, og kunne lettere bearbeides med hammer og bergsjern, spett eller hakke. Ofte ble det satt «fyr på fyr», det vil si at flere fyrsettingsbål avløste hverandre. På denne måten ble varmen drevet dypere inn i fjellet.

Når en gruvearbeider hadde brent seg en meter inn i fjellet, hadde han tatt ut tre kubikkmeter fjell, men bare en liten del av dette var malm . På arbeidet hadde han brukt fra 40 til 60 dager, og hadde fyrt opp 17 kubikkmeter med ved. Fyrsettingen krevde god tilførsel av ved. Bøndene innenfor sirkumferensen var pålagt å hogge og føre fram ved til gruvene. Veden til gruvene i Sel skulle gjerne være solid gran- eller furuved. Furuveden var gjerne laget av fløtet tømmer. Veden ble levert til gruvene kløvd og kappet i lengder på 1/2 lachter (ca. 1 meter). Ved gruvene måtte det alltid være et stort lager av setteved. På Sebastian Spans kart fra 1647 har han tegnet inn store vedstabler ved Nedre Rustgruva. Hogging av setteved, røsteved og gruvetømmer var en stor belastining på skogene innen verkets område, og store områder ble avskoget.

Kaldkiling

I stollpåhugg (påbegynte gruveganger) og bergrom er det merker etter kaldkiling. Kaldkiling er den eldste brytningsteknikken en kjenner til. Med hammer og bergsjern(skaftmeisel)feisel hogg arbeiderene løs malmstykker fra fjellet. Et bergsjern var en meisel med skafthull på midten og var ca. 15 cm lang. Skaftet ble var tynt og fjærende for å dempe vibrasjonene når en slo på det med feiselen. Jernet ble satt med den spisse enden på skrå mot fjellet, og med feiselen slo bergmannen mot den butte enden av jernet. Skaftet var skjeftet på jernet slik at det lett kunne slås av. Bergmannen bar opp til 45 bergsjern i en lærreim rundt livet. Når jernet var sløvt, ble det erstatt med et nytt. Feiselen eller hammeren var en lett håndslegge som veide ca. 1,5 kg. Framdrifta var naturlig nok svært beskjeden, og teknikken ble gitt opp relativt tidlig på 1600-tallet. Ved siden av å være en selvstendig brytningsteknikk, ble kaldkiling også brukt i kombinasjon med fyrsetting.

Vi har flere spor etter bruk av hammmer og bergsjern i gruvene. Slike kaldkilingsspor er gjerne en samling med striper etter spissen på jernet som er ført ned langs bergveggen. I Øvre Rustgruva er det et felt på 60x100cm med spor etter kaldkiling med bergsjern, og flere steder er det hogd arbinger (uthogde spor for feste av gruvetømmer). Det mest verdifulle eksempelet på kaldkiling er nok uten tvil den pent innhogde skrammen i et stollpåhugg ved Nedre Rustgruva. En slik skram var en 12-15cm bred renne som ble hogd helt fra stolltaket, nedover stuffen og videre ned i sålen. Hensikten med denne skrammen var at varmen fra fyrsettingsbålet lettere skulle spre seg og mørne fjellet. Korslagt bergsjern og feisel er blitt bergverkene sitt symbol.

Kruttsprengning

Kruttsprengning var en kjent teknikk også i klassiske fase under Sel kobberverk sin driftsperiode, både i Rustgruvene og i Åsårgruva er det borprofiler etter tidlig kruttsprengning. Omfanget varierte allikevel sterkt blant annet på grunn av sterk motstand blant arbeiderne på grunn av den høye faren for ulykker. Det finnes likevel dokumentasjon på at kruttsprengning ble brukt i Rustgruvene. I regnskapsoppgaver fra 1662 vises det til et lite kruttparti, og i inventaret fra 1664 nevnes det redskaper kruttsprengning, og den 3. april 1666 rapporterte sjiktmester Nicolaus Grein til overbergmester Johannes Barth at de hadde boret i Richtsjakten og skulle sprenge dagene etter. I boken står det -m Gud ville: In dem Richtsschacht haben wir geboret Vnt morgen wils Gott zu sprengen hoffe es sol glückligen abgehen. Dette er den tidligste dokumentasjonen som finnes på kruttsprengning i Norge.

For å gjennomføre en kruttsprenging måtte det bores. På 16- og 1700-tallet ble det brukt kronbor. Kronbor er et bor med borspiss formet av fire borskjær i en stjerne. Disse var store og tunge, gjerne opp mot 10kg. Arbeidet ble utført av to mann der den ene holdt boret og dreide det litt rundt for hver gang den andre hadde slått på det med en borfeisel (slegge). Den første boringen tok til med et bor med relativt stor diameter. Etter hvert som hullet ble dypere måtte en skifte til mindre diametere eller ville boret kile seg fast. Et ferdig hull var neppe mere enn 60 cm dypt. To arbeidere greide ikke å lage mere enn 2-3 hull i skiftet.

Lading av hullet var en komplisert prosess. Først måtte hullet tørkes. Dette foregikk med en fille festet på en trepinne. Deretter ble det fylt på med krutt. Øverst måtte en ha en forlading for å hindre at salven «blåste» ut av borehullet. Dette var en treplugg som ble slått ned i det ladede hullet med slegge og stor kraft, en svært risikabel affære, da gnisninger kunne skape gnister og tenne ladningen. I trepluggen var det boret et hull eller en kanal for tennkruttet som ble fylt ned i etter at pluggen var slått på plass. En tråd av seilgarn gjennomtrukket av krutt var lunten som gjerne endte opp i en kremmerhusformet «rakett», laget av et svovelinnsatt papir. Så ble det stemplet fra borehullet og mot fjellet slik at salven ble tvunget inn i fjellet. Utstyret til slik stempling kunne være jernplater, og fra Sel kobberverk er det i regnskapet fra 1662 en tilvisning til et lite kruttparti og «skyteblikk». Disse jernplatene ble plassert mellom skytepluggene og stemplingen mot gruvetak. Likevel kunne en slik sprengning slå feil, og ulykker var ikke uvanlig. Det var mange arbeidere som mistet livet eller ble lemlestet under sprenging med krutt. Om det ikke gikk utover arbeiderene, kunne gruvetømmer, stiger, pumper og annet utstyr bli sterket skadet. Kruttsprengning utviklet seg og senere begynte man en forlading av tørr leire som ble stampet ned i hullet rundt en rennål som var satt ned i kruttet. Denne ble til slutt dratt opp, og kanalen ble fylt med krutt. Det ble brukt den samme type lunte og tenning som for plugglading.

Kilder

• Arne Dag Østigaard: Kongens kopperverk, "Queckne Kobberwerck" på 1600-tallet. 2008
  
• Steinar Kjærheim: Fredriksgaves kobberverk. Artikkel i Andreas Holmsen: Fra Linderud til Eidsvoll Verk. 1771
  
• Amund Helland: Norges Land og Folk. Tredie del. 1913
  
• Bjørn Ivar Berg (red): Bergverk i Norge, kulturminner og historie, Kongsberg. 2016
  
• Torgeir T Garmo: Personlig meddelelse til Kjell Voldheim
  
• Bjørn Ivar Berg: Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1914, NBV 1994 doktoravhandling