Fyrsetning, driftsmåte i bergverk. En ladning ved (setteved) ble plassert innerst i en fyrort og brakt til å brenne. Når fjellveggen ble oppvarmet, utvidet steinen seg, og det dannet seg sprekker. Samtidig ble små, naturlige, vannfylte hulrom sprengt. På denne måten løsnet en del stein og mer lot seg siden noenlunde lett bryte ut. Når det var gjort, og den løsbrutte steinen (tyet) var ført bort, begynte arbeidet med fyrsetning forfra igjen. Metoden krevde rikelig tilgang på tørr ved, idet en regnet 9 m3 ved per m3 løsbrutt masse. Vanlig framdrift var 1 1/2–6 m per bergmåned, avhengig av hvor hardt fjellet var. Fyrsetningsteknikken var i bruk i Norge fra andre halvdel av 1600-tallet til slutten av 1800-årene. Før den kom, foregikk arbeidet med hammer og gruvemeisel (bergjern, se dette). Fra 1700-årene og framover ble fyrsetning delvis avløst av kruttsprengning. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
