Dorothe Engelbretsdotter

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Dorothe Engelbretsdatter»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kobberstikk fra førsteutgaven av Dorothe Engelbretsdotters Taare-Offer, utgitt 1685.

Dorothe Engelbretsdotter (født 16. januar 1634 i Bergen, død 19. februar 1716 samme sted) var en av de fremste norske dikterne i andre halvdel av 1600-tallet. Hun skrev høvesdikt og salmer, og flere av sistnevnte er med i Norsk salmebok. Dorothe var prestekone, og hadde kontakt med kjente salmediktere som Petter Dass og Thomas Kingo.

Liv og virke

Hun var datter av rektor og sokneprest Engelbret Jørgenssøn (1592–1659) og Anna Wrangel (d. 1676). I 1652 ble hun gift med konrektor og kapellan Ambrosius Hardenbeck (1621–1683), som senere ble sokneprest. De fikk ni barn; bare to var i live da Ambrosius døde i 1683.

Da Dorothe Engelsbretsdotter vokste opp var hjembyen Bergen den største byen i Norge. Den hadde også på grunn av sin rolle som handelsby et stort internasjonalt innslag. Trolig fikk hun ikke noen formell utdanning, men sugde til seg kunnskap fra overklassemiljøet hun tilhørte. I ung alder, trolig fra 1647, bodde hun også tre år i København, en by der det var et levende litterært miljø. Etter å ha gifta seg fikk hun gjennom mannen kontakt med det tysk-bergenske miljøet. I hennes diktning kan man se at hun har kjent til verk fra samtidas lutherske oppbyggingslitteratur og andre teologiske og moralske verk.

Etter at mannen døde i 1683 hadde hun et sørgeår, og reiste deretter til København i 1684–1685. Der traff hun Thomas Kingo, en av Danmarks fremste salmediktere. Etter dette bodde hun resten av sitt liv i Bergen. Det var til tider vanskelige kår, ettersom de to gjenlevende barna levde langt unna Bergen. Hun gifta seg allikevel ikke igjen etter mannens død. I 1702 mista hun huset i bybrannen, og måtte søke kongen om å få en enkepensjon. Det tok lang tid før den ble innvilga; først i 1712 fikk hun pensjonen. Først da kunne hun bygge et nytt hus, på eiendommen som nå er Kong Oscars gate 42. Det huset står nå på museet Gamle Bergen. For å overleve ga hun ut diktene sine. Hun klarte å få innvilga kongelig privilegium på dem, hvilket ga henne en form for vern av opphavsrett. I 1684 fikk hun også innvilga skattefritak på livstid, nærmest som en dikterlønn. Dorothe er den første norske dikteren vi kjenner til som fikk en slik ordning.

Hennes hovedverk, Siælens Sang-Offer, kom ut i 1678. Den ble etter hvert gitt ut i 24 opplag. Salmene ble raskt tatt i bruk, og hun nådde dermed også fram til den delen av befolkninga som ikke kunne lese. Salmene er skrevet til bibeltekster som ble lest på høytidsdager og søndager, såkalte perikopesalmer. Brorparten av dem er botssalmer eller ars moriendi-salmer. I 1685 ga hun så ut Taare-Offer, som er en fri gjendiktning av H. Müllers Thränen- und Trostquelle, et prosaverk om kvinna ved Jesu føtter som beskrives i Lukasevangeliet.

Høvesdiktene omfatter kongedikt, bønneskriv, takkeskriv, gravferdsdikt, minnedikt, polemiske vers, fødselsdagsdikt og mye annet. De ble skrevet til alle slags anledninger gjennom en periode på førti år. Litterært er det mange av disse diktene som ikke når de store høyder, men det er også eksempler på at hun er inspirert av retorisk diktning får gode resultater. Diktene er viktige som pionerverk innen diktning på norsk. Dorothe brukte blant annet det germanske rytmeprinsippet, som var en nyvinning i hennes tid, med gode rytmer og rim.

Av noen av diktene går det også fram at hun ble beskyldt for plagiat. Det måtte jo være menn som hadde skrevet diktene! At ei kvinne, attpåtil ei norsk kvinne, kunne skrive dikt var for mange utenkelig. Hun bet godt fra seg gjennom polemiske dikt, og fikk etter hvert en sterk posisjon. Ludvig Holberg skrev at hennes dikt «ere saa fulde af Geist, og viise slige Prøver på poetisk Fertilitet, at faa Danske poetiske Skrifter kan lignes derimod». Holberg var forøvrig hennes nabo en periode mens han var i tenåra. I de litterære kretsene ble hun etter sin død allikevel nedvurdert av mange. Det som gjorde at hun ikke gikk helt i glemmeboka var salmene, som vært svært populære i alle lag av befolkninga. Så sent som i 1868 ga en forlegger i Bergen ut ei ny utgave av Siælens Sang-Offer. I 1985-utgaven av Norsk Salmebok ble to av hennes salmer tatt med, og i tidligere utgaver har hun hatt opp til ti salmer. Aschehoug forlag ga ut hennes Samlede skrifter i 1999.

Dorothe Engelbretsdotter ble gravlagt i koret i Bergen domkirke.

Et utvalg i bydel Frogner foreslo i 2015 å oppkalle ei gate på Filipstad i Oslo etter henne.

Kilder

Digitaliserte verk i nasjonalbibliotekets samlinger

  • Siælens Sang-Offer : Indeholdende Gudelige Sange paa de Fornemste Fester, tillige med andre sær Himmelske Sange, saa og om Syndernis Forladelse og Fortrøstning paa Guds Naade mod Fortuilelse og Utaalmodighed ... : efter dennem begge: Aften- og Morgen-Sange, i Tallet 36, item Morgen- og Aften Sucke. (1680) Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Dorothe Engelbrets Datters Andægtige Taare-Offer for bodfærdige Siæle (1699) Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Dorothe Engelbrets-Datters Aandelige Sang- og Taare-Offer (1699) Digital versjon på Nettbiblioteket
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Dorothe_Engelbretsdotter&oldid=1704758»