Et sted å være
Et sted å være var en ungdomsaksjon som i perioden 14.–30. april 1969 hadde en politisk markering på den da nedlagte, tomme og rivningsklare Vaterland skole i Oslo.
Bakgrunn
Dette var en protest mot ungdomsmessen «Teenage Fair», som skulle arrangeres i messehallen på Sjølyst. «Teenage Fair» var en kommersiell varemesse rettet mot ungdom, mens aksjonistene ville heller skape et tilbud for ungdom som var noe annet enn kjøpepress og kommersiell virksomhet og flyttet inn på skolen i noen hektiske uker. Den planlagte ungdomsmessen på Sjølyst var et utgangspunkt og mobiliseringsfaktor, også saneringen av Vaterland og hva som eventuelt skulle komme i stedet, sosiale faktorer som byens mange husløse og uteleggere, og en mer overordnet ungdomsopprør lå også bak.
Program/aktiviteter
Aksjonen på Vaterland skole ønsket å være et åpent sted for alle, uavhengig av den enkeltes bakgrunn eller politiske ståsted, Det skulle være en arena hvor alle kunne ytre sin mening og slik være en åpen kulturell, sosial og politisk arena og møteplass og markere at ungdommen her ikke ville være en del av det moderne, overfladtiske forbrukersamfunnet.
Det var debatter og workshops med tema som militærnekting, miljøvern, fri abort, åpenhet om seksuelle spørsmål, byplanlegging, kunst, samtidsmusikk, eldre og handicappedes kår og ikke minst Oslos mange hjemløse og deres håpløse situasjon, men også musikk, teater, kunst, arkitektur, seksualopplysning og sosialt samvære. Hele Vaterland skulle saneres, herunder også skolebygningene og det forelå til dels ambisiøse og store utbyggingsplaner for området, blant annet med et for den tiden svært stort kjøpesenter, et mye større anlegg enn det senere Oslo City (fra 1988) som ble realisert. Saneringen med til tilhørende utbyggingsplanene skapte en frykt for en mer menneskefiendlig by.
I forkant av aksjonen var det påske, og da hadde de unge arrangert en såkalt «alternativ påske», hvor skolen ble åpnet for byens hjemløse og uteliggere, hvor disse fikk en seng å sove i, mat og varme. Mange av disse måtte flytte ut igjen da selve hovedarrangementet skulle begynne, men 25 av uteliggerne fikk anledning til å bli og fikk et permanent tilhold her. Disse fikk benevnelsen «inneliggere» og synliggjorde noen av byens sosiale problemer. «Inneliggerne» ble boende på skolen helt til denne brant 1 ½ år senere, i august 1970.
Etterspill
1. mai samme år, dagen etter aksjonen på Vaterland skole var over, okkuperte deler av den samme aksjonsgruppa også en kondemnert bygård i Karl XIIs gate 3 rett ved skolebygningen, og dette var nok byens første egentlige husokkupasjon. Aksjonistene sperret bygningen fullstendig av, og hengte ut bannere og plakater med slagord som «Vaterland for folket». Denne aksjonen fokuserte også på byens boligmangel. Den var imidlertid tydeligvis ganske uorganisert og spontan og kokte bort så snart media mistet interessen, og gården ble revet.
Virkninger
«Et sted å være»-aksjonen på Vaterland var vellykket i den forstand at man fikk stoppet «Teenage Fair» og de første kraftige utbyggingsplanene i strøket, og den sosialpolitiske Aksjon Inneligger som ble videreført med offentlige bevilgninger.
Aksjonen på Vaterland var ikke en ulovlig okkupasjonen, nøkler var utlevert fra rådhuset hvor aksjonen hadde både politisk og økonomisk støtte på kr 20 000 (2021: ca 200 000), men den var likefullt den første, store ungdomsaksjonen i Norge og var forløper til det moderne ungdomsopprøret i Norge. Den skulle bli veldig viktig for mange unge samfunnengasjement og videre samfunnsvirke.
Aksjonen ble viktig for mange av de involverte senere samfunnsengasjement, og fikk slik en rekke ulike ringvirkninger. Selv om aksjonen ikke var ulovlig eller hadde noe revolterende preg, fungerte den likefullt som en forløper for senere ungdomsaksjoner, demontrasjoner og husokkupasjoner i Oslo.
Kilder
- Solbakken, Tove: Et sted å være : en kulturhistorisk studie av aksjonen ved Vaterland skole Oslo 1969, Masteroppgave i kulturhistorie, Universitetet i Oslo, vår 2010
- Vaterland skole hos Oslo byantikvar