Falske slektstavler

En tilsynelatende sikker og god oversikt over prins Carl og prinsesse Mauds slektskap til Harald Hårfagre og til hverandre sirkulerte i forbindelse med kroninga i 1905. Men på begge sider er det ledd som er høyst usikre, og trolig resultatet av falske slektstavler. Klipp fra Bergens Aftenblad.

Falske slektstavler er et fenomen som har eksistert så lenge mennesker har dokumentert slektstilhørighet. De viktigste årsakene som ligger bak er behov for å legitimere en posisjon, svindel for eksempel i forbindelse med arv eller odel samt forfengelighet i form av et ønske om å være i slekt med berømte personer. I dag er det nok det siste som er mest vanlig, og ettersom mange av de som presenterer falske slektstavler i dag har kopiert dem fra andre steder, kan vi også føye til manglende kunnskap som en faktor i spredninga. Mange av de som smykker seg med slike slektstavler har ikke ond hensikt, men bidrar dessverre til å videreføre falske slektstavler.

Historie

Det er vanskelig å si hva som er den eldste falske slektstavla. Det er god grunn til å være skeptisk til slektstavler i Bibelen; uavhengig av hva man mener om dens budskap, er det vanskelig å forestille seg at alt kan være riktig der. Spesielt blir det vanskelig når enkelte slektstavler inneholder opplysninger om personer som ble flere hundre år gamle. Allikevel forekommer disse slektstavlene på dagens nettsteder, der de viser angivelige slektsrekker helt tilbake til Adam og Eva. Andre har gått en annen vei, og viser slektskap tilbake til Tor og Odin.

Det ser ut til at det var i middelalderen at det virkelig gikk inflasjon i falske slektstavler. Med en stor gruppe adelige, som hadde spesielle rettigheter som var avhengige av slektsforhold, var det mange som hadde behov for å bevise sin byrd. I et samfunn der dokumentasjonen enten var mangelfull eller svært vanskelig å oppdrive var det forholdsvis enkelt å lage falske slektstavler, ofte med nokså lav risiko for å bli tatt. Også kongelige gjorde dette, og i norsk historie er vel et av de fremste eksemplene Sverre Sigurdssons påstand om at han var sønn av Sigurd Munn, og derfor hadde rett til kongsnavn. Dette er en påstand som ikke bare var problematisk den gang Sverre tok makta, men også senere - se et eksempel i illustrasjonen til høyre. Kåre Lunden sa om dette fenomenet at «i Sverres samtid var falske påstander om kongelig ætt regnet for alminnelig, ja langt på vei regelen».

Det finnes også langt nyere eksempler på dette, og i norsk sammenheng er det særlig Jon Bratt Otnes' slektstavle fra 1972 som utmerker seg. Han viste gjennom denne slektskap tilbake til de norske og svenske middelalderkongene, og påsto at det var han som var norges rettmessige konge. Selv om det er dokumentert at flere personer i slektsrekka er fullstendig fiktive, spres denne falske slektstavla fortsatt på internett og oppfattes av en del som en dokumentert sannhet.

Eksempelet Hårfagreætta

Tilhørighet til Hårfagreætta har stått sentralt i krav om å kunne ta kongsnavn i norsk historie. Snorre Sturlason hevda at denne ætta døde ut med Håkon V Magnusson i 1319. Det er liten grunn til å tvile på hans slektsrekke for den egentlige Hårfagreætta, men problemet kommer med den delen vi gjerne kaller Sverreætta. Snorre mente at det stemte at Sverre var sønn av Sigurd Munn. Men svært mange historikere, trolig de fleste, avviser dette - jamfør Kåre Lundens utsagn i forrige bolk.

Hårfagreætta regnes som såpass sikker at den jevnt over anerkjennes fram til Håkon Herdebrei, som falt i slaget ved Sekken i 1162. Han var sønn av Sigurd Munn. Etter dette var det to tronkrevere som kan ha tilhørt ætta: Øystein Møyla falt i Slaget på Re i 1177, og Jon Kuvlung falt i slaget ved Bjørgvin i 1188. Øystein hevda å være sønn av Øystein Haraldsson, som var halvbror av Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Jon hevda å være sønn av Inge Krokrygg. Begge er svært usikre, og mest usikker er Jons påstand.

Sverre Sigurdsson hevda da han kom til Norge at han var sønn av Sigurd Munn, og dette ga legitimitet til hans krav. I samtida var det å tro på ham eller ikke et politisk spørsmål, ikke et spørsmål om genealogi. Det ble derfor først og fremst en argumentasjon som gikk på tror eller tror ikke, og ikke noen gode samtidige drøftinger av mulighetene for at det stemte eller ikke. Men som nevnt over er det blant historikere en mer eller mindre allmenn oppfatning om at hans påstand ikke medførte riktighet.

Dette får store konsekvenser for slektstavler som forsøker å gå tilbake til Harald Hårfagre, i og med at man må anse at det ikke finnes noe bevis for slektskap gjennom Sverre.

Det finnes en annen mulig linje som går tilbake til Harald Hårfagre. Dersom det stemmer, slik Heimskringla hevder, at Bjørn Farmann var sønn av Harald, og slektslinja videre til Olav Haraldsson (den hellige) også stemmer, er det dokumentert etterslekt gjennom Ulvhild Olavsdotter gjennom forskjellige fyrsteslekter på kontinentet. Problemet her er at mens rekka fram til Håkon Herdebrei er forholdsvis sikker, er slektskapet til Olav langt mer usikkert. Selv om Snorre er kilde til begge, kan Håkon Herdebreis slektskap styrkes fordi den går gjennom kongerekke, og dermed også har andre former for dokumentasjon, mens det er mer usikkert med Bjørn Farmanns forhold til Harald Hårfagre, og også Bjørns etterslekt. I eksempelet i illustrasjonen til høyre er derfor begge linjer usikre - men det kan altså dokumenteres slekt tilbake til Olav den hellige med rimelig sikkerhet.

Eksempelet Bratt

Jon Bratt Otnes publiserte i 1972 ei slektstavla for ei slekt kalt Bratt, som gikk tilbake til norske og svenske middelalderkonger. Han mente derfor å være Norges rettmessige tronarving, og omtalte seg som «pater familias Bratt» - merkelig nok uten å ta hensyn til at han hadde en eldre bror som dersom alt stemte ville hatt et sterkere krav på begge titler.

Norske og svenske genealoger tok for seg slektstavla, og i Norge var det særlig Tore Vigerust som bidro til dette. Det ble nokså raskt dokumentert at flere personer i slektstavla var fullstendig fiktive, og man fant heller ikke noe bånd mellom slekta Bratt fra Gudbrandsdalen og slekta fra Otnesbukta som Jon Bratt Otnes tilhørte. Bratt var forøvrig et mellomnavn han tok ved navneskifte i 1969 eller 1970, så før dette eksisterte det ikke noen kobling mellom navnene. Vigerust dokumenterte dette så godt at han i 1989 kunne beskrive det i Dagbladet som at «det hele er en bevisst svindel».

Til tross for at det ble påvist at dette var ei falsk slektstavle, figurerer den fortsatt på internett. En av grunnene til det er at i 1986 publiserte Store norske leksikon informasjon fra Bratts artikkel. Mens dette i dagens digitale utgave er retta opp, finnes det altså en trykt utgave av et anerkjent leksikon der den falske informasjonen dukker opp. Så sent som i 2000 gikk Aftenposten i samme felle, og trykte en artikkel med tittelen «Han er vårt egentlige kongsemne».

Litteratur og kilder

• Lunden, Kåre: Norge under Sverreætten. Utg. Cappelen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Vigerust, Tore H.: «Husmannsætten Otnesbukta 200 år», utrykt avisinnlegg.