Fimbul nr 15 - 1995
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Forord
Vel møtt igjen.
Årets Fimbul har ett tema - krig og okkupasjon.
Da vi i Fimbulredaksjonen fikk forespørsel om å markere frigjøringsjubileet, var vi først tvilende. I årenes løp har krigslitteraturen vært å ligne med en evig vårflom. Hva kan vel vårt vesle amatørskrift ha å gi i sammenhengen?
Etter litt betenkning tente vi på oppgaven. Krigshistorien er skrevet av dem som vet og kan, men hverdagslivet i bygda gjennom 5 krigsår rommet så mangt.
Vi har gjort et streiftog, mintes litt her og litt der, og folk har hjulpet oss. Livet var i noen år annerledes. Folk levde tettere. De delte frykten og humoren, møttes over kaffeerstatningen og potetkakene og følte fellesskapets varme.
Vemodet kommer med omtanken av de falne. De var unge, de hadde livet foran seg. Så var det slutt.
Og under okkupasjonen og tyskervelde var det de som kjempet videre. Der var to samarbeidende motstandsgrupper i Evenes, Greta- og Lambertgruppa. Med liv og helse som innsats drev de etterretning, organiserte illegale kommunikasjonsnett og bragte videre detaljerte opplysninger om tyske festningsverker. Denne skjulte kampen kan vi gjerne minnes. En måtte rømme, to havnet på Grini.
I bygdeboka, Ofoten III, finner vi en fyldig beretning om dette, det sier vi oss glade for.
Så håper vi dette heftet blir et bidrag til ettertanke. Takk for innkommet stoff. På forhånd takk for nye innspill.
Hilsen Fimbulredaksjonen
Prolog til frigjøringsfesten den 7. mai 1970
av M. B. Eikseth, (Mathias Bonsak Eikseth 1899-1972)
|
Det gikk et gledens bud om land Vi hadde ofte gått og drømt Så kom de hjem fra fangekår, Vi minnes krigens harde år Og skib ble bombet og gikk ned, |
En ufredstid er streng og hard Og får du spørsmål fra din sønn, Når tusen skipe er gått ned Vi gleder oss på fredens dag En fred er ikke helt konstant, |
Å være tolk for rett og fred Så står vi under Norges flagg Der finnes mange folk på jord Så ønsker vi det her i dag, |
Tanker foran et monument over falne fra siste krig
Denne stilen ble skrevet i 1967 eller 1968 på realskolen på Liland av Liv Melbøe
Hver 17. mai står jeg foran et monument over de falne fra siste krig. Da blir det holdt en tale over dem, og det legges ned en krans ved støtten. Dette er en høytidelig stund, særlig for de eldre.
Da jeg var mindre, tenket jeg ikke over hvorfor den store steinen med så mange navn stod der. Jeg skjønte at det var til minne om noen, men hvorfor skulle talen og bekransingen skje ved denne steinen? Jeg hadde selv en bestemor og en bestefar, som var begravd et stykke lengere bort, og dem skulle vi jo også minnes.
Nå når jeg er blitt eldre, er det andre tanker som kommer over meg når jeg står foran monumentet. Jeg lytter etter talen, som blir holdt av en av de voksne, og prøver å forstå hvorfor de eldre prater så mye om krigen og om de som ofret sitt liv. De eldre som står rundt lar tankene fare tilbake i tiden, og minnes de falne, hvordan de var før krigen. Noen smiler sørgmodig, mens andre er alvorlige.
Siste 17. mai gikk jeg ut under gudstjenesten og satte meg på en benk foran monumentet. Det er bare fremmede navn som står skrevet på steinen. Jeg har aldri hørt om disse personene før, men det er akkurat som om jeg kjenner dem. Det føles som om jeg står i takknemlighetsgjeld til dem. Og de som jeg skylder "en takk", dem kjenner jeg. Det er akkurat som om disse lever, de er bare en annen plass, men de kan høre talene som ærer dem for det de har gjort. Mange av disse ønsket sikker ikke å dø, de ville heller oppleve freden., men kanskje ville vi ikke ha fått noen fred, til vår fordel, hvis ikke nettopp disse hadde gitt sitt liv.
Det er rart å tenke på at noen utvalgte kjempet for freden, og at de selv måtte være med på å betale prisen for fred, med sitt eget liv. De fortjener jo heller å leve, og får en stor gave for innsatsen de gjorde. Vi kommer alltid til å stå i takknemlighetsgjeld til alle de som kjempet, det spørres ikke etter hvor mye eller lite de gjorde, men det er det at de døde for fedrelandet, for at de som var tilbake skulle få det bra.
Nesten øverst står det et navn på en som er ca 28 år. Tro hva han gjorde i krigen, og hva han døde av? Det er synd at unge mennesker måtte ofre sitt liv, de som bare så vidt hadde begynt å leve livet. Kanskje var denne soldaten gift, og hadde ei lita tulle. Han tenkte sikker ofte på dem, det var vel for at de skulle få det godt, at han kjempet for fred. Han hadde sikkert regnet med å komme hjem igjen. Tro om han ble drept momentant, eller om han rakk å sende en hilsen med kameraten, hjem til kona og barnet, før han ble et offer for krigens herjinger. Det måtte være fælt for de som satt igjen.
Det er en som er over 50 år, han er sikkert ungkar, ja, jeg vet jo ikke. Kanskje han stod helt alene i verden, og hadde ingen å kjempe for. Han kjente sikkert ikke min far og mor, men han var vel med på å kjempe for at de skulle få leve opp i fred. Jeg skulle gjerne ha takket han for det. Jeg kan vel kanskje på en måte takke han, ved å hjelpe andre som var soldater, og ble invalide under krigen. Det var en god tanke, når jeg selv tjener penger, skal jeg prøve å hjelpe, kanskje gi penger til et gavefond for krigsinvalider.
Langt nede står det også navnet på en som var helt ung. Kanskje denne hadde en sønn på 7-8 år, som så opp til sin far, som en helt. Men faren var kanskje ingen helt, han var kaskje livredd for døden. Han snek seg unna, hver gang det skulle kriges. Dette får ikke sønnen vite, fordi det er ingen som går og rakker ned på en soldat fra krigen, hvordan han enn døde. For sønnen blir han en helt, som døde fordi at de skulle få det godt. Det må være tungt for et barn å forstå, at noen måtte dø, for at andre skulle få det bra.
Det kommer mange barnslige tanker innover en når man sitter slik og funderer, man tenker over hvor godt man har hatt det i oppveksten.
Ved siden av han på ca 50 år, er det en som døde rett før jul i år 1944. For en trist jul det måtte være for slektningene hans, ja, jeg er sikker på at han hadde slektninger. Han døde kanskje i kamp mot tyskerne, eller ble pint og drept i fangenskap. Det er rart å tenke over at enkelte mennesker kan pine og drepe andre, de må jo være fri for følelser.
Han i midten der, som er ca 40 år, drepte sikkert mange. Han drepte sikkert fordi han var nødt, i selvforsvar kanskje? Tenk å drepe et menneske! Det er ikke gitt oss mennesker å ha herredømme over liv og død, det skal overlates til en høyere makt. Men det er nå engang slik, kan man drepe for å redde sitt eget liv, så gjør man det! Jeg legger ikke det samme i ordet drepe, når jeg snakker om å drepe under krigen, og å drepe en person som en møter på gata.
Er det individer vi snakker om når vi sier at så og så mange ble drept under krigen? Individer, klart det er det, det er mennesker som oss, men vi prater om dem som om de var en flokk overnaturlige vesner, som var født for å dø under krigen. De som ikke ble drept, var skrøpelige vesner, de skal ikke æres. Men blant de som overlevde krigen, er det mange som er invalide for livet, de ble skadd under krigen. Det tok lang tid før noen tenkte på disse, men nå får de støtte ved hjelp av penger. Disse som vi minnes var helt alminnelige mennesker, men jeg ser opp til dem. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men det er som om de har gjort det slik at jeg lever i dag, og lever i fred med alle.
Vi klager ofte over at de eldre lever i fortiden, men kanskje burde vi også tenke tilbake og lese stoff fra krigen, for å forstå hva soldatene måtte gjennom.
Mere rakk jeg ikke å fundere og tenke over, før venninnene mine kom og dumpet ned ved siden av meg. De begynte å prate om festen på lokalet om kvelden. Jeg hadde lyst til å be dem holde munn, og tenke over hvorfor vi minnes disse som står skrevet på monumentet. Jeg gjorde det ikke, for da hadde de trodd jeg var litt rar.
Falne
Martinussen, Berner Kristian
 |
Berner Kristian Martinussen matros, Evenes. Født 16. januar 1920 i Evenes, sønn av Benjamin Antonius Martinussen, født 1858, død 1945 i Evenes, og Pauline Wilhelmine født Amundsen, født 1875 i Hammerfest, død 1934 i Evenes. Var matros på DS Narvik, og omkom 22. mars 1944 da skipet ble senket av u-båt utenfor Rødøy, Nordland. |
Skogøy, Sverre Øystein
 |
Sverre Øystein Skogøy styrmann, Ofoten. Født 13. juli 1913 i Ofoten, sønn av Eberg J. Skogøy, født 1865 og Berthe født Jakobsen, født 1869, død 1941, begge Ofoten. Skoleskipskurs, styrmanns-, radiotelegrafist- og skipsførereksamen. |
Fjeld, Kristian Andreas
 |
Kristian Andreas Fjeld fyrbøter, Narvik. Født 22. august 1919 i Evenes, sønn av Elias Fjeld, født 1892, og Elisif født Kristoffersen, født 1899, begge Evenes. Seilte før krigen i utenriksfart. Omkom 12. september 1941 da D/S Barøy ble senket av lufttorpedo eller mine på Vestfjorden, på vei fra Trondheim til Narvik. |
Myrnes, Martin Olai
 |
Martin Olai Myrnes gårdsarbeider, Evenes. Født 16. februar 1919 i Ofoten, sønn av Anders A. Myrnes, født 1882, og Inga Anna født Nilsen, født 1883, begge Ofoten. Folkehøgskole, handelsskole. Rømte til Sverige høsten 1943 for å unngå tyskerarbeid. Ble utdannet til korporal og mineekspert. Kom vinteren 1945 med de norske styrker til Norge og ble sendt til Karasjok for å rydde minefeltene. Omkom sammen med 21 andre 1. mai 1945 ved en mineulykke. |
Sørensen, Olaus Andreas Michael
 |
Olaus Andreas Michael Sørensen motormann, Evenes. Født 13. mai 1917 i Harstad, sønn av Mathias Alfred Sørensen, født 1886 i Harstad, og Ovidia Antonette født Olsen, født 1892 i Ofoten. Var på MT NINA BORTHEN, og omkom da skipet forsvant. Det gikk fra Milford Haven i Wales 30. september 1940, men ble borte i en konvoi. En livbåt ble senere funnet ved Dunmore i Irland. |
Mathiasson, Oskar Nikolai
|
Oskar Nikolai Mathiasson Evenes. Født 28. desember 1925 i Ofoten, sønn av Mathias Mathiasson født 1886 i Pulkila i Nord Finland og Kaisa født Eriksen, født 1887 i Trondenes. Rømte til Sverige 5. oktober 1942 og ble opptatt som soldat i de norske styrker. Døde 8. mars 1944 på Bollnas lasarett, antakelig på grunn av overanstrengelse. |
Martin Olai Myrnes
av Ole S. Myrnes
Martin Olai Myrnes, sønn av Inga Anna og Anders Myrnes, ble født 16. februar 1916 i Evenes. I de første krigsårene kom han i kontakt med overlege Borch Johnsen ved Narvik sykehus. Da han måtte rømme landet høsten 1943, sammen med broren Karl, fulgte han den vanlige fluktruta over Vassdalen og Bjørnfjell til Sverige.
I 1943 var utdanningen i Sverige av norsk ungdom til soldater kommet i faste former. Planen var at de skulle invadere Norge, dersom tyskerne ikke kapitulerte.
I Sverige ble Martin utdannet til mineekspert. Han kom til Finnmark med de norske styrkene vinteren 1945. De ble overført til Karasjok for å rydde opp i minefeltene der. Den 1. mai 1945 omkom han sammen med tjueen andre soldater ved en mineulykke. De falne ble graclagt i en fellesgrav på Karasjok kirkegård. Det er reist en felles minnebauta over disse falne ungdommene i Karasjok.
Som kjent kapitulerte tyskerne i hele Europa i løpet av noen maidager i 1945. De norske styrkene overtok da flere byer, deriblant Narvik. De pårørende til de falne soldatene i Karasjok fikk offisiell melding om hendelsen omkrng en måned etter den tyske kapitulasjonen. Men noen av de pårørende var klar over hva som hadde skjedd før den offisielle meldingen kom.
Høsten 1945 ble alle de falne soldatene ved mineulykken overført til sine hjemkommuner og gravlagt der. Ved gravferden til Martin ble båren ført til Evenes kirke av unge soldater, og feltprest Arthur Berg forrettet. Begravelsen i militær regi var verdig. Deltakelsen av bygdefolket var stor og varmet de pårørende.
Et krigsminne
av Bjarne Melbøe, (Bjarne Jentoft Melbøe 1910-1991)
Det var flere kompanier som ble demobilisert på Liland i 1940. General Ruge med stad kom til Liland etter kapitulasjonen og overnattet på søstrene Hovdes hotell. Det var kommet to store ishavsskuter som skulle føre generalstaben vider sydover neste dag.
Da vi fikk rede på at general Ruge med stab skulle reise herfra, heiste flere gårder her flagget til topps for å hylle generalen for sin store innsats for land og folk.
Jeg hadde den store glede og ære at general Ruge med adjutant kom opp til vårt hus og takket for at vi hadde heist flagget for dem.
Da båten med generalstaben skulle til å gå, hadde det samlet seg en del folk på kaien. Vi hadde fått tak i en blomsterbukett som ble overlevert Ruge. Så sang vi "Ja, vi elsker dette landet". Blant de fremmøtte var også en 1905-veteran. Han stod i stram giv akt under hele seremonien.
Da vi var ferdig med nasjonalsangen, var general Ruge så rørt at han gikk på andre siden av båten for ikke å vise sine følelser over den spontane hyldest og deltakelse fra vår side.
General Ruge husker episoden. Vi gjengir her hans versjon i boka "Felttoget" (side 200).
Til slutt tok vi da en hjertelig avskjed fra våre vertskap i Øverbygd og reiste med bil til Liland i Ofoten, hvor vi skulle gå ombord i to skøiter for å reise til Trondheim. Da vi kom til strandstedet Liland, ble flaggene heist til topps på alle flaggstenger der, og da vi gikk ombord i skøitene, hadde stedets folk samlet sig på bryggen. En ung fiskergutt leverte mig en bukett av syriner som de hadde brukket av i en av havene, med en gammel 17. mai sløife knyttet rundt. Og da vi så satte motoren i gang, sang de alle "Ja, vi elsker" med hatten i hånden. Det var ingen personlig hyldest hverken til mig eller noen annen; vi var alle helt ukjente folk i Liland. Det var bare det at Overkommandoen den dag representerte det aller siste stykke fritt Norge, som alle disse fattige fiskerfolkene nu ville ta avskjed med den festivitas som de kunne prestere.
Engelsk feltsykehus på Tårstad 1940
av Even Svendsen, (Even Karl Anders Svendsen 1923-?)
Siste halvdel av april kom DS Trondenes til Tårstad med engelsk sanitetspersonell og mye utstyr. Utstyret ble, med hest og slede, kjørt til skolen, de to ungdomshus og ellers der det fantes ledige husrom og uthus. De ordnet seg med operasjonssal i østre klasserom på veldig kort tid. Administrasjon og leger ble forlagt i privathus i skolens umiddelbare nærhet. Blant legene var det kirurger, medisinere, øyenlege og tannlege. Dessuten kom 3 prester, hvorav en katolsk. Alt personell var godt utstyrt, med doble soveposer og varme klær.
Rett ovenfor kaien hadde de flere feltkjøkken hvor de kokte og stekte maten om dagen og mange ganger om natta også. All proviant ble oppbevart i et tilbygg til brygga. De laget god mat av alle sorter, og det ble benyttet mye hermetikk. Tomboksene brente de i ei bergklipe, eller når telen var borte, grov de boksene ned i jorda.
Det kom også 12 engelske sykesøstre. De var godt voksne, og den ene av dem, som var sjef, hadde tjenestegjort i Frankrike unde 1. verdenskrig. Disse bodde alene i et tomt hus hos Lind. Begge ungdomshusene ble ordnet til sykestuer. Dagene bestod av øvelse, instruksjon og forskjellige aktiviteter.
Mange norske sivile ble behandlet i sykehuset. Den første på operasjonsbordet var min far som ble behandlet for en betent arm. Bl a ble en mann som kom over fjorden fra Ballangen, operert for betent blindtarm.
Tyske fly hadde sin faste kurs over her på tur til Evenskjer og Harstad. En tid var det nesten daglige luftkamper, og da kunne en høre granatsplinter suse gjennom luften og fra antiluftvernet på Evenskjer. Det hendte også at granater eksploderte på bakken eller i sjøen. Heldigvis ble ingen skadet, selv om vi ikke alltid var like flink til å søke dekning. En dag ble det lagt ut et kjempestort rødekorsflagg på et jorde ved sjøen og dessuten et mindre på et hustak. Det varte ikke lenge før et tysk fly begynte å kretse over oss. De slapp tre bomber som alle landet i sjøen med noen forferdelige brak. Rødekorsmerkene ble fjernet, og det ble ikke sluppet flere bomber her.
Den 12. mai samlet mange krigsskip seg mellom Tårstad og Kjeldebotn. De manøvrerte sakte innover fjorden. Om natten våknet vi av kanonaden mot Bjerkvik. Ut på dagen den 13. mai kom DS Trondenes med syke og sårede fra Bjerkvik og Elvegårdsmoen. Det var sivile, legionærer, franskmenn og noen tyskere. Disse ble kjørt til sykestuen, med hest og slede, og da sneen tinte, med hest og vogn. På disse ble lagt høysekker, som bårene ble plassert på. Blant de som kjørte, husker jeg Oddmund Lind, Edulf Overeng og Ingemar Devold.
Etter behandling i skolen ble de sårede pleiet i de to ungdomshusene. Flere ble sendt til Harstad sykehus etter behandling her, med engelske bårevogner. Det kom nesten daglig syke og sårede fra Narvikfronten sjøveien.
Det var mange episoder i denne tiden, som f eks:
"En engelsk og en tysk lege traff hverandre her etter å ha studert sammen i Tyskland."
"3 tyske flygere var innelåst i et rom etter å ha blitt skutt ned over fjorden og ført iland her."
"Tyske fanger kom hit i norske uniformer."
Flere sårede døde her, noe som bautaen på Evenes kirkegård forteller oss om.
De siste sårede ble fraktet herfra med DS Trondenes først i juni.
En dag holdt engelske prester friluftsgudstjeneste for sanitetspersonalet, og etterpå begynte alt å virke så travelt. Så en morgen var alle reist, og vi satt igjen med bare minnene.
ps I denne tiden fungerte jeg som tolk samtidig med student Kjell Møkleby fra Harstad. Han omkom sammen med 21 andre i en mineulykke i Karasjok, 1945. ds
Om utleid hest til militæret i januar 1940
av Martin Myrnes, (Martin Olai Myrnes 1923-2001)
Magda Myrnes fikk forespørsel fra militæret på Elvegårdsmoen i Bjerkvik om utleie av hest til militært bruk utover vinteren 1940. Det var da gjort en avtale om en viss månedsbetaling til henne inntil våren samme år. Etter det jeg kan huske, blei hesten hentet i begynnelsen av januar måned. Senere blei de fortalt at hesten skulle brukes til å transportere utstyr i forbindelse med øvelser for soldater ute i terrenget og antydninger om nøytralitetsvakt.
I ettertid vet man at hestene blei ført til Bardu av hestetrenet som marsjerte i grupper med 30-40 hester fra Elvegårdsmoen den 2. februar og var fremme den 4. februar i god form. Storparten av trenet hadde hestene installert, dels på Jemningen, dels på Høyden på Setermoen. Det var planer for returneringen til Bjerkvik i midten av april, men slik blei det ikke fordi Norge kom inn i den andre verdenskrig.
Disse utleide hestene var således til nytte ved å transportere nødvendig krigsutstyr og mat til forsvaret i krigen på fjellene mot fienden.
Den 9. juni blei demobiliseringa av de norske styrkene et faktum. Hestene fra Bjørnfjell og Vassdal blei ført til Liland og var fremme den 10. juni. Jeg var da på Liland den 11. juni og såg etter hesten våres, men ingen av dem som var til stede av befalet, kjente til hestene, kuskene var allerede reist hjem.
Min søster, Magda, tok kontakt med lensmann Einar Winnem på Liland som utstedte personalpass til henne og to ledsagere, John Olsen Stenjord og Anna Olsen Erikjord. De syklet til Bjerkvik for å søke etter den utleide hesten til norsk ingeniørvåpen. Der oppnådde de til sist å få opplysning om hvor hesten var og hvem som hadde den til forvaring. Hans navn var John Moholt, gårdbruker i Salangsdalen.
Fra Bjerkvik fortsatte Magda og Anna på sykkel til Moholt, hvor de fikk hvile til dagen etter. På formiddagen var de klar til å kjøre hjemover med hesten Brimin, som den hette. Dog nådde de ikke lenger enn til Gratangen om kvelden hvor de overnattet hos kjente. De måtte forlate en vogn på veien, som John Moholt hadde lånt dem. Hesten var endel skadet med åpne sår, derfor skilte de seg med vogna. Etter hjemkomsten fikk Magda han Villas Ravn til å undersøke hesten nærmere.
Hesten fikk skikkelig stell og pleie etter gode råd av hestevante folk. Den harde drifta hestene fikk gjennomgå i krigen, er forståelig. 12 år senere måtte vi skille oss med Brimin.
Dokument 1
Dokument 2
Hestetakst utført av Villas Ravn
Med hest og slede
Artillerist 739/18
av Aslak Markusson
Den lange, lange sommeren da alt hendte var over. Da vi så fremmede soldater overalt. Noen kom for å bli noen få måneder, noen for å bli i fem lange år. Noen så vi dø, andre var bare full.
Vi lærte å se forskjell på hester, muldyr og esler. Lærte om kanoner og ammunisjon. Vi hadde lager av hjelmer - noen hadde tilhørt fremmedlegionærene, noen de norske soldatene. Ja, det var faktisk noen som hadde tyske hjelmer også. Fremmedlegionærene sine var finest, de hadde sånn fin kam oppå!
Vi hadde ikke vært på skolen sia 8. april. I mellomtida hadde skolen vært i bruk av de militære, både norske og utenlandske. Men nå var den rydda og reingjort og vi skulle begynne igjen.
Ho Alvhilde hadde funnet de fleste av bøkene våre fra året før. Noen av dem hadde vi fått til odel og eie.
Til norsktimen hadde ho lagt fram "Min første lesebok" av Marie Gundersen og Mathilde Munch. Den hadde vi fått høsten før. Den kosta 2 kroner og 2 øre!
I mi bok sto det med sirlig lærerinneskrift: Aslak Markusson, Seines skole, 20/8-39. Ho tante Berit hadde skrevet det da vi fikk bøkene utdelt høsten før.
Ho Alvhilde kom ned til puten min med boka, åpnet den og sa:
Se her. Det er noen som har skrevet i den.
Og så leste ho høgt for meg og de andre:
- "Jeg er art 739/18, har inntatt Narvik. Er her den 29/5-40 en snartur i skolen. Har lest endel bøker av Markusson, formentlig av samme familie som eier denne bok. Fortsett med boksamlingen og spred opplysning blant barn og ungdom. Foreløpig X."
Det gikk et sus gjennom oss. En norsk soldat som hadde vært med å innta Narvik hadde skrevet i mi bok!
- Art 739/18 - ka betyr det?
Ho Alvhilde forklarte: Art måtte bety artillerist - sånne soldater som hadde med kanoner å gjøre. 739/18 var sikkert soldatnummeret hans.
I løpet av sommeren hadde vi hørt mange historier om hvordan de norske og utenlandske soldatene var blitt satt over fjorden i småbåter og skøyter mens de tyske soldatene skaut på dem fra jernbanelinja.
Noen landa i Ornesvika, noen i Taraldsvika. De hadde kjempa seg opp fra fjæra fra stein til stein. Tyskerne lå i stilling lenger opp og skaut heile tida.
Men de klarte det - de hadde tatt Narvik!
Og nå hadde en av dem vært på skolen etterpå og skrevet i mi bok!
Vi forsøkte å se ham for oss. Var han ung? Ja, så klart, - alle soldater var jo unge!
Etterhvert dikta jeg ham inn i de mest utrulige situasjoner. I fantasien blei han fast følgesvenn for meg i fleire år. Etterhvert blei det ikke tall på alle de tyske soldatene han hadde nedkjempa!
Nå - 55 år etter lurer jeg ennå på hvem du var. Du var jo slett ikke så ung heller. Nummeret ditt tyder på at du tilhørte 1918- årsklassen. Da var du altså 20 år i 1918 og følgelig ca 42 år i 1940. Lever du ennå, er du sannsynligvis ca 97 år!
Har jeg rett når jeg gjetter på at du var lærer - en skikkelig folkeopplysningsmann. Det du skreiv tyder på det:
"Fortsett med boksamlingen og spred opplysning blant barn og unge."
Kunne du vite at jeg seinere skulle velge samme yrke som jeg trur du hadde?
I alle fall, artillerist 739/18, nå har jeg fortalt hvordan du kom til å leve i fantasien vår i mange år. Lever du ennå kan du godt komme å skrive etterord i "Min første lesebok". Jeg har den ennå!
Forfatteren som nevnes er Andreas Kristian Markusson (1893-1952)
Andreas Markusson (1893-1952)
Andreas Markusson
Forfatter Andreas Markusson (1893-1952)
Krigshelt fra Leirosen - Peder Ross
Peder Meier Leiros Ross (1895-1974)
Sakset fra "Lofotposten" 16. august 1971
Fire fallskjermhopp over fiendeland, vellykkede sabotasjetokter både i Norge og andre tyskokkuperte områder, medalje fra den polske general og statsmann Wladyslaw Sikorski og fire andre medaljer for sin krigsinnsats er noen av enkelthetene Peder Leiros Ross kan slå i bordet med.
Han har tilbragt nesten 50 av sine 77 år som diamantborer i Afrika, men da Norge kom i krig nølte han ikke med å melde seg til tjeneste. Han utførte en innsats det står respekt av helt til tyskernes da han vendte tilbake til Afrika og drev sin egen forretning frem til for halvannet år siden. Nå bor han sammen med en bror og søster på Liland i Ofoten.
Etter den grundige og krevende opplæringen i Skottland var Peder Leiros Ross klar for å gå ut i krigen. Han måtte lyge på sin alder for å komme i betraktning som fallskjermjeger og iberegnet treningshoppene utførte han ialt 67 sprang. Men også undervannsbåter og andre alvorlige "springbrett" benyttet han seg av for å stoppe Hitlerstyrkene.
Våren 1942 ble det virkelig alvor. Nordlendingen - som var lommekjent i Lofoten etter blant annet å ha drevet noen sesongers fiske sammen med sin far - var blant de 250 ombord i "Princess Irene" som la ut på raid mot Svolvær. Ni mann var fra Norge. Jobben besto i å brenne en stasjon som laget sild- og torskeolje beregnet på Tyskland. Ialt 36 tyske offiserer og menige ble tatt til fange på strekningen Kabelvåg - Svolvær. Peder Leiros Ross befant seg for anledningen på land hvor han kontaktet nordmenn som kunne fortelle hvor tyskerne holdt til. - Vi slo naturlig nok til midt på natten, og jeg måtte vekke flere folk. De ble relativt rolige da de hørte at jeg snakket deres eget sprog. Like ved sjømannshjemmet bodde et par offiserer i et hus. De hadde gjemt seg under noen laken ute i sneen. Ved samme raid plukket vi opp en hurtigrute på vei fra Finnmark med 150 tyske offiserer på vei til ferie i Tyskland. De havnet imidlertid som krigsfanger i England, forteller Peder Leiros Ross.
Nytt tokt mot Sund
- Annen juledag 1942 var det klart for et nytt tokt mot Lofoten. Nå var jeg utpekt som leder og målet var Sund. Jeg kjente navnet på handelsmannen. Klokken var fem om morgenen da 18 mann gikk i land. Av den forbausede handelsmannen fikk jeg rede på hvor de 24 tyskerne befant seg sammen med sin offiser. Tyskerne hadde hatt fest om kvelden og sov tungt da vi kom inn og overmannet dem. Offiseren lå i eget rom og han skrek høyt da jeg fortalte at han var tatt til fange.
Tyskerne tilhørte en meteorologisk stasjon på Reine rett over fjorden og vi reiste etterpå dit og tok med oss 17 nye tyskere. Fienden var blitt alarmert og et tysk fly ble skutt ned ved kraftstasjonen.
Elleve døgn under hvelvet båt
Om mulig enda mer dramatisk var opplevelsen Peder Leiros Ross hadde i Rogaland. Første gang gjaldt det fallskjermtokt med fire mann. De ble sluppet ned med beskjed om å sprenge i filler fire store oljetanker på Sola. En skolelærer i distriktet hjalp den ene av de fire som var blitt skadet og ikke kunne være med på oppdraget samtidig som han (læreren) fikk tak i en robåt til de tre andre. Oljetankene ble sprengt til den tid ladningene var innstilt. Da hadde de tre sabotørene sprengrodd i halvannen time. Da tyske MTB'er og den slags begynte å myldre omkring var det intet annet å gjøre enn å snu robåten rundt på en holme etter å ha kamuflert den og kommet seg under den. I 11 døgn lå de gjemt, bare om natten kunne de liste seg litt omkring, grave frem blåskjell i fjæren og få i seg noe regnvann. Det var nemlig knapt om mat etter så lang tid.
- Mens vi lå gjemt kom det en engelsk undervannsbåt for å hente oss, men med så mange fiendebåter i farvannet måtte vi bare signalisere den vekk. Omsider ble vi hentet og det skulle være unødvendig å si at det var et særdeles godt måltid vi inntok like etter at vi kom ombord. Etterpå var det nødvendig å bygge opp formen igjen.
Ingen "ferdigpakket" ferie
- Fire måneder etterpå, i begynnelsen av 1943, sto Sauda for tur. Heller ikke det var noen "ferigpakket" feriereise. Vi ble droppet på omtrent samme sted som første gang og også nå var det skolelæreren på Sand som var oss behjelpelig. Målet var å sprenge en turbinledning ved en bedrift som laget karbid til den tyske armé. Jeg fikk jobb hos en bonde for å illudere tømmerkjører mens mine to engelske medsammensvorne lå gjemt. Jeg kjørte dynamitten nedover på tømmerlasset og etter en halv uke var alt klart. De to kompanjongene kom frem fra sitt gjemmested på Sand og jobben gikk både fort og greit. Høyeksplosivene var gjort ferdig i England. Vi brukte mer enn nok dynamitt og smellet hørtes godt selv for oss som var tre timer borte. Vi rodde ut forbi Stavanger til Rennesøy og signaliserte til den engelske MTB'en som lå klar og ventet på oss. Vi kom deretter til Dundee.
Gjorde sin plikt -
- Et vellykket raid med fallskjermhopp over Belgia og invasjonen i Frankrike er andre minner som har festet seg ekstra godt fra de uhyggelige krigsårene, forteller Peder Leiros Ross, som i kroner og øre ikke tjente særlig mye på krigen. Han utsatte seg stadig for katastrofer, men med livet som innsats ble han belønnet med 37 pund da han mønstret av hos den norske generalkonsulen i Cape Town.
I dag sitter de to brødrene på Liland i Ofoten og er så langt fra bitre. De gjorde jo bare sin plikt. Det eneste de ber om er at vi ikke må glemme fortiden. Tar vi lærdom av den kan vi kanskje i fremtiden unngå den fornedrelsen som krig er.
Trygve ville så gjerne truffet ham
Følgende har stått i Adresseavisen 15. mars 1984. Gjengis her i sin helhet. Intervju med Randi Bratteli, av Hans Chr. Almås.
Trygve har tenkt mye på dette at når han endelig ble kjent med hvem som reddet livet hans ved å dra ham ut av likhaugen i konsentrasjonsleiren Natzweiler, så var hans redningsmann nylig omkommet på sjøen. Han husker selvfølgelig ikke noe av det som passerte da han ble reddet, men er veldig takknemlig for at det kunne bringes klarhet i et spørsmål han ofte hadde dvelt ved. Han ville så gjerne truffet den mannen, men - så ble det altfor sent.
Det er tidligere statsminister Trygve Brattelis hustru, journalisten og forfatteren Randi Bratteli som sier dette til Adresseavisen. -Helst ville nok Trygve selv ønsket å snakke med deg om sin redningsmann, men han må ta det litt med ro etter at han nylig fikk innoperert såkalt pacemaker. Han hviler middag nå og derfor vil jeg nødig vekke ham. Etter at du ringte han før helga, har vi imidlertid samtalt mye om Jens Haldorsen. Av utklippet du sendte, fremgår det jo at det måtte ha vært en staut kar, hjelpsom og uredd. Kjente du ham kanskje personlig?
- Nei, men jeg kan kanskje få lov å sitere det den engelske flåtesjefen for Shetlands-gjengen, orlogskaptein David Howart skrev om ham i sin bok "Nordsjøbussen". Jens Haldorsen, en stille godlynt og tenksom kar, som skilte seg ikke så lite fra de andre ombord i "Vita". De fleste av dem var umiddelbare og bråkete. Haldorsens utseende og måte passet liksom lite for en røff sjøgutt. Med det magre, asketiske ansiktet og sine store, rolige brune øyne ligner han mer en prest eller en dikter. Han snakket flytende engelsk. Jeg syntes det var overmåte interessant å høre ham fortelle en god historie med den langsomme, drevne stemmen som ga til og med de groveste eder en mild og sakmodig klang. Haldorsen var enestående hjelpsom og snill. Det gjorde det umulig å ikke være snill mot ham.
Sitatet, Randi Bratteli, kunne så umiddelbart også passe på den mannen Haldorsen reddet fra likhaugen i Natzweiler en høstmorgen i 1944?
- Tenk det var det samme som umiddelbart slo meg da du leste dette sitatet. De menneskelige trekkene var så overensstemmende på den som reddet og den som ble reddet. For mitt eget vedkommende vil jeg si at Haldorsens tragiske død plutselig har tent en ny interesse for det som hendte i tyske fangeleirer under krigen.
Jeg ser så mange ting i nytt perspektiv, det som kanskje ikke har kommet tydelig nok frem i krigslitteraturen, -det gode vennskap og selvoppofrelse som ble vist fanger imellom i det jeg vil kalle for dødens forgårder.
-Det vil kanskje si at med tid og stunder kommer en bok der Randi Bratteli tar opp disse sidene?
-Ja, umulig er det ikke. Men uansett, -for meg står Jens Haldorsen som et symbol for nestekjærlighet, vennskap og tapperhet som mange norske kvinner og menn viste i de tyske fangeleirene.
Brattelis ukjente redningsmann død
Fra Adresseavisen 15. mars 1984 sakser vi dette:
Den 81-årige Jens Haldorsen fra Kongsvikosen på Helgeland, som i forrige uke omkom under en fisketur på sjøen utenfor sitt hjemsted, var mannen som under krigen i konsentrasjonsleiren Natzweiler, reddet livet til tidligere statsminister Trygve Bratteli.
Det er tidligere NRK-sjef i Nordland, forfatteren Harry Westrheim, som skriver dette i minneord om sin venn Jens Haldorsen. Ifølge Westrheim deltok Haldorsen i den såkalte Shetlandsgjengen som under krigen fraktet våpen og materiell til sabotørgrupper i Norge og med flyktninger som returlass til Shetland. Haldorsen var mannskap ombord i den femti fot store skøyta "Vita" da den skulle hente flyktninger, men ved Flatanger kjørte de seg rett inn i et tysk bakhold, lagt opp av Henry Oliver Rinnan. Alle ombord i "Vita" fikk dødsdom, men ble overført til de tyske "Nacht und Nebel" - leirene i Ertzingen og Natzweiler. I Natzweiler ble Haldorsen en tid kommandert til å tjenestegjøre som likbærer. Til Westrheim hadde Haldorsen fortalt at han en dag så svake tegn til liv hos en person i den store likhaugen. Han fikk dratt vedkommende i skjul for tyske vaktposter, varslet en annen norsk fange, sammen fikk de halvt båret, halvt slept med seg mannen inn på et brakkerom. Og mannen som Haldorsen berget fra krematorieovnen var Trygve Bratteli. Men Haldorsen sanset knatp selv hvem hadde reddet. Han var selv helt nedslitt og ventet dag for dag selv å ende i likhaugen. Men, helvetet tok endelig slutt for Jens Haldorsen som ble reddet av Folke-Bernadotte aksjonen. Haldorsen, vel 1,80 meter lang, veide da knapt 40 kilo!
- Så synd at jeg aldri fikk hilse på mannen som jeg står i så stor takknemlighetsgjeld til. Jeg vet at jeg ble berget ut av likhaugen, det ble fortalt meg av andre etter at jeg etter en tid kom til krefter igjen. Men, ingen visste navnet på min redningsmann, bare at det var en norsk fange, sier Trygve Bratteli til Adresseavisen. Du tilgir meg sikkert når jeg her og nå ikke ser meg i stand til ytterlige kommentarer. Det ligger nemlig følelser i dette du nå forteller meg, og jeg er takknemlig for at du ringte meg, sier Trygve Bratteli, stille og ettertenksomt.
Ei kurumpe og krigen
av Arne Jenssen
Nå skal jeg fortelle en helt sannferdig historie fortalt av to av aktørene i dramaet. Det endte jo heldigvis med skrekken. Men det kunne jo ha gått virkelig galt.
Guttene var i 12-13 årsalderen. Ellers var de som gutter flest som kunne finne på litt av hvert. Navnet på guttene av Odd, Kurt og Leif.
Årstallet av 1943. Krig og okkupasjon. Guttene var ute og drev på med litt av hvert som gutter flest pleier. Så var det at de fant ei kurumpe som lå og slang etter et slakt. Den måtte jo kunne nyttes til litt underholdning.
Leif ble sendt hjem for å få tak i noe hyssing. (Han bodde i boligen som i dag er kirken på Bergviknes). Han kom da med et helt nøste av tråd. Mange barn har vel vært med på å binde en pengebok eller noe annet i en tråd og så legge den på veien. Og når det så kom noen forbi og skulle ta opp tingen, så dro de til.
Dette fant nå guttene på at de skulle gjøre. I mangel av noe annet, så bandt de kurumpa i enden av tråden. Og så la de seg i høstmørket i vierkrattet som vokser langs veien opp Nesshalsen (det er veien opp mot kirken). Det vil si den gang like opp for russeleiren.
Siden tråden på nøstet var så lang, la de den om leggen på ei buske og så la de seg i skjul et godt stykke fra der kurumpa lå.
De holdt på å gi opp, for det kom ikke noen forbi. Men så plutselig hørte de tramp i grusen. Så øyner de i mørket at det er en tysker. De begynte å tvile på om de skulle tore å dra i snora.
Det endte med det at da tyskeren akkurat hadde passert kurumpa, dro de til. Tyskeren stoppet opp, tok frem ei lommelykt og begynte å lyse med den. Nå lå guttene musestille og turde nesten ikke puste. Så hvisker Odd til de andre at hvis tyskeren lyser på dem, "så springer jeg", sier Odd. Og det var akkurat det tyskeren gjorde. Han sveipet med lykten. Plutselig flyr Odd opp og av gårde og de andre etter. Det vil si at Odd ble å holde noe til venstre for de andre guttene med det resultat at han renner rett i trådene til ei hesje (uten høy i). I sammenstøtet med hesjen ble Odd kastet bakover og i bakken. Akkurat da det skjedde, smalt det. Tyskeren (sannsynligvis kommandanten for festningsanleggene på Bergviknes) sendte hele serien fra pistolen etter guttene. Samtidig eller forut var det ropt "halt". Kurt og Leif kom seg ned til sjøen og grov tang over seg for å skjule seg.
Odd kom fra de andre, så de var redd for at Odd var truffet. Men saken var at Odd hadde dreid så godt til venstre at han havnet på gårdsplassen til Kristian Andersen, og i panikk søkte tilflukt i utedoen på gården. Nå var Odd spent på om det skulle komme noen fra gården som ville på do. Det ville jo være pinlig, særlig hvis gubben sjøl skulle være nødig. Han var jo ingen barnevenn.
Omsider hørte Odd at det tuslet ute. Da var det Kurt og Leif som hadde sneket seg forbi tyske vaktposter og var kommet så langt at de kunne ta seg hjem med hjertet i halsen og helt vettskremt.
Andre dagen var de og plukket opp patronhylsene fra skuddserien. Senere da tyskeren fikk vite at det var unger, sa han seg glad for at ikke noen ble truffet. Han hadde trodd en stund at det var russefanger som var på flukt. Den kvelden må man vel si var rikelig dekket hva spenning angår.
Rasjoneringskort mm
Russiske krigsfanger på Tårstad
av Einar Svendsen (1879-1964)
De første russiske krigsfanger som kom til Tårstad, jeg tror det var i 1942, ble innkvartert sammen med sine voktere i ungdomshuset "Vadlatun".
Deres jobb var å losse båten som kom med kull, proviant og materialer av alle slag. Dette ble fraktet av tyskere med 2 spands hester til den påtenkte sambandsstasjonen ved Tårstadosen.
Først ble det bygd en brakkeleir med 8-9 store brakker og et par små. Jeg tror det var 2 brakker som var russeleiren.
Mitt arbeid gjorde at jeg hadde daglig kontakt både med fangene og vaktene når de losset og lastet båtene. Forholdet mellom disse syntes for meg å være bra. Jeg hørte aldri skrik og kjefting, som jeg fikk både høre og se da jeg senere kom til Narvik.
Jeg så aldri at fangene spiste mens de arbeidet på kaien fra ca kl 10.00 til kl 17.00. En gang kom de seg inn på brygga og fylte mel i innvendige lommer på uniformsjakken. Da kokte de grøt om kvelden. En dag drakk de tran fra en levertønne som en fisker hadde satt fra seg. Levertrana var beregnet til maling. De som drakk dette, ble svært syke, og vaktene torde ikke si fra til sine overordnede. De kom til oss og ba om kokt melk for å gi dem. De fikk den kokte melka, og neste dag var de bra friske og på arbeid igjen.
Da leiren ved Osen var ferdig, flyttet fangene dit. Det kom etter hvert
flere av dem, hvor mange vet jeg ikke. De sprengte ut en stor hall med 2 innganger, og flere mindre rom. Av den utsprengte masse ble det laget vei og oppstillingsplass. Oppe på bakken ble det reist 4 radiomaster i 50 meters høyde.
Russerne kom nesten daglig og jobbet på kaien. Vi ble jo etter hvert
kjent og lærte å kommunisere på fingerspråk og ellers med å peke og gestikulere.
Gårdsfolk, spesielt barn, ga dem matpakker, eller la matpakker på spesielle plasser. Dette skjedde fordi vaktene med vilje vendte seg bort. Som takk for matpakkene fikk de av russerne nydelige skrin laget av gamle aluminiumskasseroller, sigarettmunnstykker av gamle tannbørsteskaft, fugler og skrin av tre, ringer laget av 1-kronestykker og mye mer. De måtte være utrolig flinke, som kunne lage dette med primitive redskaper og materiale.
Jeg har flere ting som russerne laget. Min far fikk en russer til å lage seg en ring av en svensk sølvkrone, og på sin 65-årsdag fikk han av en russer en nydelig tegning og et dikt, som jeg nu 50 år etter har fått oversatt.
Ved frigjøringen viste det seg at det var en høyere offiser blant fangene. Han tok kommandoen, og de feiret freden på en stille og verdig måte. De var veldisiplinerte og rolige.
Det var ca 40 fanger igjen her. Disse gikk 17. mai tog sammen med oss til Evenes kirke og tilbake. Nordmenn gikk først og etter kom russerne, og den første av dem bar det sovjetiske flagget.
Vi fikk også besøk av russerne på gårdene. Det var jo vanskelig å gjøre seg forstått, men på fingerspråk og litt tysk fikk vi vite hvor de kom fra og om deres arbeid. Vi utvekslet adresser, men vi hørte aldri noe fra dem.
(Dette er en oversettelse av diktet som Einar Svendsen fikk av en russisk Krigsfange.)
Den foreldreløse
bygdeboknemnda
Hva er meningen med at jeg ble til?
Si det, mine venninner
Hvorfor renner tårene
Hvorfor ungdommen går tapt
Hvorfor skjebnen er ubarmhjertig overfor meg?
Er det derfor at jeg ikke adlød min mor og far
Og klaget på livet?
Ventet jeg noe annet av dem?
Så lite levde jeg sammen med dem
I mine hjemtrakter.
Jeg fylte så vidt femten år den gangen
En hard vei fikk jeg gå.
Faren ble beordret til krigen
Tårene rant på ansiktet da jeg så ham sist .....
Og så kom turen til mine brødre
Faren ble drept
Og huset brant ned
Men jeg glemte aldri faren
Og har aldri gått langt fra ham
Nå er jeg foreldreløs
Og vandrer i ukjente avlegsne strøk
Bitre tårer er tvunget frem
Av livet som er forvrengt
Og tvinnet i knuter
Ha et langt minne fra krigsfange
A. Vorostkovoj Marii
18. mars 1944
Russisk krigsfangeleir i Bogen
av Arne Jenssen
Krigsfangeleiren i Bogen for russiske krigsfanger ble lagt til Bergvik. Det var to brakker i leiren som huset 800 krigsfanger. Senere ble noen plassert på Lakså. En pram med et hus på huset også noen fanger.
Fangene måtte mest arbeide med utbyggingen av den tyske marinebasen. Store jernkonstruksjoner ble båret ved at fangene ble plassert tett i tett langs konstruksjonen. Et slit uten like. Fangenes bevegelser var sakte og trege til stor forargelse for vakten som skrek og ropte: "Geh mal los, Mensch", "verfluchter Schweinhund" og andre ukvemsord.
Mat var det lite av for fangene. Sivile prøvde å hjelpe, men det var jo lite mat for den sivile befolkningen og. Men litt ble jo avsett. Russefangene laget fine ting som ble byttet mot mat. De fleste vaktene så mellom fingrene, og lot fangene tuske til seg en pakke nå og da.
De laget egne strengeinstrumenter som de spilte på. Tyskerne hadde latt fangene bygge en scene som var vendt opp mot veien. Der opptrådte de både med musikk og akrobatiske øvelser. Jeg husker spesielt en søndag ettermiddag. Det var nydelig sommervær da kommandanten for leiren beordret fangene til å opptre til fornøyelse også for sivile.
Det kunne vært mye å fortelle fra den tiden, men som med alt annet, glir det hele inn i glemselens slør.
Bilder fra Bogen
Tyskerne etablerte seg i Bogen. Oppsetting av brakker pågår for fullt.
1940 Engelske krigsskip på Bogen havn.
Tyskerne har bygd ei trekai ved nåværende Bogen mekaniske industri.
Øyeblikket var plutselig der
av Aslak Markusson
Jeg gikk og kakka småslåtta i bakken. Brynte tidt og ofte, som en mann i min alder bør gjøre. Syntes jeg fikk ljåen bra skarp; han beit i alle fall godt etterpå.
En lyd av brynet mot ljåen - kanskje jeg traff ljåryggen - en spesiell, sprø klang - og med ett var jeg langt tilbake:
Jeg sitter ved kjøkkenbordet på Seines ilag med de andre og ser ut i regnet. Det er sein augustkveld - skjømt. Kanskje ekstra skjømt på grunn av regnet.
Ol-Finnhaugen er bare som et mørkt omriss. Nedover stranda står hesjene tunge og regnvåte. Noen har spent fra langvogna midt mellom to hesjer. Jeg kan såvidt skimte høygaffelen som ligger på den; mest fordi det var jeg som la den der da vi slutta for dagen. Ingenting rører seg. Bare regnet som faller tett og stille.
Jo, forresten. Borte i Anton Gabrielsa-teigen er det noe som rører seg. Ja, egentlig er det ikke Anton sin teig lenger, men vi kaller den nå det ennå. Teigen er bare ei utslått nedover mot fjæra, men det vokser noen gresstuster mellom tuene. Det kan vel bli bruk for dem også.
Nå ser jeg det: to karer går og slår. De beveger seg underlig stivt og langsomt, som om hver tak med ljåen er en kamp. Kanskje ikke så rart - så tungt som de er kledd: store, tunge, brune frakker som når langt nedover leggene, rar lue på hodet - en slags skyggelue. I beltet henger noe og dingler fram og tilbake i takt med hvert tak; fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake.
Og så - som på kommando stopper de samtidig og snur ljåorvene for å kvesse. Ljåene er forresten mye større enn dem vi bruker. Og orvene er til å flire av så rare de er. Beine, uten svung. Grovt tillaga handtak. De har visst ikke leita mye etter orveemner, de karan.
Og så kommer lyden gjennom regnet; en sprø, spinkel lyd av metall mot metall. Nesten som ei lita klokke. De kvesser ljåene sine. Ikke slik vi gjør det med bryne. De banker egga kvass. Med en liten hammer og et anlegg som er forma som en liten ambolt. De holder orvet mellom beina, legger ljåegga mot ambolten og banker egga kvass med den lille hammeren. Står litt og kjenner med fingrene om de har fått kvass egg.
Så er de ferdige, stikker hammeren og ambolten tilbake i futteralet som henger i beltet og går tilbake til skårgangen.
Underlige folk de der Todt-gubban, sier en av de voksne. Det er vel sånn de gjør det der de kommer fra.
Hvor disse kom fra? Nei, det fikk vi aldri vite. Vi visste bare at de var endel av Die Wehrmacht. Enten tvangsutskrevet fra ett av de okkuperte landene eller fra Tyskland. For gamle til å bære våpen. Men ljåene fikk de med seg. Så de kunne hjelpe ei enka i Nord-Norge med å slå Anton Gabrielsa-teigen.
Minne fra krigen
av Randulf Nystad, (Randulf Jarl Nystad 1922-?)
Det er 1. mai 1945. Hjemme i Dragvik på gården Nystad er vi nettopp stått opp. Tyske soldater og offiserer bor nå i alle husene. Hos oss bor det en løytnant, og denne morgenen kommer han ut av rommet gråtende og forteller at Hitler er død. Litt senere treffer jeg opp-passeren til løytnanten. Han er strålende glad for at Hitler virkelig er død, og han forteller meg nærmere om hva som er skjedd.
Om kvelden går vi 2 ungdommer på ski til fjells. Føret er dårlig, det er våt snø, men vi kommer da i god tid før kl 18.30 til hytta eller "gammen" i Mellomlegda i Klubbfjellet. Vi låser oss inn, tar ut en luke i taket og tar ned radioen som vi har gjemt der. Vi får straks inn London og vi får høre nærmere om krigens gang og Hitlers død.
Denne radioen, som Ingebrigt Bjørkmo eide, ble ikke levert inn da alle radioene ble samlet inn. Han fikk tak i en gammel ubrukelig radio som ikke var registrert, og denne ble da levert inn i stedet. Ingebrigt hadde radioen i nattbordet, og han hørte på London hver kveld. Men så ble det for farlig, da tyskerne var overalt. Radioen ble da ført over til låven hos Fjellheim. Der ble det laget er rom i høyet. Her kunne da flere høre på London, mens en holdt vakt. Senere ble denne radioen flyttet til låven på Nystad. Her fikk den plass i et kjellerrom under hønsehuset.
Men da tyskerne flyttet inn i alle husene siste krigsvinteren 1944-45, ble den flyttet til "gammen" i Klubbfjellet. Hit gikk vi da ofte for å høre nyhetene fra London, og vi fortalte dem muntlig videre. Denne hytta eller "gammen" ble bygd av 3 ungdommer fra Lakså og Dragvik de to første krigsårene. Utvendig var den bygd som en gamme med jord, ris og never. Innvendig var den forsynt med panel i vegger og tak. To feltsenger var også kommet på plass, og en god vedovn var plassert i et hjørne. Materialene, sengene og ovnen ble hentet fra tyske lagre i Dragvik.
Da krigen var slutt 8. mai 1945, kom opp-passeren til løytnanten og sa at vi bare kunne hente fram radioen. De visste at vi hadde den, men de visste ikke hvor den var gjemt. Disse tyskerne hørte også på London, og ved å utveksle nyheter skjønte de at vi måtte ha radio.
50-årsminne fra Evenesmark
av Ole M. Parten, Parten februar 1995, (Ole Marelius Parten 1927-2015)
Det er i disse dager 50 år siden krigen sluttet, og landet vårt ble fritt. Ved en slik anledning kan det være naturlig å se tilbake på krigsårene og okkupasjonstiden. Som tenåring virket jo denne tiden spennende, men også dramatisk.
"Slaget ved Ofotfjorden" 13. april 1940. Den dagen var jeg på Finnhaugen. Der kunne vi se flere store båter som avfyrte kanonsalver. Denne trefningen var for oss første befatning med 2. verdenskrig. For hvert skudd så vi lysende halvmåneglimt der ute på fjorden, mens smelldrønnet hørt vi lenge etter.
Været den dagen var mild sørvest vind og småregn, og senere kom tåken sigende inn over slagområdet, men den forhindret ikke lysglimtene.
Tiden gikk, landet var hærtatt av tyske soldater. Her i Evenesmark la de beslag på Ungdomshuset, Bedehuset og ellers privathus. Senere bygde de en stor leir ved Trollbakken, nåværende militærområde ved flyplassen. Leiren var basert på krigsfanger fraktet nordover. Hver dag marsjerte disse fangene med bevæpnede vakter på hver side fra Trollbakken til Tårstad sambandstunnel der høye radiomaster ble bygget. Etter endt dag marsjerte de tilbake. Flere ganger møtte man disse langs veiene.
Bedehustyskerne som vi kalte dem, lå i to etasjers senger. Disse karene hadde store lyskastere plassert i Stordalen. Om kveldene lyste disse med smal stripe opp himmelhvelvet. De hadde også andre store apparater, jeg vet ikke hva. Hver gang vi hørte aggregatene som var plassert bak Bedehuset, starte opp, kunne vi gå ut og se på lysstrålene.
De tyskerne som hørte Ungdomshuset til, hadde andre oppgaver, men var sløve. Etter krigen husker jeg vi måtte bruke bl a spade for å fjerne tykke lag med skitt fra gulvet. Mange privathus ble rekvirert av tyskere på ledige rom, slik blandet de seg med sivilfolket. Befalet bodde gjerne i 1. etasje, og soldatene la beslag på loft. Hæljernene til fottøyet slo riktig kraftig mot gulv og trapper når de skulle ut og inn, og forstyrret husfreden.
For å ha orden her ble alle hus i Evenesmark nummerert (malt) med ca halv meters høye tall i sort på det hjørnet som var mest synlig (bilde).
Quisling ble utnevnt til ministerpresident 1. februar 1942 og allerede 5. februar samme år opprettet han to nye lover. "Lov om pliktig nasjonal ungdomstjeneste" og "Lov om Norges lærersamband" der lærerne skulle tvangsorganiseres. Dette kom også til å ramme Evenesmark skole på den måten at vi fikk en nazi-lærer. (Sannsynligvis tvangsinnmeldt i NS og var ingen aktiv nazist). Nå ble det forbudt å synge nasjonalsanger bl a (påbud fra NS).
Dette året ble jeg konfirmert - vi var 64 i tallet, og Anders A. Aschim var sogneprest.
I dag får konfirmantene Nytestamentet i gave. Den gang delte sognepresten ut ei bok til alle oss 64, en gave fra Nasjonal Samling. Boka het "Sagaen forteller" og er godt bevart i bokhylla mi. I forordet står bl a: "Ånden - den nasjonale ånd, som er så sprudlende frisk og overbevisende - den skal igjen trenge inn i enhver nordmanns hjerte og sinn". (Propaganda). Rettelse tatt inn i Fimbul nr 19: En uttalelse i "Fimbul" nr 15 kan misforståes, for konfirmantene fikk også det omtalte året, 1942, Nytestamentet i gave av presten (menigheten).
Quislings lover fikk også betydning på andre måter i kirken: "Hold din vernende hånd over vårt folk og fedreland..." ble fjernet fra kirkebønnen.
Fra bygda rømte i alle fall ni unge menn til Sverige og deltok siden i frigjøringa av Norge. Historisk har disse unge menn fått lite eller ingen oppmerksomhet, bortsett fra en fallen som krigsminnesmerket forteller om.
Martin Myrnes var også den eneste fra bygda vår som måtte bøte med livet for det fedreland vi elsker. Jeg husker godt den formiddagen mor til avdøde kom gråtende for å spørre on vi visste dødsårsaken.
Matrasjoneringen ble kontrollert med kort, der kjøpmannen klipte det antallet som gjaldt. Jeg kjente ingen som direkte sultet, takket være husdyrhold av de fleste, med tilhørende jordbruksprodukter, og selvfølgelig fisk.
50 år er gått siden vi levde midt mellom disse okkupantene. Men tiden gav oss også noe godt. 8. mai 1945 var krigen slutt. En av bygdekarene kom kjørende med hest og vogn i forrykende fart samtidig som han ropte: "Krigen er slutt!" Stor feiring skulle det bli dagene etter. Jeg tror hele bygda var samlet på Dyrskueplassen 17. mai 1945. Med små og store flagg samlet vi oss i tog og gikk til Evenes til storstilt 17. mai-feiring. Et russefangetog + polakker dukket også opp.
Nordal Grieg sier bl a:
Langsomt ble landet vårt eget, med grøde av hav og jord.
Og slikt skapte en ømhet. En svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden. Vi bygde på fred, som i tross.
Og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss."
Tilføyelse av redaksjonen
Læreren Ole Parten skriver om, stifta sangkor i Evenesmark under krigen, og som en kuriositet kan nevnes at en av sangene hadde følgende strofe:
"at den unge slekt vil verne konge, slekt og fedreland".
Okkupasjonstider i bygda
Barneminner av Ingrid Elvemo
Mine minner om et Evenes i krigstid er barnets. Krig, bombing, fremmede soldater. Østfront og vestfront - alt det var diffuse begreper fra en voksen og fremmed verden.
Så kom noe av det inn i det daglige snakket, og begrepene ble etter hvert velkjente. Nye og til nå utenkelige ting hendte.
Det var nå først aprildagene. Krig i Norge! Krig i Norge hørte til norgeshistorien - for lenge siden. Den gang de skaut med pil og bue - og brukte sverd!
Så skjedde det en tidlig snøtung aprilmorgen. Det var ikke malmbåter som ulte tungt i tåka, men fremmede, merkelige farkoster på fjorden som skjøt mot durende bombefly. Kanonskuddene laget røykdotter i luften - bombene søyler av sjøvann. Forunderlige synsinntrykk, men kanskje de voksnes stille alvor var det som virket sterkest på åtte-åringen. Og det skulle hende nye ting - hele tiden. De første dagene, da gamle folk og unger ble sendt opp til tryggheten i Osmarka, og hjemkomsten senere, da de allierte soldatene var kommet. De store, vakre irske gardistene som hver dag i godvær nøt sin afternoon-tea i solveggen. Så franskmennene og fremmedlegionærene som var av et annet slag. I sine vide kapper med spisse hetter ledet de tanken til middelaldersk munkevesen. De hadde hvitt brød, smør i hermetikkbokser og vin på feltflaskene.
Så var krigen over. De fremmede var vekk, men etterlatenskapene var mangfoldige. Alt dette skulle vel tas hånd om av myndighetene. Men hvem var det? De fleste mente vel at det var best å berge noe av det før det kom i Wehrmachts eie. Sånn skjedde det at der kom noen kraftige ulltepper - "franskfilt" sa de - som et tilskudd til husholdningen her og der. Litt hermetikk, litt matolje. I skogen, bak sommerfjøset hang tre norske militære uniformer over en trestamme. Ut på sommeren var det en nevenyttig husmor som hentet dem. De ble sydd om til uteklær for ungene. Og franskfiltkåpene ble berging for mangt et kvinnfolk gjennom vareknappe krigsår.
Og så kom tyskerne. Til å begynne med var de innkvartert på skolen, på ungdomshuset og ellers der det sto tomme hus. Vi unger levde i skrekk og nyskjerrighet. Disse gråkledde ungguttene så jo ut som andre folk. Uniformene var grå. "Got mit Uns" sto det på beltespennene, og på jakken lyste edelweissen. Dette var østerrikere, og leksen de hadde lært var at de skulle beskytte sine ariske frender mot faren fra England. De var dermed et vennlig folkeferd.
De marsjerte og sang patriotiske soldatsanger. Særlig den om "-fahren gegen England" runget. I lune sommerkvelder kunne de også synge de mere vemodige strofer om "Lieb Heimatland". Unger flest hadde beskjed om å holde seg unna de fremmede, men det er rart med det - unger er unger. "Hast du Bon-Bon" - eller "Haben Sie Bon-Bon" ble en del av ordtilfanget.
Og folk måtte venne seg til å være okkuperte. Det betydde at våpen, radioer og fotoapparat skulle innleveres. Det betydde at det alltid kunne komme en husundersøkelse da trampende soldater saumfor alt. Så ble rasjoneringen stadig innskjerpet, så kom blendingsgardinene og så kom alle de nye erstatningsvarene. Tresko med overlær av fiskeskinn - eller papirstoff. Møbler med trekk av papirstoff, og ellers papir i de utroligste former. Matvarene var et kapittel for seg. Kaffe- og te-erstatninger, rosa fiskepølser og et vidunderlig rosa pålegg som het Soba. Kunstig farge, smak og aroma!
Der ble utfoldet en utrolig oppfinnsomhet i matveien. Fyrstekaker med potetfyll og potetgrøt med rød saus. Poteter stekt i tran og kålrabibiff. Det kunne enda gå. Man kan vel ikke si at folk svalt. Fjorden lå der med fisk og sild, og en åkerlapp med potet og grønnsaker hadde de fleste. Det store problemet var brød. Det tilmålte brødmelet var umulig å få til skikkelig mat av. Harde skorper og rå deig inni.
Det hjalp da en omreisende kar med ei stor potetkvern gjestet bygda. Folk fikk malt rå potet og vasket selv ut potetmelet av raspet. Det var en møysommelig prosess, men det hvite melet var et kjærkommet tilskudd. Heimavlet byggmel var også en trøst for noen. Slik dyrking var registrert, men ei råd med litt ekstra til eget bruk ble det. Et selsomt tillegg til matauken fikk man med de små frimerkene med tobakksplanter. Grønne blader som skulle tørkes og sendes til fabrikk for fermentering, og gi stunder med førkrigslykke for nikotinslaven.
Ellers var alt rasjonert og det måtte søkes om kjøpstillatelse for det utroligste. Halvsåling av sko, sykkelslanger. Byttemarkedet eksploderte, lokalavisen hadde daglig spaltevis med bytteannonser. "God femliters kasserolle ønskes byttet i vekkerklokke" - og unna for unna. En smart ung dame laget seg festantrekk av et gammelt bolstertrekk. Det ble farget kongeblått og den kjolen skulle ingen skjemmes av. Og en annen hadde kjole som var blå bak og rød foran. Og ungjenta som fant to store bunter med bånd, en hvit og en blå. Hun begynte å sy, rundt og rundt til alt det blå var brukt opp. Da var plagget ennå lårkort. Så var det å fortsette med hvitt. Alt kler den smukke! Så sant så sant.
De voksnes snakk dreide seg om krigen. Avisenes propagandameldinger, ryktene de små illegale stensilene. På hvert et nes var vaktposter med luftskyts. Ubåtnettene med de voldsomme flyterne som skulle verne mot allierte inntrengere lå som sjøormer på fjorden. For bygdas folk uhygge og krigstilstand, men for unger det normale hverdagsliv. Livet før, med hvetemel til alle og fulle butikker, hørte med til det fremmede livet - som hadde vært. Hester med dobbeltspann og tunge kjerrer, brakkeleire og ting som ikke måtte fortelles var nåtid og hverdag. Men uhyggen sivet inn i alle kroker når snakket gikk om ofrene. De som hadde menn og sønner i fangeleire - de som ikke hadde fått budskap fra dem som var til sjøs ute i verden eller hadde rømt. Noen hadde mistet livet og skulle aldri komme igjen.
En dag ble naboen Rudolf hentet til forhør. Han kom hjem dugelig forslått. Hva han visste holdt han stilt med, men det må ha kostet han dyrt.
Skrekken kom for alvor da neste nabo ble hentet. Han hadde prøvd å komme seg unna og ble fulgt til forhør av et helt soldatfølge med skuddklare gevær. Enda en ble arrestert. Rudolf, Arvid og Olav, fredelige naboer og venner! Skrekken kom veltende, stadig sterkere.
Og det siste krigsåret ble fortettet. Finnmark tømt for folk og brent. En evigvarende flom av soldater på retrett. Og hvert hus i bygda ble fylt opp. De kom fra Russland, Finland og Finnmark. Sultne og krigstrette. Det kunne være mye å si om det, men disiplinen var i behold. Ungjenter fikk stort sett gå i fred og jeg husker ikke snakk om tyveri i husene av soldatene. Wehrmacht tok sitt på annet vis.
Det ble 1945, og det ble vår. Endelig skjedde det. Krigen var over. Flaggene gikk til topps og tilværelsen skulle bli trygg og normal igjen. De som hadde vært små-unger ved starten var blitt tenåringer. Ungdom var blitt stoppet i utdannelsen. Noen satt igjen med et sviende savn. Og selv om tilværelsen etter hvert kom i vante folder - 5 år hadde satt sitt merke på alle, sånn eller sånn.
Fredsjubel
av Eva Svendsen
8. mai for 50 år siden kapitulerte tyskerne, krigen i Norge var slutt. Landet var igjen fritt og selvstendig, de tyske okkupantene som hadde vært i landet i 5 år, hadde kapitulert. Jeg skulle ønske at jeg kunne beskrive den jublende glede de aller fleste nordmenn følte, det var en ubeskrivelig brusende glede.
I de 5 årene som hadde gått, hadde vi aldri tvilt på at en dag skulle landet bli fritt og selvstendig igjen. Vi visste det var mange som arbeidet mot dette målet i inn- og utland. Det som forundret meg da og enda, var hvor fort nyheten spredte seg. Tidlig på morgenen sprang ungguttene som nyslepte foler rundt på gårdene og ropte: "Krigen er slutt". Enda gikk tyske soldater med geværet på aksla, men det gikk ikke lenge før norske, først sivile, siden uniformerte, overtok.
Våren eksploderte i en brusende, jublende glede. Alle var i en eneste stor feststemning. Aldri har 17.mai-toget vært så stort som den våren, aldri nasjonalsangene og hurraropene så mange. Jeg tror alle som kunne gå, var med og gikk i tog, også de russiske krigsfangene.
Siden kom oppryddingen og hjemsending av soldater og fanger, men det er en annen historie.
17. mai 1945 i Bogen. Sangkoret er med i toget. Tsjekkiske frigitte fanger lengst bak. Dette toget var så langt at det nådde fra gammelskolen i Bogen til brakke 8 i Geitbogen.
Frigjøringssommer og storbesøk i Bogen.
HKH Kronprins Olav. Kommandørkaptein Stamsø.
Hjemmestyrker marsjerer gjennom Bogen. Bebyggelsen ser herjet ut.
Bilder
1940 Tysk torpedo som rente på land i Sommervika. Einar Herman Didriksen, Sommervik
10. april 1940. Etter slaget på Ofoten. Etter torpederinga av "Raunfels" i Finnvika til venstre Karen Svendsen, Roald Svendsen og hunden Stella.
1940 Etter sjøslaget den 10. april. Engelske krigsskip på tur ut fjorden 10. april. Den ene båten er skada og går med akterenden foran.
1940 Peder Fjellheim, Lakså, Johan Dahl, Evenesmark, Arvid Nordstrøm, Liland
17. mai 1940 i Bogen. Speiderne er flaggbærere. Arne Jenssen til høyre.