Frederik Gottschalck Haxthausen Due (1796–1873)

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk
Xylografi av Due fra tiden som statsminister.
Foto: Oslo Museum (1853).

Frederik Gottschalck Haxthausen Due, også omtalt som Frederik Due (født 14. april 1796 i Trondheim, død 16. oktober 1873 i Christiania) var embetsmann, offiser og miniatyrmaler. Han var i 43 år, fra 1815 til 1858, knyttet til kongehuset, fra 1841 som norsk statsminister i Stockholm i perioden 1841 til 1858, og var den første norske statsminister som ikke var adelig. Han var deretter norsk-svensk sendemann til Wien fra 1858 og fram 1871.

Familie

Han var født i Trondheim som sønn av skipsreder og trelasthandler Carsten Schjødt Due (1762–1809) og Pauline Heltzen.

Han ble 28. februar 1828 gift med Alette Wilhelmine Georgine Sibbern, og de fikk blant annet barna:

Virke

Militært

Due begynte 13 år gammel som kadett ved Artilleriinstituttet i København. I 1811 ble han stykkjunker og han ble sekondløytnant da han gikk ut fra instituttet i 1813. Due deltok deretter som artilleriløyntant i krigen mot Sverige i 1814, men ble etter Mossekonvensjonen kjent med kongehuset.

Due snakket godt fransk, og det var en fordel overfor Karl Johan som bare snakket sitt morsmål, og dette skulle bli en fordel i hele hans virke fram til Karl Johans død i 1844. I tillegg hadde Due et vinnende vesen og visste hvordan han skulle føre seg i de kretser og kom slik godt ut av det med Karl Johan. Han hadde en beroligende virkning på den temperamentsfulle Karl Johan. Kong Karl II utnevnte Due i 1815 som adjutant for Karl Johans sønn, arveprins Oscar som fra 1818 ble kronprins da Karl II døde, og han utviklet et vennskap med Oscar I som varte i resten av Dues tjenestetid.

Denne nære kontakten med kongehuset gjorde at Due steg raskt i gradene, han ble premierløytnant i 1818, kaptein allerede året etter og major sommeren 1822.

Han avanserte også i gradene mens han hadde embetsstillinger i Stockholm og i 1839 ble generalløytnant.

Embetsmann

Gravminnet på Vår Frelsers gravlund.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Dues gode franskkunnskaper kom godt med da han i 1822 ble konstituert og fra 1823 utnevnt til statssekretær og administrativ leder av statsrådsavdelingen i Stockholm. Han ble også medlem av konvoisekretariatet. Den 27 år gamle Due var kongens tolk under statsråd, og før statsråd hadde han foredratt alle norske saker på tomannshånd for kongen på fransk, og uten konstitusjonelt ansvar. Sakene ble da deretter ofte raskt vedtat i et statsråd, hvor Due også måtte opptre som tolk.

Denne unike og nære stillingen til Karl Johan kunne gjøre han utsatt for kritikk og mistenkeliggjøring for å utnytte posisjonen til å ha en egen dagsorden, men slik kritikk kom aldri. Tvertimot slo den beroligende virkning han hadde på kongen heldig ut, og han ble omtalt som en bølgedemper som kunne glatte over situasjoner og unngå kriser. Han sørget ofte i sin tolketjeneste mellom kongen og statsrådene å bruke et konfliktdempende språk.

Da statsminister Severin Løvenskiold ble utnevnt til stattholder i 1841, ble den politisk uprøvde Due utnevnt til hans etterfølger.

Hans mangel på politisk erfaring gjorde at han tidlig kom i problemer da han gikk forbi Christiania-regjeringen da verditariff for tollen i Øresund skulle framforhandles. Dette førte til en konstitusjonell krise og det var ikke langt fra at statsministeren og statsråd Oluf Borch de Schouboe ble stilt for riksrett. Saken førte til at det i 1842 ble det bestemt at slike saker skulle avgjøres i et felles svensk-norsk statsråd. Etter disse erfaringene sørget Due for å utføre sin embetsgjerning på en taktfull og korrekt måte. Han hadde både kong Karl Johans og kong Oscar Is fulle tillit, selv om det av og til ble gjort forsøk på å lage intriger rettet mot Due.

Vogt-ministeriet gikk av som følge av kong Oscars Is ønske ommøbleringer i regjeringen etter tronskiftet i 1858. Due søkte også da om avskjed, og denne ble innvilget. Kong Oscar I utnevnte han da til sendemann til Wien og München, hvor han satt helt fram til 1871 da han gikk av men pensjon. Han bodde deretter i København til han i 1873 flyttet til Paleet i Christiania hvor han døde samme år. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.

Kilder