Generalprokurøren og kommisjonen til regulering av protokollvesenet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

I 1820-årene foreslo en kommisjon under Justisdepartementet, at det skulle anskaffes 3080 nye protokoller til embetene i lokalforvaltningen. I artikkelen redegjøres det for arbeidet til generalprokurøren og kommisjonen til regulering av protokollvesenet, forslagets mottagelse og dets henleggelse.

Generalprokurør Christian Magnus Falsen

Christian Magnus Falsen ble utnevnt til generalprokurør inntil videre ved kongelig resolusjon 04.05.1822, uten at regjeringen først grunnlovsmessig var blitt hørt. Embetsperioden ble imidlertid kortvarig. Den motstand og uvilje som Falsen møtte hos regjeringen, embetsstanden og folket, førte til at han trakk seg tilbake, og i mars 1825 ble utnevnt til stiftamtmann i Bergen. Generalprokurøren, som hadde sitt forbilde i den svenske justitiekansleren og dansk-norske generalprokurøren fra eneveldet, skulle føre et administrativt tilsyn med embetsmennene. Det etablerte tilsyn som byråkratiet allerede førte med seg selv, hvor overtordnete kontrollerte underordnete, var etter Carl Johans syn ikke tilstrekkelig. At kongemakten også hadde tiltenkt embetet en politisk rolle gjennom overvåkningen av embetsmennenes virksomhet, er heller ikke tvilsomt. Instruks for generalprokurøren ble kunngjort 28.05.1822. Hans fremste oppgave var å påse at gjeldende lover og befalinger fra Kongen ble etterlevd. I følge instruksen og senere tilleggsbestemmelser ble han pålagt å foreta inspeksjonsreiser i distriktene, hvor han skulle kontrollere at overøvrighetens, rettsbetjentenes, forlikskommisjonenes og andre offentlige protokoller ble ført på lovbefalt måte. Generalprokurørens tilsyn skulle ikke tre i stedet for det vanlige tilsyn som overmann ført med undermann. Både geistlige og verdslige overøvrigheter skulle fremdeles ha de samme plikter som tidligere. Selv om instruksen ikke nevner det, regnet Falsen det som sin plikt å komme med utredninger om juridiske emner når regjeringen ønsket det, særlig for Justisdepartementet og Finansdepartementet. I noen tilfelle ble han også oppnevnt i kommisjoner og ble der den sentrale person.[1] Ved sirkulær-skrivelse 23.10.1821, som var grunnet på kongelig resolusjon 06.s.m., hadde Justisdepartementet anmodet samtlige overøvrigheter å avgi årlig innberetning om avholdte ettersyn av embetsmennenes protokoller og den forfatning disse var i. Følgen av dette var at departementet gjennom en mengde innberetninger fra amtmennene ble gjort oppmerksom på omfanget av feil og forsømmelser. Likeledes hadde generalprokurør Falsen selv ved rundskriv til forskjellige øvrigheter krevd opplysninger om embetsmennenes protokollhold. Sammen med inspeksjonsreisene han foretok, kom disse opplysningene til å danne grunnlaget for de rapporter og hele lister over mangler som han sendte departementet.

Nedsettelse av en kommisjon til regulering av protokollvesenet

Ved skrivelse fra Justisdepartementet til generalprokurør Falsen 07.10.1823, ble det nedsatt en kommisjon som skulle utarbeide forslag til reglement for protokollvesenet. [2] Departementet hevdet at ”det er af Viktighed for Stasstyrelsen og i Særdeleshed for en velordnet Retspleie, at der ved nøiaktige Forskrifter bestemmes, ei alene hvilke Embeds Protocoller samtlige Øvrigheder og Retsbetjentere skulle holde, men ogsaa hvorledes disse skulle være indrettede”. Erfaringene viste at øvrigheten og rettsbetjentene ikke hadde tatt i bruk det antall protokoller som en forsvarlig embetsførsel fordret. Dessuten var protokollene blitt ført på høyst forskjellig måte ved embetene. Disse forhold kunne dels føres tilbake på amtmennenes forsømte ettersynsplikt, dels på manglende entydighet i regelverket. Uten å presisere nærmere, fremholdt departementet at dette ville medføre ”høist skadelige Virkninger” som det måtte være kommisjonens oppgave å forebygge. Kommisjonens medlemmer skulle foruten Falsen være statssekretær Jørgen Herman Vogt og justitiarius Jens Christian Berg. Arbeidet ble fordelt slik mellom dem at Vogt påtok seg å forfatte utkast til alminnelige regler for protokollvesenet i det hele; Berg å utarbeide det nødvendige forslag for rettsbetjenter og Falsen likeså for øvrighetspersoner. Så snart noen av dem hadde fått sitt utkast ferdig, skulle det straks settes i sirkulasjon blant de øvrige.[3]

Et utarbeidet forslag

Høsten 1824 hadde Falsen for lengst satt sitt forslag i sirkulasjon, og i et brev 23.09. s.å. til Vogt og Berg opplyste han at departementet allerede hadde etterlyst det ”attraaede Forslag”. [4] Et utkast til reglement, som nok vesentlig var blitt konsipert av Falsen selv og gjort kjent i departementet, ble deretter i begynnelsen av november oversendt justitiarius Berg til gjennomlesning fra statsråd Christian A. Diriks i Justisdepartementet. På oppfordring til å uttale seg om hvorvidt reglementet også burde inneholde forskrifter om militære protokoller, gjorde Berg oppmerksom på at reglene som allerede forelå for militæretaten fremdeles burde følges. [5] Et utarbeidet forslag til bestemmelser om protokollvesenet, som var bilagt med 10 skjemaer for protokollenes innretning, ble endelig sendt Justisdepartementet 15.11.1824.[6] Utkastet ble straks sendt til sirkulasjon blant statsrådets medlemmer, sammen med en konsept-innstilling som var blitt ført i pennen av Diriks. [7] I innstillingen het det at ettersom reglementet bare inneholdt bestemmelser om hvorledes embetsmennene skulle føre de betrodde offentlige protokoller, og hvilke disse skulle være, kunne det neppe levnes tvil om at utferdigelsen av et reglement hørte til Kongens hjemlede rettigheter i grunnloven, og at Stortingets mellomkomst i dette henseende var unødvendig. Kommisjonens arbeid ble videre berømmet. Det var blitt utført med grundighet og flid.

Departementenes vurderinger

Departementet hadde under arbeidets gang hatt anledning til å gjøre seg kjent med utkastet og til å fremsette bemerkninger. I det utkastet som nå forelå ønsket departementet imidlertid bare å gjøre få og mindre betydelige endringer. De viktigste var at panteregistrene burde være innrettet etter én og samme form. Det samme gjaldt for protokoller over kjøpstadsborgere. Til disse protokollene burde det også følge med skjemaer. Statsrådene Treschow, Krog og Holst hadde ingen innvendinger mot selve forslaget, mens statsråd Jonas Collett i Finansdepartementet derimot fremsatte en del kritiske bemerkninger. Han frarådet at reglementet ble utstedt i den form det nå hadde, i det minste inntil det ble ganske omarbeidet. Da embetsmennene allerede anså seg overlesset med oppgaver og tyngende skriverier, ville det være betenkelig å pålegge dem mer arbeide. Skulle statskassen dessuten bære byrden ved en slik plutselig forandring, ville utgiftene ikke bli ubetydelige, og det beste ville derfor være å utsette dette til ”Fonds kan paavises”. I motsetning til Falsens og Justisdepartementets erfaringer påsto Collett at protokollene til de embetsmenn som sorterte under Finansdepartementet var i ganske god orden. Riktignok holdt ikke stiftamtmenn, amtmenn og fogder så mange protokoller som forslaget nevnte, men disses 3 á 4 protokoller hadde hittil likevel syntes tilstrekkelig. Brannforsikringsprotokoll og valgforretningsprotokoll manglet så vidt visstes ingen steder og behøvdes ikke å påbys. At lensmennene ikke burde pålegges å holde fem protokoller foruten skatteavregningsbøkene, fant han innlysende, fordi påbudet ville være uoverholdelig siden så få lensmenn behersket skrivekunsten tilstrekkelig. Det viste seg dessuten vanskelig å få lensmannsbestillingene besatte, og de var så uunnværlige at man måtte vokte seg vel for ikke å vanskeliggjøre ansettelsene.

Statsråd Collett i Finansdepartementet

Collett anså det for en mulig løsning, ettersom ”Justits Betieningerne i Riget” etter hans mening holdt tilfredsstillende orden i protokollrekkene, å la hvert enkelt departement få anledning til å kunne gripe inn og påse det nødvendige protokollhold ved embetene. I ethvert tilfelle, konkluderte han, burde statskassen som tidligere holdes utenfor reformen om den ble iverksatt. Colletts bemerkninger foranlediget departementet til å ta reglementsutkastet på ny under overveielse. Etter at Falsen som den drivende kraft for lengst hadde trådt ut av kommisjonen, fremla Vogt og Berg i samarbeid med Diriks, som i gjerning hadde overtatt Falsens plass, et forandret og omarbeidet forslag høsten 1825. Gjennom Statssekretariatet i Christiania ble kommisjonens samtlige dokumenter 17.10.s.å. sendt til sirkulasjon blant statsrådets medlemmer. Reglementsforslaget, som var bilagt med 10 skjemaer for protokollenes innretning, var inndelt i 4 avdelinger med 31 paragrafer.[8]

Reglementsforslaget

Reglementsforslaget gjengis her noe mindre detaljert og omstendelig.

1. avdeling. Protokoller som skulle holdes av øvrighetspersoner

1. Stiftsdireksjoner. a) Brevjournal, skjema nr. 1. b) Registratur over samtlige protokoller og brevskap i arkivet. c) Kopi- eller brevbok over stiftsdireksjonens avgitte erklæringer og resolusjoner. d) Protokoll over offentlige stiftelser samt deres midler og eiendommer. Protokollene under a, c og d skulle inneholde alfabetiske registre. Dessuten skulle hver stiftamtmann holde den anordnede bok over kirkens inntekter, tiende, landskyld osv.

2. Amtmenn. a) Protokoll over anordninger, plakater, resolusjoner og departementssirkulærer, skjema nr. 2. b) Brevjournal, skjema nr. 1. c) Protokoll over amtmennenes offentlige forretninger, så som valgforretninger, ligninger av skatter på amtet, undersøkelsesforretninger hos underordnete betjenter osv. e) Registratur over innkomne regninger som av det offentlige skulle utbetales, med forklaring over anviste forskudd av offentlige kasser, skjema nr. 4. f) Protokoll over forsikrede bygninger i landdistriktet i den alminnelige brannkasse, skjema nr. 5. g) Registratur over protokoller og brevskap i stifts- eller amtsarkivet. h) Kopi- eller brevbok over amtmannens avgitte erklæringer og resolusjoner. i) Protokoll over etterlyste personer med opplysninger om signalement og tidspunkt for pågripelse. Protokollene under b, c, f og h skulle inneholde alfabetiske registre.

3. Magistrater. a) Brevjournal, skjema nr. 1. b) Kopi- eller brevbok over magistratens avgitte erklæringer og resolusjoner. c) Rådstueforhandlingsprotokoll – også med innførsel av valg- og ligningsforretninger. d) Protokoll over utferdigede borgerbrev, skjema nr. 6. e) Protokoll over byens løse og faste eiendommer. Protokollene under a, b og c skulle inneholde alfabetiske registre.

4. Politimester. a) Forhørsprotokoll. b) Journal over forefallende forretninger på politikammeret – også med fortegnelse over hittegods. c) Brevjournal, skjema nr. 1. d) Kopi- eller brevbok over politimesterens avgitte erklæringer. e) ”Den ved § 89 i Lov angaaende Veivæsenet af 28de Juli 1824 anordnede Protocol, hvor tillige andre Bøder indføres som nogen har underkastet sig efter foregaaende Resolution i Mindelighed at udrede”. f) Protokoll over utstedte og foreviste pass, samt over anmeldte reisende, skjema nr. 7. g) Ekstraktbok over foreviste bevillinger og borgerbrev. Protokollene under a, c og d skulle inneholde alfabetiske registre.

5 Byfogder. a) Brevjournal, skjema nr. 1. b) Kopi- eller brevbok over byfogdens avgitte erklæringer. c) Arrest-, relaxations-, forbuds- og eksekusjonsprotokoll. Alle protokollene skulle forsynes med alfabetiske registre. Der hvor byfogden samtidig var magistrat eller politimester, skulle han holde protokollene i 3. litra c, d og e, samt 4. litra a, b, c, f og g.

6. Skattefogder i kjøpstedene. a) Brevjournal, skjema nr. 1. b) Kopi-eller brevbok over skattefogdens avgitte erklæringer. c) Utpantningsprotokoll. Protokollene skulle inneholde alfabetiske registre.

7. Fogder. a) Brevjournal, skjema nr. 1. b) Kopi- eller brevbok over fogdens avgitt erklæringer. c) Arrest-, relaxations-, forbuds- og eksekusjonsprotokoll. Samtlige skulle forsynes med alfabetiske registre. Dessuten skulle fogden som politimester holde protokollen i 4. litra e – likesom han også burde holde en passprotokoll.

2. avdeling. Protokoller som skulle holdes av rettsbetjenter

8. Stiftsoverettene. a) Justisprotokoll. b) Domsprotokoll. c) Voteringsprotokoll. d) Protokoll – i hvilken skulle innføres alle dokumenter som ble fremlagt i retten. e) Kopibok over rettens erklæringer. f) ”En Protocol over Mulcter, som Underdommere og Sagførere tilpligtes at udrede, hvori den over dem ergangne Doms Ord og Datum indføres”. g) Dagbok.

9. Jarlsberg overbirkerett.. Ved overbirkeretten skulle protokollene være innrettet på samme måte som hittil, så lenge denne rett i overensstemmelse med loven angående de modifikasjoner og nærmere bestemmelser angående den norske adels rettigheter av 01.08.1821 § 2 vedble.

10. Konsistorialrettene. a) Justisprotokoll – med dommer og dissenterende vota. b) Kopibok over rettens avgitte erklæringer.

11. Politikommisjoner, politiretter og overbergamtsretten. Protokollene under 8. litra a, b, c og e skulle også føres ved politikommisjonene i Christiansand og Trondhjem, politirettene i Christiania og Bergen og ved overbergamtsretten på Kongsberg.

12. Underrettene. a) Tingbok. b) Ekstrarettsprotokoll. c) Forhørsprotokoll. d) ”Domsprotocol, hvori tillige indføres dissenterende Vota i de Sager, hvor Retten bestaaer af flere Medlemmer; dog finder saadan særskilt Domsprotokoll ei Sted, hvor Amtmanden ei agter den fornøden, i hvilket Tilfælde Domme og dissenterende Vota i Justitsprotocolen eller Ekstrarettsprotocolen, efter Sagens Beskaffenhed, blive at indføre”. e) ”Protocol over alle Mulcter, som Sagførere tilpligtes at utrede, hvori den over den ergangne Doms Ord og Datum indføres”. f) Pantebok. g) Panteregistre. Disse burde innrettes slik at hver gård, hus eller tomt fikk eget folium. Særskilte registre for hvert tinglag på landet og for kjøp- og ladesteder. Til veiledning for registrenes innretning ble vedlagt et skjema nr. 8. h) Alfabetisk navneregister over kreditorer og debitorer – personalpanteregister. i) Kopibok over erklæringer.

13. Branntakstprotokoller. En branntakstprotokoll burde holdes ved enhver kjøpstadsjurisdiksjon, skjema nr. 9. Samt en brannforsikringsprotokoll, skjema nr. 10.

14. Skipperlaugsretten og gjeldskommisjonene. Ved skipperlaugsretten i Bergen og gjeldskommisjonene i Trondhjem og Bergen skulle protokollføringen forbli den samme.

15. Prosterettene. a) Justisprotokoll. b) ”Protocol over Mulcter, som Sagførere tilpliktes at udrede, hvori den over ergangne Doms Ord og Datum uindføres”. c) Kopi- eller brevbok over rettens avgitte erklæringer.

16. Skifterettene. a) Registreringsprotokoll. b) Forhandlingsprotokoll. c) Utlodningsprotokoll. d) ”Skifteregistratur, inneholdende Oplysning om hva Tid Skifterne ere optagne, udlodnede, beskrevne, thinglæste og udleverede m.v., indrettede efter nedenstaaende Schema No 11”.

17. Auksjonsforvaltere. Disse skulle holde en auksjonsbehandlingsprotokoll – også inneholdende licitasjoner – med register bakerst i boken.

18. Notarialforretninger. Notarialforretninger skulle innføres i særskilt innrettede protokoller.

3. avdeling. Protokoller som skulle holdes ved overformynderiene

19. a) Overformynderirulle – innrettet etter forskriftene i reskript 06.04.1755 § 3. b) Overformynderirulle over de arveparter som er mindre end 16 spd. Begge disse rullene burde være forsynt med alfabetiske registre over verger og myndlinger. c) Formyndereksaminasjonsprotokoll.

4. avdeling. Alminnelige forskrifter

20. Enhver protokoll skulle være i folioformat og med skinnbind – og ikke bestå av mer enn åtte ”Bøger Papiir”.

21. Embets- og bestillingsmennene skulle selv foranstalte at de nødvendige protokoller ble anskaffet, foliert, gjennomdraget og autorisert.

22. Beskrev protokollenes autorisasjon.

23. Stiftsdireksjonenes og amtmennenes protokoller skulle autoriseres av disse selv. Protokoller for stiftsoverretter og konsistorialretter skulle autoriseres av stiftamtmennene. Amtmennene skulle autorisere protokollene for politikommisjonene i Trondhjem og Christiansand, og for politirettene i Bergen og Christiania. Videre for underrettene, prosterettene, magistrater, politimestre, byfogder, skattefogder, fogder og notarius publicus. Likeledes for skifte-, auksjons- og overformynderivesenet.

24. De forskjellige kommissærer skulle ha protokoller som var autorisert av amtmannen. Når forhandlingene var sluttet skulle protokollen innleveres til vedkommende underrett eller skifterett. Tvil om hvor protokollen skulle avleveres, skulle avgjøres av amtmannen.

25. Ved underrettene skulle en særskilt protokoll autoriseres til alle slags saker eller forretninger som ble behandlet av settedommere.

26. Ingen protokoll skulle benyttes før den var autorisert.

27. Enhver protokoll skulle føres med orden og tydelighet, og feilskrevne ord underprikkes slik at det siden kunne forstås hva som hadde stått.

28. Avholdte offentlige forretninger og forhandlinger skulle innføres i autoriserte protokoller og underskrives på stedet.

29. ”De Protocoller som ei allerede ere indrettede efter de her givne Forskivter, skulle snarest mueligt, og senest inden 6 Maaneder efter disse Forskrivter være anskaffede og satte i Brug. Foraarsages Vedkommende desformedelst at anskaffe Protocoller tidligere, end det ellers vilde være fornødent, skulle Protocollerne første Gang bekostes for Statscassens Regning, om de end maatte være af den Beskaffenhed, at deres Kostende ei i Almindelighed paahviler Stascassen”.

30. Amtmennene skulle ved siden av ettersynsplikten hvert år innen 01.04 gjøre innberetning til vedkommende departement om avholdte ettersyn.

31. ”Forsaavidt de Protocoller angaar, som det paaligger nogen af de i det foregaaende nævnte Embedsmaænd, i Egenskab af Oppebørselsbetjente at holde, da forbliver det ved de desangaaende hidtil gjeldende Forskrifter”.

Statsråd Diriks kommentar

Diriks begrunnet og behandlet under fem punkter de forandringer som var gjort i utkastet som nå forelå. [9] 1) Hva angikk § 29 hevdet han, ville de samlede utgifter for de protokoller som skulle anskaffes for statskassens regning kun bli ubetydelig, og neppe overstige noen hundre spesidaler, da én protokoll ville kunne anskaffes for 2 á 3 spd. 2) På grunnlag av generalprokurørens vedlagte bemerkninger om de undersøkelser som var blitt foretatt om protokollvesenet, syntes det temmelig klart at det ikke var mangler ved embetsførselen hos de embetsmenn som sorterte under Finansdepartementet. Dette gjaldt likeså meget for embetsmenn under andre departementer. 3) Så lenge reglementsforslaget skulle utgjøre et omfattende hele, var det viktig at alle typer protokoller kom med, også de som allerede ble ført ved embetene. Dette var nå blitt gjort med tanke på protokollenes ”vedbørlige Form”. 4) I det nye forslaget var behandlingen av lensmennene blitt utelatt. Det var blitt påvist at lensmennene ikke overalt førte de anordnede avregningsbøker som ansås nødvendig. En del lensmenn førte derimot utpantningsprotokoller, og noen også arrestprotokoller. Imidlertid – før forholdene overalt var blitt brakt i orden med hensyn til avregningsbøkene, ville det neppe være klokt å pålegge lensmennene å holde flere protokoller. 5) Og Diriks avsluttet: Når det gas passende anledning til det, burde man tilstrebe å skape tydelige og fullstendige bestemmelser om protokollvesenet, især når embetsmennene selv ønsket det. I det minste burde de ønske fastere regler for å kunne forebygge den uforsvarlige forvirring om dette som beviselig hersket på enkelte embetskontor.

Statsrådene Collett og Fastings kommentarer

Statsrådene kommenterte forslaget i løpet av månedene oktober og november, og argumentasjonen for og i mot var denne gang grundigere. [10] Samtidig som det ble reist få innvendinger mot selve nytten av et reglement, ble sterke motforestillinger lansert mot de økonomiske byrder som gjennomføringen ville medføre. Statsråd Collett innså nytten av bestemte forskrifter for protokollvesenet, men fastholdt likevel sitt steile standpunkt fra året før, at saken fremdeles var for umoden til å bli avgjort. Han tilføyde at embetsmennene burde kunne høres i protokollspørsmålet, for om mulig å få tilstrekkelig opplysninger til å beregne nærmere de utgifter som man forespeilet å pålegge statskassen. Statsråd Thomas Fasting i Marinedepartementet, som også erkjente nytten av et reglement, ga uttrykk for at en så betydelig reform på en gang ville utgjøre store omkostninger for statskassen. Han argumenterte for at målet kunne nåes mindre vanskelig, uten utgift for statskassen og lite følelig for embetsmennene, dersom de tilsiktede forbedringer ble innført suksessivt under styring av hvert departement. Dette innebar at protokoller og skjemaer burde kunne påbys etter hvert som det viste seg nødvendig.

Statsråd Motzfeldts kommentar

Statsråd Peder Motzfeldt i Revisjonsdepartementet var for den utforming som reglene hadde fått. I motsetning til Collett hevdet han at embetsmennene ikke ville få vesentlig mer å gjøre dersom de ble pålagt å føre flere protokoller. Det eventuelle tap av tid ved innførsler i flere protokoller, ville oppveies av den tid som ble spart på grunn av lettheten ved å slå etter igjen i protokollene. Motzfeldt fryktet imidlertid at forslaget ville på føre statskassen merkbart forhøyede utgifter ved å anskaffe de nye protokollene, og han fremholdt: ”§ 29 siger vel, at det kun er de Protocoller, som tidligere end ellers maae anskaffes, - der første Gang skal anskaffes for Statskassens Regning, - men foruden, at denne Distinction vil have sine Vanskeligheder i Udførelsen, - maa det bemærkes, - at anskaffelse for Statskassens Regning saaledes maa skee for alle dem af de nye Protocoller, som Embedsmændene hidtil aldeles ikke have havt, og det skal jo være mange af dem, og tillige for alle de nu havende Protocoller som maaskee er lade sig benytte efter det nye Schema. Bestemmelsen i § 29 vil saaledes formeentligen ei komme Statskassen til gode, uden for de enkelte Tilfælde, at Protocollen ere udskreven og en ny just nu skulde anskaffes, samt for de Tilfælde hvor havende Protocoller kunne indrettes og fremdeles benyttes efter den nye Maade”. Likevel hevdet Motzfeldt at de betydelige utgiftene ikke burde være til hinder for at det nyttige reglementet ble utstedt. Et tilnærmet overslag over utgiftene kunne foretas av sakkyndige, og dersom det ikke lot seg gjøre, kunne det i siste instans innhentes opplysninger fra embetsmennene selv. Noe helt riktig bilde av størrelse på beløpet ville denne løsningen neppe kunne danne, all den stund forslagene fra embetsmennene fra embetsmennene ville bli klart forsjellig. Motzfeldt kommenterte en del paragrafer i reglementet enkeltvis. Blant annet § 4 – hvor han anså det riktigst at politimestrene burde holde en protokoll over arrestanter. Etter § 12 ville panteregistrene ifølge skjemaet bli særdeles vidløftige, og det ville være tungvint å bringe alle med på tingene, et for hvert tinglag. Eller var det så at sorenskriveren ikke førte dem med på tingene? Motzfeldt var usikker, og innrømmet det. Det burde likevel overveies å innføre de foreskrevne skjemaer nr. 9 og nr. 10 i § 13, fordi Christiania hadde sin egen brannkasse. I § 14 foreslo Motzfeldt å sløyfe utgiftene til de der omhandlede protokoller.

Statsråd Vogts kommentar

Kommisjonsmedlem Vogt, som nå var blitt statsråd i Armédepartementet, kunne tilføye: De nødvendige opplysninger om arrestanter ville formodentlig journalen under litra c og kopiboken kunne gi, som måtte inneholde de kvartalsvise beretninger om kriminelle fanger (§ 4). Om det av og til kunne være besværlig for sorenskriverne å ha et panteregister for hvert tinglag, ville det være til lettelse når de kun foretok reise til et tingsted og slapp å ta med registrene for de øvrige tinglagene. Atskilte panteregistre ville ikke minst være nyttig ved mulige jurisdiksjonsforandringer (§ 12). Paragrafen burde avfattes annerledes. Det burde fremgå klart at for eksempel at de fleste hus i Christiania var forsikret i byens egen brannkasse (§ 13). I § 14 kunne det henvises til hva som allerede eksisterte. Mens Vogt i sin betenkning på den ene side fant det unødvendig å innhente opplysninger fra embetsmennene over anslåtte protokollutgifter, ga han på den annen side uttrykk for at forslag til et ensartet skjema for panteregistrene burde sendes til høring i embetene. Panteregistrene hørte til de viktigste offentlige protokoller, og det ville være hensiktsmessig å ta i bruk autoriserte skjemaer til disse. Da imidlertid på nåværende tidspunkt viste seg vanskelig å utforme et tilfredsstillende skjema, hadde kommisjonen foreløpig nøyd seg med å vedlegge et veiledende skjema til § 12 i reglementet. Det som interesserte Vogt mest, var hvor høye utgiftene ville bli om reformen skulle gjennomføres. ”Jeg antager, at næsten alle Protocoller ville blive af nye paa eengang, saasnart Forskivterne ere givne, for Statscassens Regning at anskaffe, hvor Bekostningen ei allerede paahviler Statscassen, thi deels ville ei de gamle Protocoller stemme med Regelen, deels ville Angjeldende, som derudi interesserede, ei undlade at gjøre opmærksomme endog uvæsentlige Uoverensstemmelser, for at faae et nyt Sæt Protocoller uden Udgivt af egen Lomme”. Hvis dette ble forutsatt, kunne Vogt kalkulere utgiftene for statskassen: Stifts- og amtsdireksjonene hadde til sammen behov for 24 protokoller, amtmennene 153, magistratene 90, politimestrene 126, byfogdene 54, skattefogdene 12 og fogdene 215. De sivile underrettene trengte 702 protokoller og sorenskriverne 245 panteregistre, byskriverne 36 protokoller, prosterettene 153 og skifterettene 557. Auksjonsforvalterne behøvde 323 protokoller, notarius publicus 78, overformynderiene 234 og settedommerne 78. Dersom utgiftene for én protokoll kunne beregnes til 2 á 3 spd, ville det samlede beløp for 3080 protokoller utgjøre 6160 spd. Selv om dette beløpet ble høyere enn Vogt hadde forestilt seg, syntes målet i dette tilfellet å kunne hellige midlet. – ”naar derved Protocollvæsenet kunne sættes paa god Fod”.

Et kostbart forslag

I de følgende måneder syntes interessen for kommisjonens arbeid å ha avtatt. Et brev fra Justisdepartementet til Finansdepartementet så sent som 11.07.1826, i hvilket departementet ble bedt om å uttale seg om reglementsforslaget i sin helhet, især utgiftsparagrafen 29 og beløpet på 6160 spd, vitner om sendrektighet i saksbehandlingen. [11] Forslaget som tidligere hadde sirkulert uformelt blant departementene, var av de enkelte statsråder blitt kommentert på en likefrem måte og undertiden med en tvetydig undertone. Statsråd Colletts uttalelse i protokollspørsmålet bar denne gang preg av formell sikkerhet og mindre direkte engasjement. Som om han ante at han kunne komme til å bli tungen på vektskålen og derved få gjennomslag for sine synspunkter, hevdet ha i sitt svar 04.09.s.å., at den tilsiktede forandring av protokollvesenet kun burde innføres etter hvert som nye protokoller likevel skulle bekostes av embetene. Statskassen ville derved unngå de omhandlede utgifter. [12] Justisdepartementet lyttet til Collett og fant at det ville bli for kostbart å sette resultatet av kommisjonens arbeid ut i livet. Tiden var ennå ikke moden, og reglementsforslaget ble lagt til side. Arbeidet etter kommisjonen ble som kjent ikke senere gjenopptatt.

Kilder

Lokalhistoriewiki-artikkelen "Generalprokurøren og kommisjonen til regulering av protokollvesenet", er en bearbeidet artikkel av Sigurd Rødsten, publisert første gang i ARKIV - dansk tidsskrift for arkivforskning, 11. bd. 2 1986.

Referanser

  1. Gustav Indrebø: Det norske generalprokurørembættet. Kristiania 1919.
  2. Generalprokurørens Justisdepartementet arkiv, pakke 3, journalsaker, nr. 416/1823.
  3. S.st., pakke 1, kopibok nr. 2, nr. 248, 23.09.1824.
  4. Justisdepartementet. kopibok 1824 A, nr. 2563, 17.09.1824.
  5. Se note 3.
  6. Justisdepartementet, 2. sivil kontor, C 81, pakke: Overøvrighetens embetsprotokoller vedk. ”2de til Generalprokurørens Archiv henhørende Pakker”.
  7. S.st.
  8. S.st.
  9. S.st.
  10. S.st.
  11. Justisdepartementet, kopibok 1826 A, nr. 3254.
  12. Se note 7.


Brukerlogo SAO.jpg Generalprokurøren og kommisjonen til regulering av protokollvesenet er basert på en artikkel publisert eller bearbeida av medarbeidere ved Statsarkivet i Oslo som videreføring av prosjektet Statsarkivet i Oslo – 100 år i 2014 og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.