Leksikon:Gjeldsfengsel
Gjeldsfengsel. På 1600-tallet ble det i dansk-norsk lov hjemlet en rett til under visse omstendigheter å sette en debitor under arrest. Gjeldsfengsel kunne ha flere funksjoner: Arresten kunne tjene som et sikkerhetsmiddel, for eksempel dersom skyldneren sto i ferd med å forlate landet. Gjeldsfengsel kunne tjene som eksekusjonsmiddel for å tvinge en skyldner som var dømt, til å etterkomme dommen. Trusselen om gjeldsfengsel var i seg selv et sterkt pressmiddel på skyldneren og hans kausjonister. For en debitor som var dømt til å betale sin gjeld, kunne gjeldsfengsel også virke som straff.
I andre halvdel av 1800-tallet ble gjeldsfengsel avskaffet eller sterkt begrenset de fleste steder i Europa, i Norge ved lov 3. juni 1874. (Lovens bestemmelser om gjeldsfengsel Christian Vs Norske Lov 1-19; jamfør også utlegg.)
Et rettsinstitutt som sto gjeldsfengsel nær, var innlager. Dette var i bruk i Danmark allerede i middelalderen, men ble lovfestet først ved forordning av 1651 og Christian Vs danske og norske lover 1685 og 1687 (henholdsvis 1-22 og 1-20, 5-7-16). Innlager kan best karakteriseres som en slags frivillig husarrest. Dersom debitor ikke betalte sin gjeld i rett tid, forpliktet han seg til etter høytidelig oppfordring fra kreditor å begi seg til et nærmere bestemt sted og på egen bekostning oppholde seg der til gjelden var betalt. Kreditors oppfordring kalles innmaning eller bare maning. Som tvangsmiddel ble innlager snart fortrengt av mer moderne og hensiktsmessige midler som for eksempel gjeldsfengsel. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |