Kjeldearkiv:Grensestein-vandring på Gjøvik

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Grensesteinturene var Bjørn Aamodts idé, og han ledet turen og fortalte underveis historien til grensa og merkesteinene som ble satt opp. Her ved en av tre grensesteiner ved Brufoss, Gjøviks første kraftstasjon i Hunnselva.
Foto: Odd Martin Hesjadalen

Grensestein-vandring på Gjøvik.

Nærmere 30 lokalhistorisk interesserte var lørdag 3. september 2016 med på den andre grensestein-vandringen langs den gamle kommunegrensa mellom Gjøvik og Vardal fra 1921. Kunnskapsrike guider førte an over Tongjordet og Kallerud, med de tre grensesteinene ved Brufoss som endemål.

Artikkelen er skrevet av Odd Martin Hesjadalen, og er tidligere publisert i Gjøviks Blad.

1921

Grenseutvidelsen i 1921 var den første siden byen ble grunnlagt i 1861. Gjøvik var en liten by, og arealet på 848 mål var blitt for lite for en stadig voksende bebyggelse. Særlig mot Hunnsjordet, Kråkjordet og Tongjordet, som lå på Vardals grunn, med en bybebyggelse som nærmet seg de vidstrakte jordene som omga den vesle byen.

Kommuneutvidelsen i 1921 gjorde at byarealet økte fra 848 mål til 2.000 mål, hvorav mye kom fra Hunn gårds grunn, som hele Gjøviks sentrum allerede var bygd opp på. Den store gården strakk seg opprinnelig helt ned til Mjøsa og Hunnselva. Den nye grensa gikk fra vanninntaket på Engelandsjordet, opp over Hunnsjordet til ovenfor det senere sykehuset, som kom sju år senere. Videre gikk den i strak linje til nedenfor Hunn, Hovdetjernet og Hovdetoppen. Herfra i fortsatt strak linje til Mustads fabrikkområde og over Tonga (Tongjordet) og Viken ned til Mjøsa ved sørenden av kirkegården.

Mange grensesteiner er borte

Nesten 30 lokalhistorisk interesserte var med på vandringa.
Foto: Odd Martin Hesjadalen

Grensa ble markert med grensesteiner i granitt, merket med årstallet 1921 og Gjøvik samt ett nummer. Det ble i alt satt opp 24 grensesteiner, hvorav få står igjen. De som er bort har nok forsvunnet i grunnen under veg- og boligbygging.

Lørdagens grensevandring trakk oppunder 30 deltakere, som ble anført av kunnskapsrike guider, Bjørn Aamodt og Arve Thune. Aamodt har hatt som hobby siden 1996 å registrere grensesteiner, og har gjort en formidabel jobb i registreringen av disse og hvor de har stått.

-Man antar at det har stått to nær Mjøsa, en ved kirkegårdens sørende og en nærmere vannet. Men disse er i så fall borte, sier Aamodt før start fra kirkegårdsmuren langs Gamlegrensen-vegen på Viken.

I fint høstvær gikk turen opp mot Tonga, et navn som sannsynligvis kommer fra småbruket Tangen, i følge Arve Thune.

-Tangen var nok for fint å si for vanlige folk, dermed ble det hetende Tonga, mener han.

Kallerudbakken

På Tonga og nærmere NTNU-bebyggelsen er det ingen grensesteiner igjen.

Bare langs Kallerudbakkenvegen har det stått flere tettstående steiner, som alle er borte. Thune hadde markert hvor disse hadde stått og fortalte om hva slags bebyggelse og stedsnavn som fantes i området på denne tida. Han hadde også gjort seg flid med å lage tre store tavler med kart og bilde-forstørrelser med flyfoto og andre bilder fra perioden, som deltakerne kunne studere grundig før de gikk videre.

På universitetets område står det fortsatt en stein, men ikke der den opprinnelig sto. Herfra gikk turen ned til Brufoss, der det opprinnelig sto fire steiner, hvorav tre fortsatt er der. Disse ble det fortalt om før grensesteinturen ble avsluttet. Nå sto et besøk på Mustads industrimuseum på programmet, der museumsansvarlig Ove Viken fortalte om Mathias Topps sine krokmaskin-oppfinnelser og annen historie.

Bilder