Gunvor Galtung Haavik

Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Fusa, død 5. august 1977 i Drammen) var departementsfunksjonær, og ble i 1977 pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Saken kom aldri opp for retten, da hun døde under varetektsfengslinga.

Slekt og familie

Hun var datter av lege Jan Haavik (1879–1953) og jordmor Sigrid Anna Reitan (f. 1883). Navnet Galtung fikk hun som døpenavn; det er ikke noen kjent tilknytning til den slekta.

Gunvor Galtung Haavik ble ikke gift og etterlot seg ingen barn.

Liv og virke

Etter oppveksten i Odda tok hun examen artium ved Tanks skole i Bergen i 1931. Hun begynte så på medisinstudier, men etter ett år avbrøt hun dette og begynte i stedet på sykepleierutdanning. Hun arbeida som sykepleier i ti års tid. Under andre verdenskrig ble hun oversykepleier på Bodø sykehus, og det var der hun kom i kontakt med Sovjetunionen. I 1944 ble hun forelska i en russisk krigsfange ved navn Vladimir Kozlov, og hun hjalp ham med å rømme til Sverige. Etter frigjøringa i 1945 ble hun tolk under hjelpearbeidet for russiske krigsfanger i Nord-Norge, og i 1946 fikk hun jobb i Utenriksdepartementet, som trengte russisktalende personer i staben. I 1947 ble hun så kontorfunksjonær ved den norske ambassaden i Moskva. Der traff hun igjen Kozlov, men det viste seg at han hadde familie, og at han hadde hatt den siden før de to møttes i Bodø. De to fortsatte allikevel å møte hverandre, og den sovjetiske etterretningstjenesten KGB utnytta dette forholdet.

Haavik klarte seg gjennom 27 år som spion, inntil hun i januar 1977 ble tatt på fersk gjerning under et møte med sin føringsoffiser Aleksander Printsipalov ved Bråten holdeplass på Ekebergbanen i Oslo. I avhørene tilsto hun raskt at hun i 1950 hadde blitt rekruttert som agent for KGB. Politiet kom fram til at hun i perioden i Moskva, fra 1947 til 1956, hadde hatt minst 82 møter med KGB, og at det fra 1958 til arrestasjonen hadde vært rundt 190 møter i Oslo. Hun forklarte sitt valg først og fremst med at hun ville opprettholde forholdet til Kozlov. Haavik hadde siden 1930-åra vært fascinert av russisk kultur og historie, og hun lærte språket på den tida av en eldre russisk kunster som var bosatt i Norge. Hun hadde ikke noen sterke sympatier for det sovjetiske regimet, og det ser heller ikke ut til at det lå økonomiske motiver bak, selv om hun mottok betydelige summer fra Sovjetunionen for sine tjenester. Hun mottok også, i hemmelighet, en sovjetisk æresorden. I sitt arbeid i utenrikstjenesten hadde hun hatt høy sikkerhetsklarering, og man konkluderte med at hennes virke som spion hadde forårsaka betydelig skader for Norges sikkerhet.

Mistankene om at det var en sovjetisk spion høyt plassert i den norske utenrikstjenesten hadde vært tilstede lenge. I 1965 ble Ingeborg Lygren arrestert på bakgrunn av disse mistankene. Hun var sekretæren til Vilhelm Evang, som var sjef for etterretningsstaben, og hadde vært i Moskva i 1950-åra. Det ble etter en tid klart at siktelsen var gal, og Lygren ble renvaska, men mistankene hang igjen i politiet. Saken førte også til at Asbjørn Bryhn og Vilhelm Evang, henholdsvis overvåkingssjef og etterretningssjef, ble omplassert i andre stillinger. Først i 1977 ble det klart at det nok var Gunvor Galtung Haavik de hadde lett etter tolv år tidligere.

Som følge av tiltalen ble ni sovjetiske etterretningsoffiser utvist fra Norge, og fire av disse hadde vært direkte involvert i Haaviks virksomhet.

Gunvor Galtung Haavik ble varetektsfengsla, og satt i Drammen kretsfengsel da hun brått døde av en hjertelidelse den 5. august 1977. Rettssaken skulle ha begynt den 14. november samme år, og tiltalen hadde en strafferamme på 21 års fengsel.

Litteratur

• Eriksen, Knut Einar: Gunvor Galtung Haavik i Norsk biografisk leksikon.
• Gunvor Galtung Haavik på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Gunvor Galtung Haavik i Historisk befolkningsregister.