Håndfestning
En håndfestning er en avtale mellom en fyrste og adelen som inngås før kroningen. Håndfestningene var normalt diktert av adelen, og skulle sikre dens rettigheter og sørge for at man ikke fikk en for sterk kongemakt. Danmark hadde som valgkongedømme håndfestninger tilbake til tiden før Kalmarunionen. Norge var derimot lenge et arvekongedømme, og først etter Christoffer av Bayerns død i 1448 fikk man den første norske håndfestningen. I Christian Is norske håndfestning ble det fastslått at Norge skulle være et valgkongedømme.
Frem til 1536 hadde alle norske håndfestninger nedfelt at Norge skulle være en selvstendig nasjon. Båndet til Danmark var en personalunion, og ikke et fullt riksfellesskap. Norges riksråd hadde omfattende fullmakter, og den norske adelen var sikret mot for mye utvanning gjennom utenlandske adelige som ble sendt til landet. Lensherrene på de viktigste slottene skulle også være nordmenn.
I håndfestningen som ble vedtatt av Riksdagen i 1536 ble det norske riksrådets makt overført til det danske og til kongen, og Norge ble et dansk lydrike. I Danmark-Norge fortsatte man med håndfestninger frem til 1660, da Frederik III innførte enevelde og arvekongedømme.