Hallingdal museum Nesbyen
Hallingdal Museum er konsolidert regionmuseum for Hallingdalsregionen og består av 6 avdelinger beliggende i 5 ulike kommuner: Gol Bygdamuseum (Gol kommune), Ål Bygdamuseum (Ål kommune), Hol Bygdemuseum (Hol kommune), Dagali Museum (Hol kommune), Hemsedal Bygdatun (Hemsedal kommune) og Hallingdal Museum, Nesbyen (Tidligere Hallingdal Folkemuseum). Det er imidlertid Buskerudmuseet som driver all museumsvirksomhet i Hallingdal, fra Nesbyen og opp til Dagali, inkludert Hemsedal. Hovedbølet er på Nesbyen, mens det er bygdetun på Gol, Ål, Hol, Hemsedal og Dagali.
Tanken om et museum tok form i 1899, med landbruksdirektør Gudbrand Tandberg som initiativtaker. Tandberg var fra Nes, fra en familie av forretningsfolk og med kulturell interesse. Han hadde kontakt med Fortidsminneforeningen og Norsk Folkemuseum, og fikk trolig oppnevnt en forberedende komite. En innbydelse for tegning av medlemmer ble skrevet, her står bl.a.: ”Blant våre Fjeldbygder er Hallingdal anset for et af de Distrikter, som har været rigest paa særegne og interessante Former saavel med Hensyn til Huse som Bohave, Klædedragter, Smykker m.v. Dalens befolkning har dog haft liden Forstaaelse af den historiske Værdi, som ligger i bevarelsen af Gjenstande, der særlig belyser Forfædrenes Liv og Virksomhet. Derfor er meget blevet ødelagt eller bortkastet, saa der for enkelte Sagers vedkommende er vanskeligt at finde igjen former, der endnu i Aarhundredets begynnelse var almindelig. For saavidt muligt at redde hvad der endnu findes tilbage af saadanne fra Salg eller Tilintetgjørelse, har man troet det heldig at søge oprettet i Dalen et Folkemuseum, der omfatter Gjenstande, som enten er gaaet af brug eller er i færd med at forsvinde..”
Det konstituerende møtet ble holdt 1. juli 1900. Museets formål var å innsamle og utstille gjenstander og bygninger. For å få til dette ble det samlet inn penger, bl.a. fra Hallingdal, fra Kristiania og blant nordmenn i Amerika. Tilskudd fra kommunene, og etter hvert også fra Kirke- og Undervisningsdepartementet, i tillegg til lån fra de lokale sparebankene, var også viktige finansieringskilder. Museet hadde helt fra begynnelsen arbeidet aktivt for å samle gjenstander fra dalen. I løpet av de første åra ble det kjøpt inn mange gamle ting, og mye kom også i form av gaver. En egnet museumstomt lot imidlertid vente på seg. Men, etter en heftig strid, falt valget i 1907 på ei tomt i bakkene ovenfor tettbebyggelsen på Nesbyen. I en jubileumsartikkel fra 1949 blir det slått fast at et heldigere valg ikke kunne vært gjort. ”Beliggenheten er som skapt til formålet, og så henrivende vakkert det er der oppe, er stedet en attraksjon i seg selv.”
Rukkedøla renner rett forbi museumstomta. Her var det allerede kulturminner på plass: møller, kverner og stamper.
Tilflytting av bygninger
Den første bygningen som ble flyttet til museet, kom fra Kolsrud i Flå i 1907. Den gamle stua på gården, som sto i veien for jernbanen, ble kjøpt for 500 kr og fraktet til museet på 7 jernbanevogner. Allerede neste år ble en av dalens flotteste og eldste bygninger, Staveloftet fra Ål, satt opp her. Dette var et stort arbeid som besto i nedtaking og opptømring, kjøring av tømmer, muring, legging av never og torv, smiing av lås, og til slutt vasking av hele huset.
Loftet ble bygd før svartedauen av en av bygdas storbønder, og er fredet. Snart kom nok et prakthus til Hallingdal Folkemuseum. Villandstugu fra Hol ble bygd i 1744 av den kjente Torkjell Villand (1719-1776), byggmester, treskjærer og lensmann. Den kjente rosemaleren Embrik Bæra har dekorert stua med bibelske motiver.
Trøymstugu var museets neste hus, innkjøpt i 1909. Den hadde stått ved siden av den gamle kirken i Hemsedal, og var brukt til overnatting for prest, fut og andre øvrighetspersoner.
Innsamlingen av hus viste tydelig at Hallingdal Folkemuseum var hele dalens museum. Praktbygninger av ulike slag ble brukt til utstilling av mange flotte gjenstander. Men det ble snart for liten plass, og planene om en egen utstillingsbygning skjøt fart. Gudbrand Tandberg ga penger til oppsetting av bygget, og valgte Ole Stein, opprinnelig fra Gol, som arkitekt. Han hadde både studert og arbeidet i utlandet, men hadde også tegnet flere hus i Hallingdal, og var inspirert av eldre norsk trearkitektur. I likhet med store byggeprosjekter i våre dager gikk ikke byggingen problemfritt for seg. Tegningene kom ikke fram i tide, noe som bl.a. førte til vansker ved bestilling av vinduer og dører, og arkitekten mente at tegningene ikke ble fulgt, dessuten ble det hele dyrere enn beregnet. Vi kan nok kjenne oss igjen! Uansett, det ble stor innvielsesfest 1. pinsedag 1914 av den til da største trebygningen i Hallingdal. Utstillingsbygningen, også kalt Tandbergbygget, inneholder i dag både utstillingslokaler og festsal.
Også i åra framover ble det satt opp nye hus. Rudningsstugu fra Nes, en toetasjes stue dekorert av den kjente Kristen Aanstad fra Gausdal, utmerker seg. Seinere kom det stabbur, stalltrev, bekkekvern, badstue og stølsbu, alle fra Nes. Det første huset, som ikke tilhørte bondekulturen, var skolestua fra Li i Nes, som kom til museet i 1951.
Enda flere hus som fortalte om ulike virksomheter innenfor landbruket, kom etter hvert til. Ei smie fra Flå og ei størrløe fra Nes fant sin plass på museumsområdet. Størrløa sto opprinnelig langt ute i utmarka, ved et tjern, hvor det ble slått starr (en type myrplante). Starren ble slått etter at isen hadde lagt seg, oppbevart i løa, og fraktet hjem med hest og slede på godt vinterføre. I de fleste bygder har det vært et stort antall husmannsplasser, men husene herfra har nok ikke hatt så høy status at de har kommet på museum. Husmannsstua fra Roppe i Flå ble satt opp på Hallingdal Folkemuseum i 1976.
De første museumshusene var virkelige praktbygg, blant det fineste som ble satt opp i dalen gjennom flere hundre år. Etter hvert ble samlingen av hus utvidet, slik at den viste et tverrsnitt av bebyggelsen. I løpet av de siste tiåra er det stor spredning i hustypene som har kommet til museet. Toenstugu fra Nes, trolig bygd i 1685, er blant de eldste bolighusene fra Hallingdal. Et skomakerverksted fra Nesbyen er også av de nyeste husene på museet.
Pelsdyrnæringen sto sterkt i Hallingdal fra begynnelsen av 1900-tallet, og en ”røvsgard” ble bygd opp på museet med deler fra ulike steder i dalen.
Som nevnt ovenfor var det industrivirksomhet ved elva allerede da museet ble anlagt. I 1935 ble det bygd ny mølle i teglstein like ved Rukkedøla. Den ble overtatt av museet i 1975 og blir nå satt i stand av Rotaryklubben.
Etter hvert ble det mer og mer klart at den gamle utstillingsbygningen trengte avlastning, på grunn av behov for mer tidsmessige utstillingslokaler og brannsikre magasiner. Etter mange års planlegging og diskusjon, hvor særlig finansieringen var et springende punkt, kunne nybygget innvies i 1990. Mens den gamle utstillingsbygningen var tilbakeskuende med sitt ”ekte norske” uttrykk, var den nye bygningen et godt eksempel på moderne arkitektur. Arkitekt Bjart Mohr fikk mye rosende omtale for dette prosjektet, og bygget ble nevnt i et fagblad for arkitekter som ett av de beste husene i den aktuelle perioden. I jubileumsåret 1999 ble et nytt hus innviet. Dette var museets inntil nå mest langveisfarende, hentet helt fra Amerika. Huset var bygd i 1882 i North Dakota, som bolighus for en norsk-amerikansk familie.
Men et vellykket museum er mye mer enn hus og gjenstander. Personer og aktiviteter må til for å formidle historien. Museet har med god hjelp av mange lokale ressurspersoner fått til mye forskjellig. Utstillingene har vært mange og varierte, det har vært seminarer og ikke minst demonstrasjon av gamle håndverk. Hallingdal Folkemuseum har til tross for sin høye alder stadig evnen til å ”utvikle sitt repertoar”. Blant de nyeste aktivitetene er Staveloft-spelet og Emigrantspelet. Det førstnevnte utspiller seg i Staveloftet og forteller om ei jente som overlevde svartedauen, nettopp i dette loftet. Emigrantspelet, som er et vandre- teater, viser deler av emigrasjonshistorien i Hallingdal. Det er bygd opp om historien om Gro og Ole Skrattegard, som utvandret fra Ål i 1860-åra, med brevene fra Gro Nilsdotter som utgangspunkt. Rammene omkring spelet er husmannsstua og emigranthuset, som var bygd av nettopp Ole Skrattegard. Lokale amatører er skuespillere, og spelet settes i år opp for annen gang. Den nyeste tilveksten når det gjelder hus er Høva-bygningen, som gjenreises ved inngangen til museet. Dette er en stor bygning, som har vært våningshus på en av de større gårdene i Nes, og har vært med på en flytting tidligere. Den skal brukes til mindre utstillinger og møter.. Det største ønsket for museet nå er å få tak i ei hytte fra 1950-1960-åra, som vil vise en viktig del av dalens nyere historie, nemlig turismen.
Kilde: historieboka.no med råtekst av Jørn Jensen
|
Hallingdal museum Nesbyen er basert på en artikkel fra historieboka.no, et nedlagt nettsted som formidla Buskeruds historie. Teksten er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Overføringa av historieboka.no til Lokalhistoriewiki er et samarbeid mellom wikien og Viken fylkeskommune. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. |