Hansaforbundet
Hansaforbundet eller hansaen betegner egentlig flere forskjellige sammenslutninger av kjøpmenn, og senere byer, i middelalderen. Det viktigste hansakontoret i Norge var det Bergen, som også er kjent som selve hansabyen i Norge.
På 1100-tallet kom de første tyske hansaene. Kjøpmenn fra St. Omer og Köln dannet slike forbund i London, og på 1200-tallet gjorde Hamburg og Lübeck det samme. I 1282 ble disse slått sammen til en felles organisasjon for tyske kjøpmenn. Det var lenge tre dominerende grupperinger: Kjøpmenn fra byene i Westfalen, Visbyhansaen på Gotland og kjøpmenn fra Lübeck. Det fantes også en flandersk hansa. Fra omkring år 1300 ble Lübeck den ledende byen, og kjøpmannsforbundet ble i realiteten til et byforbund. I 1367 hadde forbundet utviklet seg så langt at man sluttet en konføderasjon til kamp mot Valdemar Atterdag og Håkon VI Magnusson. Forbundets økonomi ble besørget gjennom en pundtoll.
I Norge gjorde hansaen seg særlig bemerket gjennom handel i Bergen og Oslo. Særlig i Bergen ser man sporene av dette svært tydelig. For Oslos del kan man finne spor i engelske tollruller. Før 1310 var det stort sett bare norske handelsmenn som kom over med skip fra Oslo, men fra og med 1320-åra er det nesten bare tyskere. Man ser også at stedsnavnet endres, da den tyske skrivemåten Anslo ble tatt i bruk i de engelske dokumentene. Det ble også opprettet faktorier og kontorer andre steder, som det tyske faktoriet i Tønsberg. Begrepet kontor var så sterkt knytta til hansaen at når Petter Dass nevner dem i Nordlands Trompet omtaler han dem som «de contorske». Det tyske handelsmennene skaffet seg en rekke fordeler, særlig i form av avgiftsfritak og privilegier.
De siste hansakontorene ble stengt i løpet av 1500-tallet, men fra 1536 da Lübeck led nederlag overfor Danmark var forbundet så svekket at det eksisterte kun i navnet. Først omkring 1560 ble de tyske kjøpmmennene og håndverkerne i Bergen innordnet i det norske borgersamfunnet.
Kilder
- Hansa i Store norske leksikon
- Schia, Erik: Oslo innerst i Viken. Utg. Aschehoug. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.