Helene Ugland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Helene Ugland

Gunhild Helene Ugland (født 11. februar 1877 på Lille Augland i Nedenes i Froland kommune i Aust-Agder, død 1. august 1940 på Borås Lazarett i Västergötland i Sverige) var utdannet lærerinne, men «hoppet av» og ble sosialistisk agitator. Som så ble hun den første som tok seg fram til gruvebyen Sulitjelma, og implisitt; den første – og eneste sosialistiske agitator som greide å holde foredrag i «Lapplands Helvete». Men hun var også vår første kvinnelige arbeiderdikter. Hun var dessuten den som skrev prologen til kvinnenes første 17. mai-tog, og hun ble styremedlem i det første sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Hun holdt innledning, som norsk gjest på en av Skandinavias første sosialdemokratiske kvinnekonferanser – i Sverige. Her ble hun også valgt til konferansens referent.

Hvorfor kjenner vi henne ikke da? Kan hende fordi hun virket i Norge i bare noen få år – før hun gjorde svenske av seg. Det er nok også en av grunnene til at det er skrevet mer om henne i regi av svenske sosialhistorikere, enn det er blant norske kolleger. Standardverket om henne kom på Falken Forlag i 1991, av Eyvind Viken. I tillegg skriver Martin Nag om henne i verket Glemte arbeiderdiktere fra 1975 og i en artikkel han betegnende nok kalte «Arbeiderskribenten»

Familiebakgrunn og barndom

Helene Ugland var datter av småbruker og arbeider Hans Andersen Ravnåsen (1839-1912) og Ingeborg Henriksdatter Lille Augland (1840-1887). Faren var gift tre ganger, og Helene hadde to helsøsken og fem halvsøsken.[1]

I følge verket Arbeiderbevegelsens historie var Helene Ugland født og oppvokst i et «religiøst, borgerlig miljø» i Froland.[2] Iallfall «borgerlig» er et lite dekkende uttrykk. Familien drev småbruket Lille Augland (gnr. 28 bnr. 2, Froland). Ved siden av småbruket drev faren på skogsarbeid, og var dessuten sesongarbeider ved saga og høvleriet ved Froland verk.

Som barn måtte også Helene delta i det daglige arbeidet i heimen. Men på en måte var hun privilegert; hun fikk lov til og benyttet seg av farens bøker, og gjorde det med stor glede. Lesing ble hennes store interesse, noe som også «smittet over» i det å skrive små dikt. I 1887 – da Helene var 10 år, døde mora. Fire år seinere gifta faren seg med ei ungjente, bare 10 år eldre enn henne selv. Helene ble en fremmed i egen heim, hun ville ut, lære mer, bli til noe.

Lærerinde Helene Ugland

I april 1894, 16 år etter at Strømsbo Lærerindeskole ble åpnet, starta den 17 år gamle Helene på den utdanningen hun nok hadde drømt lenge om. Fagkretsen omfattet religion, norsk skriftlig og muntlig, geografi, historie, naturfag, sunnhetslære og gymnastikk. Eksamen ble avlagt i desember samme år, og året etter avla hun eksamen på Kristiansands Seminarium med hovedkarakter Meget godt.

Oppvåkning

Selv forteller hun i en petit i Brand (organ for de svenske ungsosialistene siden 1898), den 1. mai 1901 at det var på seminariet at den politiske oppvåkningen fant sted. Etter en meget kort lærerkarriere brøt hun over tvert og egnet seg til sosialistisk agitasjon. Mye tyder på at hun var påvirket av Bernstein og Kautskys brosjyre fra det som er blitt kjent som Erfurt-programmet. Dessuten forstår vi at hun studerte Jeremy Bentam og John Stuart Mills utilitaristiske tanker om å «(…) maksimere velferd, for å gjøre det til det ledende prinsipp for handling».

Allerede i 1895 reiste Ugland til Stockholm og holdt foredrag om utilitarismen der en av tilhørerne var den allerede godt kjente svenske agitator, Kata Dalstrøm.

I 1897, 20 år gammel, i bevisstheten om at arbeiderne blant annet trengte en organisasjon som kunne gi sakkyndig hjelp under forhandlinger, sa hun opp lærerposten, pakket eiendelene sine og begynte vandringen i vårt langstrakte land. Agitatoren Helene Ugland var i gang.

Helene Ugland skrev dette diktet etter stiftelsen av det første sosialistiske ungdomslaget vi kjenner til i Norge 4. januar 1900 - Diktet ble trykt av Christian Holtermann Knudsen

Sulitjelma

Et tidligere forsøk på å ta seg opp til gruvesamfunnet, der ledelsen satte alt inn på å holde politiske agitatorer lengst mulig unna «sine arbeidere», hadde ikke ført til mer enn et par foredrag, i Hanken og Giken. Nå skulle hun inn i Sulitjelma.

Og etter en tid tok hun revansje. Båt fra Finneid over Nedrevann og Øvrevann til Skjønnstu. Hun smøg seg videre opp til gruvebyen, tedde seg som en ulv. Så hun noe mistenkelig kastet hun seg ned; smøg seg fram mellom steiner og kratt. «Umeå-Pelle» visste beskjed; Helene var på vei. Det visste verket også, men Umeå-Pelle og hans kamerater gjemte henne på loftet i Storbrakka, sammen med vegglus og annet utøy. I hele ti dager oppholdte hun seg blant slusken i Sulitjelma, som også gikk under betegnelsen «Lapplands Helvete» - navnsatt av Kata Dalstrøm.

Klokka tre på natta ble hun loset fram til sitt første agitasjonsmøte. Minst 300 mann ofret nattesøvnen og møtte i gruvegangen. Disse harde menn, sto musestille og ventet på å få høre hva denne kvinnen hadde å fortelle: «Er ikke dere like mye verd, som stigerne og direktørene? Nei, dere er mer verdt. Forstår dere det? Det er dere og de skitne kraftige nevene deres som har verdi for utsugerne (…)».

Flere forsøkte seg

Hans Berntsen, «Norsk Arbeidsmandsforbund»s faste agitator kom seg også inn i Sulis, men ble oppdaga og beordret til å fjerne seg før han kom til orde. Den svenske overklassekvinnen Kata Dahlstrøm, som var August Strindbergs niese, hadde også forsøkt seg. Men hun var nok litt for storvokst og alt for synlig i sin ruvende positur, godt plassert i spissleden sin. Det var for øvrig hun som hadde gitt stedet utnavnet Lapplands Helvete, i en artikkel i Socialdemokraten.

«Verket» – Sulitjelma Aktiebolag eide alt. Her rådde middelalderske forhold. Ikke bare butikken, der arbeiderne fikk kjøpt sine levnetsmidler på krita, til skyhøye priser – men også friluftsområdene var verkets eiendom. Disse godene ble kun tilgodesett funksjonærer, ingeniører og stigere. Arbeidere som «forgrep seg» på verkets eiendom, ble oppsagt – på dagen.

Gruvearbeidere med familie ble innkvartert på ett rom – ca 15-16 m2. Der kunne verket bestemme at det også skulle bo inntil tre lauskarer. Så noe privatliv var det rett og slett ikke plass for. Storbrakka var bolig for lauskarer, de lå to mann i hver køy.

Etter møtet med Umeå-Pelle og hans kamerater i Sulis, dro hun til Jakobsbakken der hun ble innhentet av lovens lange arm. Det bar til Finneid igjen, også nå med væpnet vakt. Tiden i cella så hun på som ferie hvor hun fikk tid til å skrive. Etter noen døgn ble hun sluppet fri – eller skal vi heller si «sluppet løs»? Lensmannen ønsket henne langt vekk, og håpet at det ble lenge til et nytt møte. «Vær ikke trygg på det», var hennes lakoniske svar.

Se skillingsvise om reisa til Sulitjelma 1898 trykt i Aktietrykkeriet i Trondheim: [1]

Raufoss

Direktør Anders Lunder ved Rødfos Patronfabrik skrev rapport til politimesteren i Gjøvik i 1899:

Man tillader sig herved at henlede det ærede politis opmerksomhed på en person ved navn Helene Ugland, der efter tidligere - ifølge forlydende og efter det oplyste i vedlagte skrivelse fra O. C, Pedersen at have virket under forskjelige signalement i det nordenfjeldske, nu har forlagt sin virksomhed til Vestre Toten. (...) Der skal forøvrigt i Gjøvik Blad have staaet en artikkel betitlet "arbeidet for fremme av arbeidersagen" der indgaaende skjildrer frøken Uglands virksomhed. (...) jeg finder det riktigst at henlede det ærede politis opmerksomhed paa hende (...).

Om denne konkrete rapporten fikk uheldige konsekvenser for Helene vet vi ikke, men slike rapporter ble det etter hvert mange av mot unge Helene.

Arbeidernes kvindeforening

I et referat i Socialdemokraten den 9. februar 1900 sto et referat under tittelen «Kvinderne kommer» . Helene haddde holdt foredrag i forbindelse med stiftelsen av Arbeidernes kvindeforening på Grorud, der hun skal ha vært særs aktiv i åra 1899-1900. På det første møtet var det bare mødt noen få, neste gang kom det om lag 20, og så løsnet det skikkelig på tredje møte med en stor skare interesserte kvinner. På alle møtene betonet hun betydningen av «socialismen». Sosialismen var universalmiddelet til «(...)opnaaelsen af fuldt ut retfærdige samfundsforholde». 34 kvinner tegnet seg som medlem av foreningen som sluttet seg til «Arbeiderpartiets kvindeforenings love». Foreningens første styre ser ut til å ha vært Karen Johnsen, Anna Nilsen og Alette Johansen.

Da foerningen holdt møte omkring innføring av offentlig prostitusjon, var Helene en av innlederne der hun i følge Socialdemokraten av 16. februar 1900 skal ha forfektet: «Man talte saa meget om love og vedtægter; men der var visse ting, som var evige og ikke kunde rokkes ved menneskelige foranstaltninger. Blandt disse var naturens love. Blomsternes befrigtede støv reguleres ikke ved vedtægter, og dyrene søgte hinanden i frihed. Også den menneskelige kjærlighed maatte frigjøres fra lov og tvang, og man vilde være paa vei til at fjærne samfundsondet»

Internasjonalisten

Tidens fremmedarbeiderforeninger «Manhem», «Freiheit» og «Marcus Thrane» arrangerte fellesmøte i Kristiania der Helene foredro om «Kvindesaken contra socialismen». Dagen etter, fredag 21 februar 1900 kunne Social-Demokraten fortelle sine lesere at hun hadde uttalt at «En af de største hindringer for at ikke kvinderne kunde naa frem til frihed, var det nuværende ægteskab.» Her ble kvinnen innestengt bak kjeler og gryter og i barneværelset. Dessuten sto også moralens voktere klar til å kalle alle kvinner som måtte ha et annet syn, for «skjøger». Motsatsen til kvinnesaksbevegelsen var sosialismen, hevdet den unge Helene Ugland. Kvinnefrigjøring hadde intet med å lette kvinners adgang til å konkurrere med menn, og hun tok like godt et oppgjør med byens sosialdemokratiske kvinneforeninger, som hun betegnet som en avart av de øvrige sladreklubber! Den eneste rette vei for kvinners frigjøring var å slutte seg til den internasjonale sosialistiske bevegelsen. Å etablere egne kvinneforeninger var et blindspor. 9. mars samme år trakk hun denne konklusjonen i Social-Demokraten: "Det gjorde ganske godt at være vidne til den gode forstaaelse og broderskabsfølelse, der prægede debatten og hele mødet fra først til sidst, og jeg gik bort derfra med den glade overbevisning, at socialismens store grundtanker skal bli kjendt; thi selv om vi norske socialdemokrater stænger os inde for os selv, saa findes der blandt os udlændinger, som nog røger os ud af hulen og kalder os til samvirke for det internationale broderskab". På møtet ble hun sterkt imøtegått av blant andre Carl Jeppesen, Arbeiderpartiets ideolog framfor noen på denne tida. Helene Ugland endret snart sitt forhold til kvinners stemmerett.

Socialdemokratisk ungdomsforbund

Invitasjon til stiftelsesmøte. Avisklipp fra Socialdemokraten, scannet fra Eyvind Vikens bok.

Da Jacob Vidnes, Harald Hansen, Anders Buen og Olav Kringen inviterte til stiftelse av et Socialdemokratisk ungdomsforbund i Kristiania Arbeidersamfund den 10. januar 1900 var Helene Ugland blant de 175 tilhørerne som ble igjen og sa seg interessert i å være med. Ja. mer enn det: Hun ble som en av seks kvinner innvalgt i det første styret for Kristiania Sosialdemokratiske Ungdomslag, som besto av 12 medlemmer[3]. Dette ble forløperen til Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund som ble stiftet tre år seinere og som Jacob Vidnes også har fått æren for. Imidlertid var Helene temmelig «glødd» hin kalde vinterkveld. Underveis hjemover gikk hun nynnende på «Marseillesen» og i løpet av nattetimene meislet hun ut et utkast til «Vor første gave», som Christian Holtermann Knudsen fikk trykket og gitt den anerkjennende karakteristikk «Ungdommens kampsang». Dessuten skrev hun prologen til foreningens festaften omtrent en måned etter stiftelsesmøtet.

Kvinnesak ?

I 1901 ble Arbeiderpartiets Kvindeforbund stiftet i Kristiania, blant annet av Marie Knudsen og Hulda Jeppesen. Helene Ugland ble stående utenfor denne og liknende kretser av kvinnesaksforeninger. Det hadde flere ulike grunner. Blant annet var det få som sluttet seg til Uglands syn på ekteskapet: hun ønsket et samfunn bygget på fri kjærlighet. Dessuten mente hun Knudsen, Jeppesen og deres kampfeller tilhørte overklassen, og manglet blikk for arbeidernes kamp[4].

Avisklipp fra Social-demokraten, hentet fra Eyvind Vikens bok.

17. mai 1900: Helene Ugland som dikter

Ugland ble som sagt våren 1900 valgt inn i styret i Kristiania social-demokratiske ungdomsfobund. I alle 17.mai-tog etter 1886 hadde det vært paroler om alminnelig stemmerett for menn. I 1900 var tiden også modnet til et eget tog for kvinner i Kristiania.

Helene Ugland skrev og leste sin hyllest til kvinner i kamp, Naar kvinderne demonstrerer, til kvinnenes fest i Kristiania Arbeidersamfund samme kveld.

Her reises i landet et ramaskrig

istemmet af kristne mænd: Tænk! Kvinderne ruster sig nu til krig - og agter at slaa igjen. Som tak for det virke, hvortil de bandt sin svindende livets dag,- de inde med hævnens krigstanker brandt mod hvad de i samfundssystemet fandt ei kaldes kan retfærds sag.

Prologen som Ugland leste samme kveld hadde også en god snert:

Rundet om hvisler den kjente lyd

af røster som truer og ber, som raaber på kvindelig ære og dyd og felder alt fler og fler. – En efter anden de lusker bort fra rækkerne, hvori de stod og gjør sine søstre den svære tort, den Judas Ischarioth engang har gjort – forråder uskyldig blod

Mai 1901

Helene Ugland holdt en rekke foredrag i regi av de lokale arbeiderpartiavdelingene. Her fra Arbetarkommunen Falun

Hva årsaken kan ha vært vet man ikke, men 23 år gammel flyttet Helene til Gøteborg, og fortsatte sin agitatoriske virksomhet blant grannene på andre sia Kjølen. I løpet av kort tid hadde hun stiftet ikke mindre enn 20 kvinneklubber, bare i Skåne[5].

1. mai 1901 finner vi henne som en av tre talere på Skansen i Stockholm. Og det ble hennes talerstol som trakk flest tilhørere. Og å dømme etter partiavisa Ny Tid talte hun med «en klem och hurtighet, som mången man skulla afundas henne». Blant annet gikk hun sterkt i rette med de svenske makthavernes synderegister, hvor hun særskilt trakk fram den stadig voksende militarismen og de grenseløse utnyttelsene av kvinner og barns arbeidskraft: «Kom i håg hva I gjör kvinnan och barnen, det återverkar på hela samhället».

Flere utfall mot overklassen og overbygningens maktarroganse utløste «ursinniga applåder». 5 mai publiserte Ny Tid hennes nyeste dikt: «Mai-demonstrasjonen» – hvorfra her siteres:

(…)

Som maibrud stod jorden i himmelflor smykket og vinterens levning – den sidste - var rykket tilbage for livets opstandelseskrav… (…) Det gjælder arbeidere, nu at vi samler de sprædte krefter sammen til et og ikke i tåge famler. Det gjelder et kamptog for frihed og ret. Her kræves kun en ting, den største lære at vi forende et må være.

Her ser vi Helene Ugland øverst til venstre. Plakaten skal være hentet fra et svensk vittighetsblad. Eier: Arbetarrörelsens Arkiv og Bibliotek, Stockholm

Svensk og gift

13. februar 1903 meldte Helene flytting fra Froland til Mastehugg forsamling i Gøteborg. Og 20. mars samme året gikk en høy, slank og spenstig kvinne opp kirkegulvet i Mastehuggs Kyrka sammen med den rødmussete og runde, inntilbens Anton Andersson. Det var han som hadde institert på vigsel i kirka. Begge var innforstått med at de kunne havne i fengsel om de brøt loven og levde sammen i synd, noe ingen av dem var tjent med. Heldigvis slapp de å ha med vitner – og etter en halv time var de seremonielle fornødenheter gjort.

Helene Ugland skrev denne brosjyren og fikk den utgittpå Frihetsförbundets forlag (Stockholm) i 1908, et forlag som beflittet seg på å gi ut «fritänkarlitteratur» så som Hvad är religion og Hvad er hädelse

Foreløpig avslutning

Her skal kort nevnes bare at Ugland fulgte sin mann, som ble redaktør av Östergötlands Folkblad i Norrköping, der Helene også arbeidet. Sine siste år tilbrakte hun derfor i arbetarkommunene Gnesta. Her døde hun, på Borås Lazarett, like ved Hedared der mannen var gravlagt og også hadde sine røtter. Det var juli 1940.

Førti år tidligere hadde hun skrevet i diktet Her er jeg!!:

(...)
Hvor hver en autors store ord,
som anden gaasesnadder,
som ligskrud graves ned i jord
med samt al kjærringsladder,
hvor menneskene fuldt og helt
sin herkomst ved og kjender,
hvor intet mere sker formelt,
hvor alle lover ender:

Her er jeg! Brug mig, om I vil;
men I skal ogsaa vide,
at aldrig nogen faar mig til
at staa paa eders side.

Minnesmerke eller minnemarkering av Helene Ugland

I 1907 ble gruvearbeiderne i Sulis organisert i Norsk Arbeidsmannsforbund. I 2007 ville lokalsamfunnet, kommunen, forbundet og LO markere den betydning Helene Ugland fikk for samlingen. Som ung agitator gjorde hun en formidabel innsats i en ellers mannsdominert verden. Hennes historie er svært spesiell. LO Sulitjelma dro det hele i gang og ønsket å hedre hennes innsats. Her forelå flere muligheter; fra minnesmerke til multimedia produksjon. Fauske kommune gikk inn i prosjektet og bevilget inntil 40.000 kroner for å dra markeringene i gang.

Feiringen av arbeidernes faglige gjennombrudd i Sulitjelma ble innledet av «Bergmannssalutten». Kanskje så mange som 2.500 var med på å feire denne merkedagen i Sulitjelmas historie. Og forestillingen "de tok et steg", var både vakker og rørende. Dag Skogheim var med og fremførte hva som skjedde 13. januar i 1907. 100 år seinere deltok om lag 1000 syngende barn med spesialskrevet sang. En verdig hyllest til pionerenes historiske møte på isen. Tre «agitatorer» talte anno 2007, Dag Skogheim, forfatteren av romanen "Sulis", Kjell Basse Lund fra LO i Sulis, og Erna Dynge, leder av Norsk Arbeidsmandsforbund. Alle tre med samme overbevisende taler, som de som hadde entret kassen for hundre år siden. Etter at alle hadde tatt et steg, var det konsert på «mekken» med Ketil Hugaas og venner fra operaen i Stockholm. Fullt hus! Utover kvelden fortsatte det med arrangement for ungdom, historieforedrag, festmiddag, og til slutt Sulisfest på «mekken» til ut i de små timer. Avslutningen av markeringene foregikk i kirka der både biskop Tor B. Jørgensen og lederen av LO i Sulis, Kjell Basse Lund begge tok for seg kirkas undertrykkelse av mennesker opp gjennom tidene. Men noe minnesmerke over kvinnen som dro det hele i gang – det ble det ikke. Dette kan ha hatt sammenheng med de omstendigheter «Valla-saken» skapte .

Fotnoter

  1. ↑ Fiane, E. 1990 side 256.
  2. ↑ Bjørnson, Ø. 1990 side 42.
  3. ↑ Hansen/Olaussen/Zachariassen 1923:17
  4. ↑ Viken 1991:52
  5. ↑ I følge Nag stiftet hun også kvinneforening på Grorud, og han spekulerer om hun også bodde der en tid (Nag 1975:11).

Kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Helene_Ugland&oldid=1749331»