Historisk vandrerute Reisadalen
Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018.
Historie
I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.
Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta.
De eldste sporene langs ruta kan dateres tilbake til yngre steinalder/tidlig metalltid (4500 f.Kr – Kr. f) i form av blant annet fangstanlegg og bergkunst. Å oppleve menneskers tilstedeværelse flere tusen år tilbake i tid er en sterk opplevelse langs vandringsruta. Her kan man oppleve kulturminnene i deres opprinnelige kontekst, og man kan se utover et landskap svært likt det menneskene den gang skuet utover.
Den samiske reindriftskulturen er en av de som tydeligst har preget disse områdene – og fortsetter å gjøre det den dag i dag.I fjellområdene på begge sider av Reisadalen trekker det årlig flere tusen dyr på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen, Kåfjord og Lyngen og vinterbeiter ved Kautokeino. Området vandringsruta går gjennom er vår- og høstbeiteland for store reinflokker og vanlige reindriftssamiske kulturminner langs ruta er teltboplassene og árran (ildsteder).
Reisadalen ble i hovedsak ryddet for bosetning på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Disse menneskene kom blant annet fra kyststrøkene i Troms og Finnmark; i tillegg var det en relativt stor innvandring til Reisadalen fra Rørostraktene og Gudbrandsdalen i samme periode. På 1700-tallet begynte også en større kvensk innflytting fra Nord-Finland og Tornedalen til Reisadalen, som ble et kjerneområde for kvensk bosetting. Kvensk var dagligspråket på mange av gårdene i dalen, noe som også reflekteres i de mange kvenske stedsnavnene i landskapet.
Jordbruket i Reisadalen var basert på en vid utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Området som den Historiske vandreruta går gjennom var en viktig ressurs for fastboende i forbindelse med utmarksslåtter, skogbruk, jakt, fangst og fiske, selv om selve gårdsbosetningen lå langt unna.
Så tidlig som på slutten av 1800-tallet får vi de første skildringene av det som kan karakteriseres som turisme i Reisadalen. Trekkplasteret har særlig vært laksefisket, men skildringene lar seg også imponere av den mektige Mollisfossen og naturen for øvrig. Stakebåter og elvebåter ble benyttet som transportmidler, noe som medførte at også lokalbefolkningen og deres gode kjennskap til dalen og elva ble nøkkelelementer i utforskningen av dalen.
Beskrivelse av turen
Ruta som utgjør den historiske vandreruta i Reisadalen går fra veis ende i Saraelv, langs Reisaelvas vestside, krysser over til østsiden ved Nedrefoss og videre til Imo og over fjellet inn mot Finnmarksvidda ved Ráisjavri/Reisavann. Denne ruta er del av Nordkalottruta som går i grenseområdene mellom Norge, Sverige og Finland fra Kautokeino til Kvikkjokk. Lengden på den Historiske vandreruta i Reisadalen er 61km. Ruta kan følges fra Ráisjávri/Reisavann i retning Saraelv, eller motsatt fra Saraelv i retning Ráisjávri/Reisavann.
En kortere, sirkulær rute følger nedre og øvre sti mellom vegenden i Saraelv og Sieimma via Ovi Raishiin. Denne ruta er totalt 18.4km lang og følger elvebredden (nedre sti), som er identisk med Nordkalottruta den ene veien, mens man kan følge skogsbilvei og merket skogsti (øvre sti) den andre veien. Ved å følge denne ruten vil man kunne oppleve deler av den historiske vandreruten.
Vandreruta går gjennom variert og storslått vassdragsnatur hvor man får oppleve alt fra frodig skog i dalbunnen, hvor skarpe sidedaler skjærer inn i landskapet og mektige fosser kaster seg ned mot Reisaelva, til åpne viddelandskap omkranset av lave fjellformasjoner. Etter hvert som man beveger seg fra Saraelv til Imo merker man at landskapet endrer karakter – dalen blir trangere, klippene brattere og landskapet villere. Det canyonpregete landskapet har vært, og er, en av hovedattraksjonene for mennesker som ferdes i landskapet. Imo representerer skillet mellom dal og vidde, og på mange måter også skiller i det kulturhistoriske landskapet; dalføret preges av skogbruk og laksefiske, og så er viddelandskapet mellom Imo og Ráisjávri rikt på reindriftssamiske kulturminner og historier tilknyttet jakt og fangst.
Kulturminner og severdigheter langs ruta
Langs ruta mellom Saraelv og Ráisjávri finnes kulturminner som forteller om en mangfoldig bruk av landskapet i gjennom flere tusen år.
Forhistorisk tid
Spor fra tidlig metalltid (1800 f.Kr – år 0) finnes en rekke plasser langs ruta – både i dalbunnen og oppe på vidda. Ved Sieimma, på nasjonalparkgrensen i nord, ble det i 2010 oppdaget flere tusen år gamle bergmalerier. Maleriene er en av tre kjente lokaliteter i Troms. Figurene ble trolig malt på bergveggen i for nesten 4 000 år siden, i perioden tidlig metalltid (1 800 f.Kr. – Kristi fødsel). Malingen er antagelig laget av malt rød oker tilsatt et ukjent bindemiddel. På berget er det malt ti figurer som minner om mennesker og dyr. Figurene gir oss et innblikk i fortidens forestillingsverden, til menneskenes tro og ritualer. Maleriene er fredet etter lov om kulturminner. De svært sårbare og må derfor ikke berøres.
Bergmaleriene ligger på østsiden av elva, mens den historiske vandreruta går på vestsiden. Det ligger en robåt tilgjengelig ved Sieimma, slik at man kan ta seg over elva. Vurder egne evner før du ror over, om våren kan det være mye vann og sterk strøm.
Ved foten av Boazuroavvi krysser den historiske vandreruta et felt med flere fangstgroper for jakt på villrein. Gropene ligger i et system på tvers av trekkveiene til reinen og har som formål å fange dyret slik at det ikke kommer seg opp. Fangstgropene ville opprinnelig ha vært både dypere og med brattere kanter enn hva de fremstår i dag på grunn av erosjon. Før tamreindrifta har villreinen dekket behovet for mat, klær og redskaper, og dateringer av fangstgroper i Finnmark og Troms viser et stort tidsspenn fra sen yngre steinalder og fram til 1500-tallet.
Utmarka som ressurs
Mellom Saraelv og Imo har forholdene ligget til rette for tjæreproduksjon, som krever tilgang til furuskog, torv og muligheter for transport av tjæretønnene – i dette tilfellet Reisaelva. Trolig finnes det flere hundre tjæremiler i Reisadalen, og flere av disse kan man se i terrenget når man følger den historiske vandreruta. Milene vises i dag som runde forsenkninger eller hauger i landskapet med tappesjakt. Tjæremilene representerer i Nord-Troms et hovedsakelig kvensk fenomen, der innflyttere på 17- og 1800-tallet hadde tjæreproduksjon, sammen med skogdrift, som en viktig binæring til jordbruket. Tjære var et viktig impregneringsmiddel, og ble brukt på alt fra hus og båter til tauverk og fiskegarn. Det var også vanlig å bruke tjære som medisin.
Prosessen med å bygge ei tjæremile var både tid- og kunnskapskrevende. Fra fururøttene ble brutt til man kunne brenne mila, gikk det nesten et helt år. Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr.
Tjærebrenninga pågikk frem til 1970-tallet, med en oppblomstring i forbindelse med gjenreisninga etter 2. verdenskrig. I dag brennes det kun sporadisk tjæremiler i Reisadalen.
En annen type kulturminner som forteller om utmarka som ressurs, er gammetufter og stående gammer. Gammene var enkle overnattingssteder hvor folk kunne søke ly i forbindelse med jakt, fangst, fiske, bærplukking og tjærebrenning. Trange, men godt isolert, var gammene av jord og tre varme om vinteren og svale om sommeren.
En gamme kan ifølge tradisjonen i Nordreisa være bygget av tre, like godt som av jord og torv, samtidig som den kan være både rektangulær og rund. Det som skiller en gamme fra en hytte er ifølge denne tradisjonen om det er jordgulv (gamme) eller tregulv (hytte). Flere av de stående laftehyttene oppe i Reisadalen kalles fortsatt for gammer selv om de har både tregulv og laftete vegger i dag. Eksempler på slike langs den historiske vandreruta er Vuomadatgammen og Imogammen.
Gammer som ikke blir vedlikeholdt, forfaller raskt, og i dag er det kun tømmerstokker og svake voller igjen av mange av gammene som har vært i bruk i dalføret.
Reindrift
Mellom Luvddiid og Boazoroaivi finner man mange árran og teltboplasser fra reindrifta. Árran er en samisk benevnelse for et ildsted som vanligvis er å finne inne i lavvoen eller en gamme. Det vanlige er at et árran er bygd opp av en sirkel eller et rektangel med steiner. Innvendig finner man ofte rester etter kull og eventuelt tre som er rester etter kortere eller lengre bruk av ildstedet. Ofte kan man gjenfinne en større stein, boaššugeađgi/pannestein, ved ildstedet.
Andre elementer som kan gjenfinnes på en teltboplass er en sirkel med steiner med jevn innbyrdes avstand til hverandre, to til fire meter utenfor selve ildstedet. Disse steinene er restene etter at man har sikret teltduken, ved å tynge den ned, slik at ikke vinden fikk tak i den. Lokaliseringen av árran forteller også noe om bruken av området og årstidene de har vært brukt. Høstboplasser karakteriseres ofte av god tilgang på vann, ved nærhet til elver, og til brensel, ved nærhet til skog.
Mange av árran og teltboplassene som ligger langs den historiske vandreruta er over 100 år gamle, og er dermed automatisk fredete samiske kulturminner.
Nedrefosshytta
Én av hyttene langs den historiske vandreruta med en spennende historie, er Nedrefosshytta. På dette stedet har det vært en hytte minst siden 1890-tallet, da en engelskmann hadde tilhold ved hytta. En dag mens han var ute og fisket, skal det ha brutt ut brann i hytta, noe som medførte at både hytta og omkringliggende skog ble nedbrent. Engelskmannen skal ha forlatt Reisadalen uten å si et ord om dette til noen. I 1925 skulle en ny engelskmann komme til Nedrefoss. Hertugen av Westminster, den gang den rikeste mannen i Storbritannia, leide Reisaelva i en uke for 25 000 kroner, en betydelig sum i disse dager. I forkant av besøket fikk han bygget en hytte bestående av fire soverom, spisestue og kjøkken til seg og sitt følge.
Dette var tidlig på sommeren og vannstanden i elva var svært høy, noe som medførte at hertugen ikke hadde fiskelykke. Oppholdet i Nedrefoss varte dermed kun i to dager, før hertugen og følget dro videre. Hans berømte, siste ord i det han gikk om bord sin skute i Sørkjosen skal ha vært «No fish, plenty mosqitoes». Hytta forærte han til Trondhjem Turistforening, som siden solgte hytta videre til en kjøpmann i Nordreisa.
Hytta som hertugen fikk bygget ble, på lik linje med flere andre hytter og bebyggelse i Reisadalen, brent ned i forbindelse med tyskernes tilbaketrekking mot slutten av 2. verdenskrig. Etter krigen ble det bygget opp en ny hytte som er en kopi av Hertughytta på Nedrefoss og denne driftes i dag av Troms turlag.
Utvalgte kulturminner langs vandreruta
| Kulturminne | Kulturminnesøk |
|---|---|
| Bergmaleriene i Sieimma | 172439 |
| Tjæremile i Sieimma | [1] |
| Gammetuft i Vuomatakka | 124988 |
| Tuftene etter kjøpmann P.B. Lunds handelshytte | 123977 |
| Árran | 124041 |
| Fangstgrop | 124321 |
Eksterne lenker
- Overordnet turbeskrivelse på UT.no
- Historiske vandreruter
- Reisa nasjonalpark
- Nord-Troms Turlag
- Furuskogen i Reisadalen - et krigsminne på Digitalt Fortalt
- Film om tjærebrenning i Reisadalen på Youtube
- Film om Reisadalens historie på Youtube
Kilder
- Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
- Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
- Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
- Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
- Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
|
Artikkelen Historisk vandrerute Reisadalen inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[2] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten. |
Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø