Hokksund Idrettslag

Hokksund Idrettslag rekrutterer medlemmer fra Hokksund og omegn og fikk sitt navn etter en klubbsammenslutning 12. desember 1959 mellom Eiker Ski & Ballklubb og IF Falk-Kameratene. Bakgrunnen var at de to klubbene året før hadde samarbeidet om leie av Falkbanen på Ringeriksveien i Hokksund. Falk-kameratene hadde klubbhus, som ballklubben manglet. Den eneste striden på stiftelsesmøtet stod derfor om navnet.

Fra klubbsammenslutningen i 1959 til jubileumsåret 1979

Det første klubbstyret i Hokksund Idrettslag bestod av Jørgen Stokken, formann, Per Bjørn Hansen, nestformann, Petter Ensrud, kasserer, Hans Kristofersen, sekretær, og Erling Haare, styremedlem. Fram til 1979 fikk følgende personer lang fartstid i styret: Harald Haugen, Halvor Holthe, Arne Sanden, Hans Kristofersen, Jan Henrik Eriksen, Erling Haare, Olaf Wibe, Gustav Gulbrandsen, Aage Hansen, Morten Mortensen, Sigmund Olsen, Kjell Hæg, Erland Borgersen, Svein Wold, Olaf Helgerud, Sverre Vetterstad, Leif Strøm og Arnt Hole. Ved sammenslåingen hadde HIL fått 264 medlemmer, men som ved årsskiftet 1964-65 hadde sunket til 204. På halvårsmøtet i 1964 møtte bare 11 medlemmer opp. Styret satte derfor i gang en vervingsaksjon, noe som økte medlemsmassen til ca. 300. I 1972-73 kom en ny aksjon for å få flere medlemmer, antallet passerte 500 i 1975, og i 1979 var det 568 medlemmer, hvor 255 var over 17 år og 295 under, 17 livsvarige medlemmer og ett æresmedlem.

Det prinsippet som gjaldt for Eiker Ski- og Ballklubb, fortsatte i det nye idrettslaget, nemlig at hver gruppe hadde ansvaret for og sørget for egen økonomi. Inntektene kom fra lotterier, papirinnsamlinger, dugnader, underholdning og egne idrettsarrangementer. Styret hadde ansvaret for å skaffe penger til utbygging av klubbens idrettsanlegg. En sikker inntektskilde til dette formålet hadde vært Hokksund sommerteater, men etter 1960 gikk det dårligere. Derfor ble anlegget leid ut til Mjøndalen IFs junioravdeling fra 1962 til 1965. Deretter var det lite i bruk og ble tilslutt revet i 1969. Fra 1968 hadde idrettslaget istedet satset på bingo, og inntektene derfra ble akkurat så store at de rakk til å realisere de anleggs- og utstyrsplaner som lå i styret utover i 1970-årene.

Ski

I Harakollen var nesten alle grunnarbeider i 1959 fullført, og da HIL fikk tildelt guttelandsrennet for 1961 kom hopp, stillas og tribune på plass. Utover i 1960-årene fortsatte nødvendig vedlikehold og oppgradering, og i 1973 fikk bakken flomlys. Siden ble bakken rammet av mye hærverk, og i 1979 ble det nok engang utført vedlikeholdsarbeid. Til tross for denne satsingen fikk skihopping aldri mange utøvere i kommunen, men renn ble regelmessig arrangert. Et problem var at bakken lå avsides til. Interessen falt, og Harakollen ble revet rundt 1990. Ved siden av hoppanlegget kom allerede i 1957 en slalåmløype, som ble betydelig utvidet og forbedret i 1970-årene. Slalåm fikk derfor et veldig oppsving til tross for mange dårlige vintere.

I 1959 forelå planer om en lysløype opp til Lauvtjern. I 1963 ble den realisert ved en kronerulling på 7.000 kroner og med 7.000 kroner bevilget fra kommunen og etterhvert lagt om til en rundløype med utgangspunkt i Harakollen. Traseen var ikke helt tilfredsstillende og flyttet til Stryken i 1972. Grunnarbeidene kostet der 30.000 kroner, hvor 1/3 kom fra kommunen. Senere ble løypa atter lagt om, en varmestue kom opp, og utover i årtiet var det veldig mange som benyttet seg av tilbudet. Hver vinter arrangerte skigruppa diverse distriktslangrenn, distriktshopprenn, kretsmesterskap og klubbrenn. De påtok seg også Hokksund skoles skirenn fram til 1972. Mange dårlige vintre fulgte, men avlysning forekom praktisk talt ikke. Det nevnte guttelandsrennet i hopp i 1961 ble en stor suksess med 420 deltakere. På Hokksund kino var det rennrestaurant, rennkontor, underholdning og premieutdeling. Til tross for kraftig regnvær, hålkeføre og lite snø, møtte hele 2000 tilskuere opp.

Etter 1959 var det størst interesse for langrenn mens slalåmgruppa ble nedlagt, og i 1963 kom premiehøsten inkludert hopping opp i nesten 200. Noen av de aktive fra 1950-årene fortsatte, Ivar Lie Jensen, Sverre Sundhaugen, Henry Skar, Ole Trondsen og Hans Kristofersen. De yngre årsklassene gjorde det også bra med løpere som Petter Hoen, Ivar Sandum, Leif Bredesen, Svein Harald Flata, Dag Hansen, Bror Gevelt, Per Røkeberg, Ståle Lie Jensen og Gunvor Kraugerud. Ivrige hoppere var Erland Steen, Vidar Bryntesen, Einar Ovenstad og Rolf Skakstad. I 1970 ble slalåmgruppa gjenopplivet, og etter noen år klarte unge løpere å hevde seg i denne grenen takket være det nye anlegget ved Harakollen. I langrenn kom det til et enda større oppsving pga dyktig lederskap i Halvor Holthe, John Kristensen og Mikkjel Thon, lysløypa, fellestrening, skimøter og trenings- og instruksjonsleire. I Sesongen 1973-74 hentet langrennsløperne over 100 førsteplasser. Brødrene Tor Håkon Holte (1958-), og Geir Holte (1959-), presterte allerede i svært ung alder vinnerløp i absolutt toppklasse med en stri strøm av premier. Ellers gjorde Stein Zetterstrøm (1962-) og Geir Sundal det bra. Ole Bremseth (1961-), viste seg tidlig som et kjempetalent i hoppbakken.

Fotball

I 1961 hadde kommunen overtatt Øvre Eiker Stadion kostnadsfritt fra HIL og Eiker-Kvikk, som så forpliktet seg til å spille noen av sine kamper der. Det satt langt inne å få til dette vedtaket, men kommunen skulle til gjengjeld fullføre anlegget og betale for driften. Klubbhuset på Falkbanen holdt ikke lenger mål og stod på leid grunn. Alt i 1960 forelå en plan for nytt klubbhus og utbedring av banen. Det tok imidlertid lang tid å bygge huset (1962-67), men selv da var det ikke helt ferdig. I 1964 kom egen håndballbane på grass ved siden av. I 1969 bestemte styret seg for grasslegging av fotballbanen, som ble tatt i bruk i 1971 etter et omfattende arbeid med pløying, harving, planering, ny matjord, ny planering, fresing og tilsåing. Det hørte også med bearbeiding av treningsfelt, vanningsanlegg, gressklipper og merkemaskin. En grassbane krever imidlertid godt stell, og forfallet satte snart inn. Om høsten viste Falkbanen seg bare egnet til trening. Etter mye fram og tilbake og stor innsats ble det lagt nytt grassteppe i 1978, som viste seg å fungerte mye bedre.

Yngvar Iversen fortsatte som trener for A-laget til og med 1961-sesongen. Ragnar Øhren fortsatte deretter som treneransvarlig. Spillere som gjorde seg gjeldende i begynnelsen av årtiet var Sigurd Moen, Erland Klausen, Jonny Abrahamsen, Jan Erik Thorgersen og Hans Kristofersen. Før 1964-sesongen ble treningen mer intensiv under ledelse av Sigurd Meløe med start i november, løpstrening og pulskontroll underlagt NFFs nye treningsprogram, sirkeltrening og besøk av Ragnar Larsen, journalist og fotballspiller, som fortalte om det nye 4-2-4 systemet. I 1964 manglet laget kun ett mål på opprykk til 4. divisjon. De neste sesongene viste positive takter, og i 1968 vant de sin avdeling i 5. divisjon med opprykk etter tre kvalifiseringskamper mot Oslo-laget Speed (0-1, 1-0 og 1-0). Mange spillere var i stadig utvikling, bla brødrene John Anders og Olav Blegeberg, Jonny Abrahamsen, Halvard Alstad, Erland Steen, Ole Johnny Jensen (1948-), Hans Kristofersen, Arild Hagen, Tore Askim, Kjell Hæg, Odd Hansen og Einar Lindberg (1950-). Foran den første sesongen i 4. divisjon i 1969 fikk A-laget betalt trener, men allerede i 1970 bar det ned i 5. divisjon igjen. Utover i 1970-årene gikk det ikke bedre, men bredden viste seg f.eks. i 1978 da HIL stilte hele 13 lag. Nye talenter kom til med juniorlaget som ble fylkesmester i 1970 og i 1971. (Dette var gutter født mellom 1952 og 1955). Kjente navn på dette laget var Jan Cato Christoffersen, Rolf Bærland, Leif Brekke, Ivar Styve, John Magne Sømme, Helge Warlo, Svein Dammen, Tor Hannevik, Per Helgerud, Lars Tore Borge, Per Arne Bakke og Stein Moen. De slo således lag som Strømsgodset, Mjøndalen, Drafn og Åssiden. Flere av dem fortsatte siden på A-laget, men det var ikke nok til klatre oppover i divisjonene. I 1978 var bl.a. Jon og Kjell Wold, Runar Dammen, Ivar Engerud, Ole Bremseth, Pål Thoresen, Tom Arne Engebretsen, Stein Moen, Ottar Lanto, Tor Hannevik og Ole Johnny Jensen tilknyttet A-laget. Alt i alt manglet det ikke på optimisme, ambisjoner og innstilling for fotballen i perioden fra 1960 og fram 1979, men resultatene ble i langt mindre grad innfridd. For de yngre årsklassene viste derimot HILs fotballgruppe meget god bredde over lang tid.

Håndball

Håndballgruppa hadde skapt stor interesse før sammenslutningen i 1959, og i 1960 ble dette ført videre da Leif Strøm ble valgt til oppmann og trener. Senere ble han også dommer. Opptil 40 kvinner i flere aldersgrupper møtte på hver treningskveld, og gruppa stilte 2 lag i kretsserien.

Fra 1979 til 2004

Ved 75-årsjubileet i 1979 satt følgende i idrettslagets styre; Jan Henrik Eriksen, formann, Hans Kristofersen, nestformann, Ole Chr. Hoen, kasserer, Erik Fagerlid Olsen, sekretær, Agnor Brenne, styremedlem samt varamennene Arne Borkholm og Harald Kleiv. Gruppeformann i langrenn var Halvor Holthe, i alpint, Øyvind Bakken, i hopp, Leif Bremseth, i fotball, Kristian Hannevig, i fotball jr, Bjarne Austad, i friidrett, Jan Erik Hansen, i bandy, Arild Bogen og i trim, Kåre Evenstad. Samme år satte styret begynte en ny medlemsverving, som nådde en topp i 1982 med 722 medlemmer, hvorav 335 over 17 år, 300 under 17 år, 16 livsvarige medlemmer og et æresmedlem. Økonomien var noe anstrengt, og inntektene kom stort sett fra kjente kilder, f.eks dugnader. I 1979 fikk gruppene i laget anledning til å kreve treningsavgift, og på 1980-tallet inngikk styret avtaler om sponsing.

Ski

Ski i Hokksund Idrettslag var i 1978 blitt organisert i langrenn, hopp og alpint. I 1982 ble langrenn og hopp slått sammen. Økonomien var som alltid litt vanskelig, men i 1982 kom en ny pengekilde med skogplanting for A/S Børresen. Fram til 1993 gav dette sterk oppslutning i dugnader, inspirasjon og gode inntekter, men ble tilslutt avviklet da interessen hadde falt kraftig. Andre dugnader som gav inntekter bestod bl. a. av ryddejobber, beising av en forretningsgård, riving av en anleggsbrakke, utdeling av telefonkataloger, utdeling av bedriftskataloger, beising av Hokksund Hotell, legging av takstein og muring av piper mm.

Skigruppa gjentok tradisjonen fra 1970-årene ved å skape et godt miljø, noe som forsterket treningsinnsatsen. Nye trenere kom til med Odd Weman og Odd Lunde. Gruppa bestod i 1983 av ca. 100 aktive fordelt på 8 forskjellige grupper. Langrenn hadde den absolutt sterkeste posisjonen i hele perioden. Brødrene Tor Håkon Holte og Geir Holte hadde nå etablert seg for alvor. Tor Håkon kom inn på juniorlandslaget i 1979-sesongen, og Geir kom samtidig med på rekrutteringslaget. Fra 1980-sesongen gikk Tor Håkon inn på elitelaget, og Geir kom inn i 1982. For å se deres mer eller mindre komplette resultater henvises til idrettslagets jubileumsbok, men av de store prestasjonene som ble levert så tar vi med at Tor Håkon ble norgesmester 8 ganger, verdensmester i VM-stafett i 1985 i Seefeld, deltakelse i VM i Oslo i 1982, i OL i Sarajevo i 1984 og i OL i Calgary i 1988. Geir vant 50 km i Holmenkollen i 1985, deltok i VM i 1982, i OL i 1984 og i VM i 1985. Arild Monsen meldte overgang fra Molde til Hokksund, og i 1985 kom han med på stafettlaget i VM. I deres kjølvann fulgte andre løpere godt opp i norgesmesterskap, hovedlandsrenn, områdemesterskap og kretsmesterskap. Blant dem var Tom Erland Borgersen, Stein Zetterstrøm, Knut Inge Fossli, Jens Vidar Skar, Børre Hobbelstad, Geir Lunde, Rune Strøm, Håkon Borgen, Vegard Grønli, Frode Steen, Kjetil Moen, Kari Borgersen, Hildeborg Berg, Gerd Sundal, Line Olsen, Mette Tenold og Annette Thorud. I 1980 tok f.eks HIL 15 kretsmesterskap, i 1981 20 og i 1983 17 mesterskap. Oddvin Bakkene deltok på de vinnende stafettlagene i 1984 og 1986.

Ole Bremseth viste veldig tidlig et stort talent i hoppbakken og ble norgesmester i yngre junior 1979 og i eldre junior i 1980 og 1981. Han kom med på landslaget, vant VM i lagkonkurransen i Oslo i 1982 og nr. 3 og 4 individuelt. I denne sesongen tok han også hele 6 verdenscupseire. I 1983 klarte han ikke å følge helt opp og måtte gi opp sin aktive karriere, bare 22 år gammel, etter en komplisert korsbåndskade. Men Ole kom senere tilbake som trener for Buskerud-hopp.

Fotball

I 1969-sesongen gikk det ganske bra, men i 1970 rykket laget ned til 5. divisjon igjen til tross for betalt trener. I 1979 var treningsforholdene for fotballgruppa vanskelige pga dårlige forhold på Falkbanen. A-laget rykket ned i 6. divisjon året før. I 1981 vant de sin avdeling og hentet også hjem kretsmesterskapet etter 2-2 hjemme mot Tofte og seier 3-2 i returkampen. Mange spillere hadde vært aktive lenge, blant dem var Stein Moen, Lars Tore Borge, Ole Johnny Jensen, Per Helgerud, Arild Hagen, Erland Steen, Svein Dammen, Tore Hovind, Helge Warlo, Rolf Bærland, Tor Hannevik og Bjørn Hoen. Nyere spillere var bl.a. Tom Arne Engebretsen, Gunnar Hoen, Bjørn Furuheim, Bent Øhren, Anders Ryen, Per og Roy Drange Hansen, Hans Petter Bakken, Kjell Wold, Per Espen Kristofersen, Stig Aasen, Gudmund Jørgensen, Kai Vidar Røren og Arild Borge. I 1982 rykket A-laget ned på nytt, og fram til nedleggelsen av fotballgruppa i 1988 forble A-laget i 6. divisjon. I bredden gikk det noe opp og ned, fra 9 lag i 1979, 6 lag i 1980 og 13 lag i 1983. (Dette året hadde f.eks 2 B-lag). På et ekstraordinært årsmøte 31. oktober 1988 ble HILs fotballgruppe avviklet og en ny klubb stiftet: Eiker Fotballklubb som en sammenslåing av fotballgruppene i Hokksund IL, Loesmoen og IF Eiker Kvikk. Stemmetallene var 36 for og 6 imot vedtaket. Hokksund klarte aldri å etablere seg oppe i divisjonene til tross for store ambisjoner, og et problem var at talenter foretrakk å prøve seg i Mjøndalen og Strømsgodset. En annen viktig bakgrunn for vedtaket var problemer som hadde vist seg gjennom mange sesonger med å rekruttere ledere og spillere til aldersbestemte lag. Pga bredden i fotballsatsingen har klubben likevel i mange årtier hatt stor betydning for lokalsamfunnet.

Håndball

Håndballgruppa ble avviklet i 1976, og først i 1984 kom et initiativ til å starte på nytt. Satsingen gjaldt fortsatt jenter, og når aktiviteten økte så betød det også en stor og smidig administrasjon. I 1985 stilte 3 jentelag, men alt i 1988 deltok 90 jenter fordelt på 6 lag, og i 1989 økte det til 10 lag og 175 jenter. Det ble også satset på trenerutdanning og rekruttering av dommere. Kvinnelandslagets store framgang og enorme resultater fra 1986 og helt fram til i dag gjorde at interessen økte voldsomt over nesten hele landet. I 1992 aktiviserte HIL også to guttelag. Seniordamelag kom først i 1991. I 1996 befant dette laget seg i 4. divisjon. Monica Hals, Gyrid Lie og Linda Helgerud kom tidlig med i Hokksund, og hadde en så stor framgang at de i 2003 spilte for et 1. divisjonslag.

Ishockey

Halvårsmøtet i 1982 vedtok å begynne med ishockey, og interessen viste seg hurtig. Dugnad var krevende med å spikre vanter og skaffe penger til utstyr. På Falkbanen kom fra 1987 en bane med fulle mål, fullt brukbar til trening og avvikling av noen kamper. Men islegging og snømåking var krevende, og et forslag om kunstfrossen bane ble fremmet. Det ble aldri noe av, og dårlige isforhold var nok mye av grunnen til at interessen tilslutt gikk nedover. Men satsingen var det ikke noe å si på, og hver vinter ble det arrangert ishockeyskole. I 1990 gikk 60 barn på denne skolen. Laget kunne stille herrelag, men klarte ikke å komme høyere enn 4. divisjon. I februar 1987 slo de Tønsberg 16-0 på Falkbanen med følgende lag: Knut Anders Laag, Terje Steen, Knut Einar Fjerdingstad (1963-), Asbjørn Kalberg, Lars Lyngnes, Glenn Sire, Bjørn Henriksen og Thorbjørn Andersson. Men også i de lavere årsklasser var det stor aktivitet. Et jentelag i ishockey kom i slutten av 1980-årene, og fra 2. divisjon klarte de i 1990 å ta steget opp i 1. divisjon. I en kamp mot Vålerenga ble det imidlertid tap med 16-0. Ivrige spillere på denne tiden var bl.a. Mette Christiansen, Birgit Hovd, Lene Amundsen, Beate Devold, Kristin Kirkemo, Eva Beate Laugerud (1973-), Tine Haugen og Marit Kambestad. Sesongen 1995/96 ble den siste for A-laget for gutter, og etter sesongen 1997/98 ble hele gruppa nedlagt. I lengden ble oppgaven for stor med å holde på utendørs med usikre isforhold og mye reising til innendørshaller med dyre leier.

Trim/Fri-idrett

I 1970 hadde HIL meldt seg inn i friidrettskretsen fordi langrennsløperne skulle ha et tilbud om sommeren. Friidrett gav deretter deltakelse i terrengløp og stafetter. Fra 1973 tok friidrettsgruppa på seg å arrangere et terrengløp i Stryken på 1. mai. Hvor lenge dette arrangementet fortsatte er uvisst, men oppslutningen var god. Trimgruppa drev vedlikehold av trimløypa på Lerberg og skiløypa i Snaukollen. I 1980-årene satset de på å få folk til å trimme langt mer ved å lansere O-løp på ski og løpskaruseller «hvert år med stadig økende antall startende. I 1986 deltok 340 ... mennesker i løpskarusellen med en utløpt distanse på 6798 kilometer. I 1987 var det ... 2.640 starter fordelt på 11 O-løp og 10 karusell-løp». O-løpet ble nedlagt for godt i 1988 pga dårlige snøforhold og liten arrangørstab. Joggebølgen avtok, og i stedet lanserte trimgruppa "Jentemila" 12. august 1990 med 32 deltakere. I 1994 deltok 85 løpere, men det ble nok en gang for få ildsjeler som kunne få arrangementer opp og stå. HIL meldte seg derfor ut av friidrettsforbundet 1. januar 1997. Hokksund-marsjen ble arrangert mellom 1992 og 1995 med fra 153 til 330 deltakere.

Bandy

Bandy gjenoppstod i HIL i 1976, og i 1979 befant de seg i 2. divisjon. Islegging på Loesmoen-banen i samarbeid med kommunen gjorde at hele 60 ungdommer kunne møte opp, men flomlys manglet. Dette ble en realitet i 1983, og interessen fikk et virkelig oppsving med over 100 spillere fordelt på 7 lag, og A-laget sluttet som nr. 2 i 3. divisjon. Men i 1985 bestemte styret seg for å innstille grunnet for dårlig bane-, lys- og garderobeforhold på tross av det sportslige fortsatt gav gode resultater.

Litteratur

• Bruknapp, Kjell (red.): TOPP OG BREDDE Hokksund Idrettslag gjennom 100 år : 1904-2004, Hokksund 2004.
• Skeie, Jon: Fra splittet storbygd til kommunalt fellesskap. Øvre Eikers historie, bind 2. Utg. 2016.