Cecilie Thoresen Krog
Cecilie Thoresen Krog, f. Ida Cecilie Thoresen (født 7. mars 1858 på Eidsvoll, død 13. november 1911 i Kristiania) var første kvinne i Norge som avla examen artium, og en av grunnleggerne av Kvindestemmeretsforeningen.
Slekt og familie
Hun var datter av distriktslege Nils Windfeldt Thoresen (1822–1907) og Marie Johanne Benneche (1827–1899).
Den 16. november 1887 ble hun gift i Eidsvoll kirke med advokat Fredrik Arentz Krog (1844–1923), som var sønn av sokneprest Jørgen Sverdrup Krog og Ingeborg Anna Dass Brinchmann. De var foreldre til Helge Krog. Fredrik Arentz Krog var broren til kvinnesakskvinna Gina Krog.
Liv
Cecilie Thoresen vokste opp på gården Marienlyst på Eidsvoll, som faren eide. Han var fra Telemark, og var kjent for å ha innført skisporten til Eidsvoll. Mora var kjøpmannsdatter fra Kristiania, og var ei belest kvinne med gode språkkunnskapet. Cecilie Thoresen markerte seg tidlig som ei kvinne som ikke lot seg stoppe av samfunnets skrevne og uskrevne regler. Blant annet gikk hun sammen med Eva Sars på ski til Husebyrennet, som de eneste kvinnene.
Hun fikk utdanning på privatskoler, og lærte ved siden av å spille piano. Mye lesing bidro til at hun reflekterte over blant annet kvinnenes stilling, og særlig ble John Stuart Mills The Subjection of Women fra 1869 et viktig verk for henne. Det var omkring 1878, da hun var tjue år gammel, at hun bestemte seg for å ta middelskoleeksamen og «bli til no».[1]
I 1879 avla hun eksamen ved Nissens pikeskole i Kristiania. Hun begynte så på Kristiania handelgymnasium, på et kurs for kontordamer. Etter bare åtte dager hadde hun fått nok. Hun slutta på skolen, og ba faren om hjelp til å få tatt artium. Faren var høyremann, men han valgte å støtte sin datter. Han skrev brev til Kirkedepartementet for å få tillatelse til at hun kunne avlegge eksamen. Det unngåelige avslagsbrevet ble skrevet selveste julaften 1880.
Neste skritt var at Cecilie Thoresen sjøl tok kontakt med kirkeminister Jens Holmboe. Han var vennlig, og hun trodde han skulle komme til å fremme en kongelig proposisjon. Men hans vennlighet var nok mer av «jada, lille frøken»-typen enn en virkelig vilje til å stikke seg fram. Han sendte over saken til Det kongelige Frederiks universitet, der kollegiet kom med en negativ uttalelse. Bare ett medlem hadde stemt for å åpne opp for kvinner. Høsten 1881 tok Cecilie Thoresen så kontakt med stortingsrepresentant Hagbard E. Berner, senere representant for Venstre og i en periode leder i Norsk Kvindesagsforening. Han fremma et privat lovforslag, som den 30. mars 1882 ble vedtatt i Odelstinget mot bare én stemme. I Lagtinget gikk det gjennom enstemmig.
At Stortinget ga sin tillatelse betydde ikke at man var klare for frislipp. Det var tydelig i regjeringas innstilling at dette var et særtilfelle, i en tid der den kommende riksrettssaken var det store spørsmålet, og slike saker som kunne skape sympati kunne være avgjørende. Kvinner skulle fortsatt kjenne sin plass, og det var skadelig for samfunnet om dette ble en trend.
Det var heller ikke så enkelt at en tillatelse fra Stortinget var nok. Professor i teologi Fredrik Petersen påpekte at hun hadde hatt et begrensa pensum i matematikk til middelskoleeksamen. Loven foreskrev nemlig at kvinner skulle ha et enklere mattepensum. Hun måtte derfor få tatt en tilleggsprøve før hun kunne gå opp til artium. Om Petersen hadde trodd at dette skulle hindre henne tok han skammelig feil, for matematikk var hennes sterkeste fag. Noen uker etter at prøva var valgt kunne hun i 1882 gå opp til examen artium, og hun var blant de tredve som fikk karakteren meget godt.
Examen artium er en studieforberende eksamen, og den ble den gang avlagt universitetet. Men det var fortsatt store begrensninger på kvinners mulighet til å studere. I 1884 endra dette seg, da kvinner fikk full adgang – på et tidspunkt hvor bare Thoresen, Marie Geelmuyden og Laura Rømcke hadde avlagt artium og dermed kvalifiserte for studier. Cecilie Thoresen begynte å studere realfag i Kristiania, og studerte også i København. Da det gjensto et par semestre avbrøt hun studiene. Årsaken var at hun i 1887 gifta seg med Fredrik Arentz Krog, og at hun raskt ble gravid. Det ble tre barn i løpet av tre år. Hun hadde egentlig ikke tenkt at hun skulle gifte seg, og om hun skulle bli mor ville vel studiene gå like godt. Men morsrollen ble for krevende å kombinere med studier, selv i et velstående hjem hvor de hadde flere hushjelper. Paret bodde ved folketellingene 1900 og 1910 i Josefines gate 5 i Kristiania.
I 1883 var Cecilie Thoresen en av grunnleggerne av kvinneforeninga Skuld, og hun kom med i det første styret. Hun ble i 1884 med i Norsk Kvindesagsforening, og i 1885 var hun en av de ti kvinnene som grunnla Kvindestemmeretsforeningen. Engasjementet for kvinnesak fortsatte også etter at hun gifta seg. I 1896 kom hun med i det første styret i Norske Kvinners Sanitetsforening, og i 1904 var hun medgrunnlegger av Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun ville ikke ha lederverv, men gikk mot slutten av livet med på å bli nestleder i Norsk Kvindesagsforening.
Cecilie Thoresen led av infektiøs endokarditt, det vil si en betennelse i hjerteposten. En slik tilstand behandles nå med antibiotika,[2] men på hennes tid var det ingenting å gjøre. Hun døde i 1911, 53 år gammel.
Cecilie Thoresens vei på Lambertseter i Oslo fikk navn etter henne i 1962.
Referanser
- ↑ Fra intervju i Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907, sitert i NBL.
- ↑ Endokarditt i Store medisinske leksikon.
Litteratur og kilder
- Kvinner på universitetet 100 år. Universitetet i Oslo, 1984. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Moksnes, Aslaug: Cecilie Thoresen Krog i Norsk biografisk leksikon
- Cecilie Thoresen Krog i Historisk befolkningsregister.