Norsk Kvinnesaksforening

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Norsk Kvindesagsforening»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble grunnlagt i Kristiania den 28. juni 1884 som første norske interesseorganisasjon for kvinner. Det er en landsomfattende organisasjon med lokale avdelinger i Oslo, Drammen og Bergen. Formålet er å kjempe mot alt som bidrar til å skape eller opprettholde kvinnediskriminerende holdninger, lover og bestemmelser, og å arbeide for kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene. Organisasjonen er tverrpolitisk, og har både kvinnelige og mannlige medlemmer.

Historie

Hovedinitiativtakerne ved opprettelsen av foreninga var Gina Krog og Hagbard Emanuel Berner. Blant de 171 personene som deltok da foreninga ble stifta, var det 87 menn og 84 kvinner. På stiftelsesmøtet fikk Krog flest stemmer av de som ble valgt inn i styret, men Berner tok allikevel ledervervet. I hans forslag til formålsparagraf var ikke stemmerett for kvinner nevnt, noe som var en stor skuffelse for Krog. Hovedpunktene i Berners program for foreninga var å få en bedre ordning for pikeskolene, å skaffe kvinner bedre utbytte av sitt arbeid og å verne om ekteskapets verdighet. Da Gina Krog den 27. september 1885 holdt et foredrag i foreninga med tittelen «Stemmeret for Kvinder» fikk hun stor støtte, og Berner trakk seg som leder. Noen dager senere fikk et forslag fra Krog overveldende flertall, men hun valgte allikevel å trekke seg ut og stifte Kvinnestemmerettsforeningen i desember 1885. Først i 1905 kom NKF inn i stemmerettskampen. Det året oppfordra leder Randi Blehr medlemmene til å delta i stemmerettstoget den 17. mai.

Det ble i 1885 oppretta avdelinger i Bergen og Trondheim, i tillegg til hovedforeninga i Kristiania. Allerede i 1888 brøt Bergens- og Trondheims-avdelingene ut og ble selvstendige foreninger etter misnøye med Kristiania-dominansen. Etter hvert kom det flere foreninger, men først i 1947 ble NKF organisert som et landsforbund med lokale foreninger i en formell struktur.

I de første åra var pikeskolene et hett tema i foreninga. Det var uenighet om hvorvidt man skulle jobbe for å forbedre tilbudet og å heve deres status, slik programmet sa, eller om man skulle gå inn for å avskaffe kjønnsdelte skoler og få en felles opplæring for gutter og jenter. I den første tida ble dette spørsmålet derfor først og fremst en intern debatt i foreninga, uten så mye utadretta virksomhet.

Mens Ragna Nielsen var leder i 1887–1888 engasjerte NKF seg i sedelighetsdebatten. Nielsen støtta Bjørnstjerne Bjørnsons hanskemoral, det vil si samme moralske regler for kvinner og menn. Dette førte til store diskusjoner innad i foreninga, som endte med en splittelse og Nielsens avgang som leder. Det man klarte å bli enige om var å jobbe for å avskaffe offentlig kontrollert prostitusjon, noe som ble gjennomført i Kristiania i 1887.

Med Anna Bugge-Wicksell som leder fra 1888 arbeida foreninga særlig for å bedre kvinners sosiale og økonomiske situasjon. Dette foregikk blant annet gjennom å drive friundervisning for å skaffe kvinner fagutdanning. NKF gikk også inn for faglig organisering, og støtta i 1889 fyrstikkarbeiderstreiken. Foreninga krevde høyere lønn og bedre arbeidsforhold også for kivnner i middelklasseyrker, og at kvinner skulle få adgang til statlige embeter. I 1912 ble loven endra slik at kvinner kunne få statlige embeter, med unntak av statsrådposter samt geistlige, diplomatiske og militære embeter.

Etter 1900 engasjerte foreninga seg i spørsmålet om særbeskyttelse for kvinner i industrien. NKF var mot forbud mot nattarbeid og kortere arbeidstid for kvinner enn for menn, ettersom det førte til at kvinner sto svakere på arbeidsmarkedet. Her kom NKF i konflikt med de fleste arbeiderkvinner, som i likhet med fagforeningene mente at veien å gå var å sørge for kortere arbeidsdag for menn, heller enn å gjøre kvinners forhold verre for å oppnå likestilling. Da NKF i 1912 vant fram med sitt syn førte dette til at forholdet til arbeiderkvinnebevegelsen ble dårligere.

NKF jobba også for å skape bedre forhold for husmødrene. I 1900 åpna NKFs Fagskole i huslig økonomi, som opprinnelig skulle være en fagutdanning for hushjelper, men som raskt ble en husmorskole. Fagskolen var i drift fram til 1935.

Med innføring av alminnelig stemmerett for kvinner i 1913 gikk lufta litt ut av kvinnesaken en tid, og medlemstallet gikk ned. Det var i 1914 16 selvstendige kvinnesaksforeninger med totalt omkring 2000 medlemmer, men i 1926 var det bare fem foreninger igjen. NKF sleit med å holde aktivitetsnivået oppe, og kom i konkurranse med kvinneforeninger som jobba for hjemmenes og husmødrenes sak. Da LO i 1925 gikk inn for å hindre at gifte kvinner fikk lønna arbeid var dette et forsøk på å sikre at flest mulige mannlige forsørgere fikk jobb i et vanskelig arbeidsmarked. Tanken var at det var bedre om flest mulig husholdninger hadde én person i arbeid, enn at noen hadde to og andre ingen. I 1932 ble dette standpunktet også en del av Arbeiderpartiets krisepolitikk. NKF var sterkt motstander av dette, men med få medlemmer og små ressurser klarte de ikke å få i gang noen skikkelig kampanje. Først etter 1933, da den økonomiske krisa begynte å vike for bedre tider, kunne man virkelig komme i gang med arbeidet på dette feltet. Margarete Bonnevies bok Ekteskap og arbeide fra 1932 ble et viktig redskap. Etter hvert vokste det fram en opposisjon i Arbeiderpartiet, med NKF som en av de fremste pådriverne. I 1936–1937 ble arbeiderbegelsens arbeid for å hindre gifte kvinner fra å arbeide avslutta.

Margrete Bonnevie bidro i sin tid som leder, fra 1936 til 1946, til å få gjennom en ny formålsparagraf. Her var formålet å virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfunn. Dette førte tilk en ny glød blant yngre kvinnesakskvinner, og aktivitetsnivået og medlemstallet gikk oppover igjen.

Da tysk sikkerhetspoliti den 16. august 1940 aksjonerte mot Norges Kommunistiske Parti gjennomførte de også razziaer hos tre organisasjoner som hadde kontorer i de samme lokale i Storgata 30 i Oslo: Norges Kvinnesaksforening, Yrkeskvinners Klubb og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet. NKFs papirer ble beslaglagt, og kom aldri til rette igjen. Alle de tre organisasjonene ble forbudt etter ordre fra Gestapo.

Da NKF kunne starte opp igjen etter krigen ble foreninga som nevnt omgjort til et landsforbund. Det var sju lokale foreninger med, og de hadde totalt omkring 1000 medlemmer. NKF var medlem i Norske Kvinners Nasjonalråd og Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd. Forholdet til disse ble vanskelig da NKFs leder Dakky Kiær la fram et forslag om en liberal abortlov. Nasjonalrådets representanter stemte mot, og Kiærs forlag ble nedstemt. NKFs styre ville melde foreninga ut av Nasjonalrådet, men de lokale foreningene ville fortsette medlemskapet, noe NKF gjorde fram til 1972.

I etterkrigstida var fokuset i arbeidslivspolitikken på det såkalte forsørgersystemet, det vil si at menn skulle forsørge familien mens kvinner skulle stelle hjemme. Arbeiderpartiet hadde en slik politikk, og i perioden fram til rundt 1965 ble det gjort mye for å endre dette synet, uten særlig gode resultater. Det var heller ikke lett å få kvinner inn i politiske posisjoner. I 1965 hadde Stortinget en kvinneandel på 8 %, mens kommunestyrene hadde 6,3 % kvinner. Regjeringene hadde gjerne ett eller to kvinnelige medlemmer. For NKF førte dette til at lobbyvirksomhet og offentlig diskusjon var nødvendig for å nå fram.

Blant viktige temaer utenom forsørgersystemet og politisk representasjon var samskatten og likestilling i skoleverket. Samskatten var en ordning som var svært uheldig for gifte kvinners økonomi. Arbeiderpartiet og Norges Husmorforbund ville beholde samskatten, mens NKF leda motstanden mot den. I 1959 vant de fram med en endring, slik at ektefeller som ikke arbeida i samme bedrift kunne kreve separat likmning. Først ti år senere fikk alle rett til å kreve dette.

Nye syn på kjønn og likestilling begynte å melde seg i 1950-åra. Åse Gruda Skards foredrag «Kvinnesak tredje akt», som ble holdt på et NKF-møte i 1952, inneholdt et forslag om reorganisering av familien. Kvinner måtte i større grad ta utdanning og få seg inntekt, mens menn måtte gjøre sin del i hjemmet. I NKF førte dette til et økt fokus på sosialisering, skole og utdanning. Mot slutten av 1950-åra kom en ny, kritisk kjønnsrolleforskning, med blant annet Harriet Holter som en sentral person. Nå kunne NKF legge fram forskningsbasert kunnskap om at kjønnsroller var både skapt og innlært sosialt, og at de derfor også kunne endres. Utover i 1960-åra så man at stadig flere kvinner tok utdanning og gikk ut i arbeidslivet, og at likestillingstanken hadde stor støtte i befolkninga. I 1964 utreda Arbeiderpartiet likestillingsspørsmålet, og året etter kom det inn i partiprogrammet. Da Kari Skjønsberg fra Arbeiderpartiet ble valgt til leder i NKF i 1972 markerte det at NKF og arbeiderkvinnebevegelsen etter mer enn et halvt århundre med strid igjen fulgte mer eller mindre samme spor. Til tross for framgangene ble det igjen nedgang i medlemstall og aktivitetsnivå rundt 1970.

1970-åra ble prega av en ny kvinnebevegelse i Norge. Organisasjoner som Nyfeministene, Kvinnefronten, Brød og Roser og Lesbisk bevegelse kom på banen, og hadde et mer radikalt og aktivistisk preg enn NKF. Foreninga samarbeida fra sak til sak med de nye kvinneorganisasjonene, og ble blant annet med i 8. mars-tog og demonstrasjoner for selvbestemt abort. Demonstrasjoner som virkemiddel hadde vært fraværende i NKFs arbeid siden stemmerettskampen. NKF hadde allerede i 1930-åra gått inn for en liberal abortlov, og ble aktivt med i kampen som førte fram til ny lovgivning i 1978. En annen sak hvor det var utstrakt samarbeid mellom NKF og andre organisasjoner var kampen for barnehager. Dette var også noe NKF hadde jobba for siden 1930-åra, men først nå ble det en effektiv kamp som førte til resultater. Særlig viktig var lovgivning fra 1975 som påla kommunene å bygge barnehager.

Samtidig som NKF var villig til å samarbeide med de andre organisasjonen, holdt foreninga på sin tradisjonelle struktur, et liberalt samfunnssyn og sin likestillingspolitikk. Når det gjelder det siste regna NKF likestillingsloven av 1978 som en seier, mens de nye organisasjonene heller ville ha en lov mot diskriminering av kvinner som også åpna for positiv forskjellsbehandling. NKF sto hardt på at det ikke skulle være noen forskjellbehandling av menn og kvinner, heller ikke særbehandling som kunne bidra til å jevne ut inngrodde forskjeller. Da Stortinget gjorde sitt endelige vedtak ble det et kompromiss, der likestillingsloven ga adgang til positiv forskjellsbehandling der det måtte til for å fremme likestilling.

Mot slutten av 1970-åra begynte aktivitetsnivået i flere av de nye organisasjonene å avta. Dt var flere splittelser, og en del falt fra etter hvert som de hadde vunnet fram med sine hjertesaker. Særlig fra Nyfeministene kom det mange medlemmer over til NKF, som dermed kom styrka ut av dette tiåret. I 1980 var det omkring 1200 medlemmer, en betydelig økning siden 1970. Framgangen fortsatte til slutten av 1980-åra. En grunn som nevnes til dette er at kvinnerepresentasjonen i politikken var blitt bedre, med Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» fra 1986 som et av høydepunktene.

Utover i 1980- og 1900-åra ble kamp mot pornografi og prostisjon sentrale for kvinnebevegelsen, og også NKF engasjerte seg i dette. Tidligere hadde deres linje vært at seksualitet var en privatsak, og de hadde stort sett ikke tatt for seg spørsmålet om pornografi; prostitusjon hadde de som nevnt tidligere arbeida mot. I 1983 gikk NKF inn i Fellesaksjonen mot pornografi. Et annet viktig tema var arbeidet mot vold mot kvinner, blant annet gjennom støtte til krisesentrene. NKF har også tatt et klart standpunkt mot kjøp av sex, og støtter loven mot sexkjøp.


Oppgangen varte til slutten av 1980-tallet, da antallet medlemmer igjen gikk ned. En omfattende profesjonalisering og institusjonalisering av likestillingspolitikken hadde ført til at kvinnebevegelsen ikke var like sentral som før. Dette var tiåret da kvinner for alvor begynte å gjøre seg gjeldende på Stortinget, i kommunestyrene og i regjeringen, hvor Gro Harlem Brundtland oppnevnte sin «kvinneregjering» i 1986.

Da Likestillingsombudet og Diskrimineringsombudet i 2006 ble slått sammen til Likestillings- og diskrimineringsombudet protesterte NKF mot dette, fordi foreninga mener det kan føre til at kjønnslikestillinga kommer mindre i fokus. I andre deler av kvinnebevegelsen har spørsmål om rasisme, religiøs diskriminering og seksuell legning i større grad vært en del av organisasjonenes forståelse av feministisk politikk, og de har derfor i mindre grad motsatt seg en slik sammenslåing. Det må nevnes at NKF også har engasjert seg i slike spørsmål, blant annet gjennom å arbeide mot skjerping av regelverket for familiegjenforening.

Ledere

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Norsk_Kvinnesaksforening&oldid=1869102»