Jacob Lerche Johansen
Jacob Lerche Johansen (født 2. september 1818 i Fredriksvern, død 19. januar 1900) var offiser og statsråd.
Militær karriere
Johansen ble sekondløytnant i marinen i 1839. 1840–1842 var han elev ved Den militære høyskole, før han i 1846 ble lærer ved Sjøkrigsskolen. Denne stillingen hadde han inntil 1856, da han ble utnevnt til tøymester i marinen. I denne stillingen var han sjef for marinens artilleriverksteder og laboratorium. Marinemateriellet i Norge gjennomgikk i disse årene en betydelig utvikling; for eksempel ble det innført monitorer, riflede kanoner og undervannsminer. Johansen ble premierløytnant i 1852, kaptein i 1868. I 1870 ble han utnevnt til verftssjef og kommandant på Karljohansvern festning. Selv om han ikke hadde vært aktiv innenfor politikken ble han i 1872 utnevnt til statsråd i Frederik Stangs ministerium og sjef for Marine- og postdepartementet, som Ole Jacob Brochs etterfølger. I 1879 ble han kontreadmiral.
Statsråd
Som statsråd sto Johansen nokså isolert i forhold til de andre statsrådene. Flere ganger truet han med å gå av, første gang i 1873.[1] I april 1880 fikk hans marinebudsjett hard medfart i Stortingets militærkomité, og Johansen truet igjen med å gå av. Som sjef for marinedepartementet hadde han store vanskeligheter med å få sine budsjetter vedtatt, siden venstrepartiet i Stortinget ønsket å redusere bevilgningene til forsvaret, og dessuten brukte bevilgningsnektelser som et våpen mot regjeringen. I 1877 fikk han imidlertid gjennomført en plan for utviklingen av Norges kystforsvar.[2] Postvesenet, telegrafvesenet, havnevesenet og fyrvesenet hørte også inn under hans departement.
Den viktigste politiske saken i hans statsrådstid var spørsmålet om sanksjonsnektelse på Stortingets vedtak i statsrådssaken. Johansen hadde stemt for sanskjonsnektelse både i 1874 og i 1877, men i 1880 gikk han imot resten av regjeringen, ettersom han mente det var uforsvarlig å trosse Stortinget, og stemte for sanksjon.[3] I januar 1882 forsøkte han igjen å komme ut av regjeringen, men heller ikke nå gjorde han alvor av trusselen. Siden holdt han seg til sitt eget departement, isolert fra de andre statsrådene.[4]
Ved riksrettsdommen 29. mars 1884 var Johansen den eneste av statsrådene som bare ble dømt til bøter, ettersom han hadde stemt for sanksjon i statsrådssaken i 1880. Han fikk en bot på 8 000 kroner og kunne gå inn i Aprilministeriet under Christian Homann Schweigaard, men gikk av før dette ministeriet falt. Han fikk avskjed med vartpenger 28. mai 1884, og ble etterfulgt av Bøicke Johan Rulffs Koren. Siden levde han som privatmann.[5]
Jacob Lerche Johansen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Titlene Statsraad og Kontreadmiral er benyttet på gravminnet.
Referanser
Kilder
- Nekrolog i Morgenbladet nr. 37, 19. januar 1900. [1]
- Nekrolog i Aftenposten nr. 48, 19. januar 1900, s. 2. [2]
- Alf Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Oslo: Universitetsforlaget, 1956.
- Illustreret norsk konversationsleksikon, bind IV, sp. 796. Kristiania: Aschehoug, 1910.
- Jacob Lerche Johansen i Historisk befolkningsregister
|
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Jacob Lerche Johansen» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden. Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon. |