Leksikon:Gudsdom
Gudsdom (middelalderlatin ordalium), var et (subsidiært) bevismiddel, hvor Gud på en nærmest mirakuløs måte grep inn gjennom forskjellige prøver som den anklagede kunne, eller helst måtte, underkaste seg. Fra vår middelalderhistorie er trolig jernbyrden den best kjente gudsdommen. Det å gå på, eller bære, glødende jern uten å få synlig skade var et slikt underverk, hvor Gud nødvendigvis måtte stå bak. Inga fra Varteig skal ifølge tradisjonen ha båret jernbyrd for å bevise at Håkon Håkonson var rett kongssønn.
Normalt ble gudsdom bare anvendt i svært vanskelige saker, og helst etter at nektelsesed hadde falt uheldig ut (jamfør døl). Gudsdom ble praktisert over det meste av Europa i middelalderen, men i Norge som for eksempel i England var det økende skepsis til gudsdom, og de gikk stort sett av bruk i løpet av 1100- og tidlig 1200-tall.
På 1500-tallet ble gudsdom gjeninnført fra Tyskland og Danmark sammen med trolldomsprosessene (se dette). Det viste seg også at nektelseseden, som ellers opplevde en renessanse i første halvdel av 1600-tallet i forbindelse med drapsprossessen, fungerte heller dårlig i trolldomssakene. Gudsdom forekom likevel sjelden i Norge sammenlignet med landene på kontinentet. Eksempler på gudsdom finnes fra flere kanter av Norge, men de fleste tilfellene hører hjemme i Finnmark. Rolf Fladby utelukker ikke at gudsdom også kan ha forekommet i drapssaker (Fra lensmannstjener til Kongelig Majestets Foged s. 119). Dette må i så fall ha vært rene unntak.
Da gudsdom ble gjeninnført i Norge på 1500-tallet, var det nye og for nordmennene ukjente prøver som ble tatt i bruk, selv om mange av dem hadde vært i bruk ellers i Europa tidligere i middelalderen. Det gjaldt eksempelvis vannprøven, som trolig var den mest brukte: Man bandt sammen delinkventens armer og bein og kastet ham på vannet. Fløt han, var han skyldig, sank han, var han uskyldig. Logikken var at det rene vann ville støte fra seg det som var urent og ondt, men ta til seg det rene og uskyldige. En annen prøve var båreprøven. Den som var anklaget for å ha påført noen sykdom med døden til følge skulle berøre liket, og hvis dette framkalte blødning hos den døde, var dette et tegn på skyld. Nåleprøven besto i at anklagede ble stukket med nåler. Fant man et ufølsomt punkt, ble vedkommende betraktet som skyldig.
Det er vanskelig å si hvor lenge gudsdom var i bruk i Norge. Prøvene forekom ennå i første halvdel av 1600-tallet, men har sannsynligvis forsvunnet fra prosessen snart etter 1650. Men i Sverige ble for eksempel båreprøven benyttet ennå så sent som på 1700-tallet. S.I.
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |