Johan Isaksson Cold
_syd.jpg)
Johan Isaksson Cold (født 26. mai 1683 i Romedal, død 12. mai 1762 i Berg i Østfold) var prest og forfatter. Han var sokneprest til Borge prestegjeld og Berg prestegjeld med nordre Fredrikshald, og prost i Nedre Borgesyssel, og ble regna som en av sin tids fremste geistlige i Norge. hans forfatterskap inkluderer blant annet en omfattende topografisk beskrivelse av prostiet fra 1744.
Slekt og familie
Han var sønn av sokneprest og prost Isak Andersson Cold (1649–1730) og Mette Nielsdotter Hofer (d. 1701).
I 1714 ble han gift med Anna Maria Henriksdotter Morbach (omkr. 1698–1773), som var datter av fogd Henrik Nicolaisen og Regina Olufsdotter. Blant deres barn var professor og justitiarius ved Overhoffretten Isaac Andreas Cold (1716–1761).
Liv
Faren var sokneprest til Romedal, og Johan Cold ble født på Romedal prestegård. Han ble sendt til Christiania der han ble dimittert fra Katedralskolen i 1697. Han studerte så ved Københavns Universitet, der han tok teologisk eksamen i 1701. Han fortsatte studiene, og i 1705 ble han opptatt i et sosietet under professor Søren Lintrup. Det ser ut til at han hadde ambisjoner, for i 1704 publiserte han et hyllingsskrift til Fredrik IV i anledning kongens norgesreise. Teksten var åpenbart et forsøk på å oppnå et godt embete. I 1705 skrev han så et lengre brev til kongen der han kritiserte flere prester for dårlig embetsførsel, lovbrudd, umoral og manglende teologisk kompetanse. Han ba i sitt neste brev til kongen om å få en stilling som advokat eller fiskal for kirker og geistlighet slik at han kunne rydde opp i dette.
I 1706 ble han kapellan hos faren i Romedal. Fra 1709 til 1713 var han feltprest. Han ble så i 1713 sokneprest til Borge i Østfold. Han begynte nå å vise seg som en dyktig administrator. I Borge organiserte han et fattig- og legdsvesen som var merkbart bedre enn tidligere ordninger, og han forbedra også undervisning og katekese. I 1716 ble han fungerende prost i Nedre Borgesyssel, og fra 1718 ordinær prost der. På denne tida raste store nordiske krig, og Østfold ble hardt ramma. Både i 1716 og i 1718 viste han stort mot. Som mange andre i området led han også stort økonomisk tap. I 1719 oppretta han landets første geistlige pensjonskasse, Nedre Borgesyssels Præste-Enkekasse. Senere, i 1736, oppretta han også Nedre Borgesyssel Prostis Børnekasse.
I 1721 flytta han så over til Berg, som omfatta den nordre delen av Fredrikshald. Diskusjoner han førte med svenske kolleger i Fredrikshald førte til at han overtok deres synspunkter om at det var feil å utelukke prester fra riksdagen, og i 1729 ga han ut et skrift der han forsvarte geistliges engasjement i verdslige spørsmål. Hans biskop Bartholomeus Deichman, var i hardt vær for å ha engasjert seg for mye, og Colds tekst har blitt tolka som en kommentar til kritikken mot ham. Deichman ble avsatt og satt under tiltale for misbruk av embetet året etter. Selv om det var et godt forhold mellom Cold og Deichman, forhindra ikke dette at Cold også fungerte godt sammen med etterfølgeren Peder Hersleb.
I 1737 brøt det ut en strid mellom Cold og hans residerende kapellan Anders Nielsen Agerbech om spørsmål som nattverden, kirketukt og presteidealer. Det ble stor oppmerksomhet omkring dette, og i 1739 løste myndighetene i København problemet ved å flytte kapellanen til et annet prestegjeld.
Som prost var Cold en ivrig visitator, og aktstykkene som finnes etter ham i forskjellige arkiv gir grundige karakteristikker av kirkelige og sosiale forhold i prostiet. Han skrev i en personlig og levende stil, og brukte mange norvagismer. 1738–1739 skrev han en betenkning om revisjon av kirkerett og liturgi på oppfordring fra Generalkirkeinspeksjonskollegiet, og i 1739 bisto han den kongelige kommisjonen som skulle revidere bibeloversettelsen. Danske kanselli ga ham ordre om å forfatte en topografisk beskrivelse av prostiet, noe han som nevnt gjorde i 1744. Dette er en interessant lokalhistorisk kilde for området.
I 1745 fikk han på grunn av sviktende hørsel avskjed som prost, og i 1748 fikk han også avskjed fra sokneprestembetet. Han fikk en pensjon fra sin etterfølger der på 200 riksdaler i året. Som pensjonist fortsatte han å skrive, og han rakk å forfatte flere lærde verker. Noen av dem ble utgitt posthumt.
Litteratur
- Amundsen, Arne Bugge: Johan Cold i Norsk biografisk leksikon.