Leksikon:Kirketukt

Kirketukt. Selve begrepet kirketukt er trolig av etterreformatorisk opphav; sannsynligvis ikke mye eldre enn ca. 1600, da begrepet tukt for fullt slo igjennom som en viktig oppdragende metode (jf. tukthus). Begrepet kirkens disiplin forekommer også. Kirketukt kan således defineres som det system av refselses- og sanksjonsmidler som den geistlige øvrighet hadde til rådighet for å forbedre folk som levde i strid med «kirkens» regler for liv og lære. Ideelt sett var kirketukt en sjelesørgerisk ordning, reelt utviklet den seg imidlertid hurtig til et redskap for politisk og ideologisk ensretting og moralsk disiplinering av enkeltmennesket. Christian IV’s kirketuktsforordning av 1629 foreskriver i pakt med dette en rekke verdslige straffereaksjoner i religionens navn mot folk som ikke i ett og alt fulgte den smale vei, eller som på noen måte kunne mistenkes for å avvike fra den religiøse orden. Og geistligheten skulle være et slags statens livssyns- og ­moralpoliti. Pengebøter og gapestokk, og det som verre var, ble fra nå av vanlige reaksjoner mot mer eller mindre forherdede syndere. Det store bannet (excommunicatio maior) ble også gjeninnført under Christian IV, men det kom knapt noen gang til anvendelse (se bannlysing). Kong Christians kirketuktslovgivning peker framover mot det eneveldige kongedømmet av Guds nåde, og reflekterer et samtidig Europa preget av dype religiøse og politiske motsetninger. (Trettiårskrigen brøt ut samme året som Christians kirketuktsforordning ble utstedt.) En annen side av saken er kongens personlige vandel, som nærmest var et vrengebilde av det idealet undersåttene skulle tvinges til å etter­leve.

Selv om begrepet kirketukt er av relativt ung dato, har fenomenet røtter i middelalderens kirkeliv. Også middelalderkirken utviklet et ganske omfattende sett av sanksjonsmidler mot folk som brøt med kirkens liv og lære. Botsdisiplinen kan således sies å ha hatt et kirketuktsaspekt. For å oppnå absolusjon måtte den angrende synder ofte også akseptere en rekke botsstraffer, som alt etter forseelsens art kunne variere fra mindre økonomiske ytelser til lange pilegrimsferder til fremmede land, ikke sjelden med usikker utgang. (Folk satte gjerne opp sitt testamente før de la ut på botsferd til Roma eller til Jacobs grav i Santiago de Compostela.) De virkelig alvorlige forseelsene kunne bli gjenstand for enda strengere reaksjoner, hvor full utestengning fra kirken var det mest radikale.

Reformasjonen var i utgangspunktet en reaksjon mot middelalderkirkens praksis. Det gjaldt blant annet sider ved botsdisiplinen som hadde legitimert salg av avlat (indulgens), hvorved man ikke bare hadde kunnet kjøpe seg fri fra framtidige botsstraffer for ennå ubegåtte synder, men til og ble med forespeilet en snarvei til frelse utenom skjærsilden. Dette siste utløste som kjent Luthers angrep på avlatshandelen i 1517. Selv om Luther i prinsippet ikke tenkte å avskaffe botsdisiplinen, ønsket han å tone ned denne siden ved «kirkens» sjelesørgeriske virksomhet. I prinsippet ble alle verdslige refselsesmidler avskaffet med reformasjonen, mens visse åndelige straffemidler ble beholdt, f.eks. det mindre bann (excommunicatio minor), som medførte at den bannsatte ble utelukket fra sakramentene. Det store bannet derimot ble avskaffet.

Ten­densen snudde som vi har sett mot slutten av århundret, trolig fordi kongen betraktet religionsvesenet som et viktig middel til å styrke staten. Kirketukt kan således ses som en side ved den nye autoritære staten. 1600-årene, ortodoksiens tids­alder, skulle bli den aktive kirketukts blomstringstid i Danmark-Norge. Fra slutten av århundret ble det hele tonet ned. Eksempelvis ble det mer og mer alminnelig at kongen dispenserte fra pålegg om offentlig ­eller åpenbart skrifte (absolutio publica) mot at synderen betalte bot og lovet bedring. Og på 1700-tallet gikk de forskjellige straffemidlene ­etter hvert av bruk. Åpenbart skrifte for leiermålsforseelser ble likevel formelt avskaffet først i 1767. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.