Johan Jørgen Schwartz

Bilde lånt fra ”Drammens historie” bind 3 s. 523

Schwartz´ byste der den står utenfor Drammen stasjon.

Johan Jørgen Schwartz (født 1824 i Drammen, død 1898 samme sted) var trelastekspeditør, stortingsmann og ordfører i Drammen.

Familie og oppvekst

Han var sønn av skipper, senere skipsreder, Hans Jürgen Schwartz (1785-1844) og Marie Cathrine Wærner (1803-1889). Gift 1851 i Kristiansand med Anne Marie Marthée Lassen (1831-1877) født på Valle Prestegård i Uvdal, datter av stiftsprost Poul Brodahl Lassen (1794-1885) og hustru Elisabeth Sophie Arbo (1797-1866).

J.J. Schwartz var morbror til Elias Cathrinus Kiær (1863-1939) som vokste opp i trelast- og skipsfartsfamiliene Kiær og Solberg.

Ved folketellingen 1865 bodde han med hustru og sønnen Paul Lassen Schwartz f. 1852 i gård nr. 322 på Tangen. Vi finner også en Julius S. f. 1870 ved folketellingen i 1900, dette er antagelig bror til Paul. I samme gård bodde for øvrig også trelasthandler Oluf Emil Kiær med familie. Ifølge de aktuelle kirkebøkene bodde hustru Anne Marie på Tangen da hun døde av kronisk hjerte- og nyresykdom i 1877, mens J.J. Schwartz bodde på Bragernes da han døde av hjertelammelse i 1898. En tør anta at dette var deres bosted de årene de døde.

Fra Danmark

Schwartz' far kom 1812 fra øya Fehmarn i Holstein til Drammen, hvor han 1823 giftet seg med den 18 år yngre Marie Cathrine Wærner. Det skal ifølge en familieberetning ha vært ”et sjeldent lykkelig Ækteskab, velsignet med 10 Børn”. Johan Jørgen gikk handelsskolen ved Drammens latinskole og avla handelseksamen 1841. Etter handelsutdannelsen etablerte han i 1848 seg som handelsmann og startet sin egen kjøpmannsforretning på Rundtom, en forretning han senere utvidet til også å gjelde trelasthandel og han kunne også titulere seg som skipsreder og sagbrukseier. Ved siden av Jacob Krog Borch ble han karakterisert som en av de største og rikeste forretningsmenn i Drammen på siste halvdel av 1800-tallet, og han var en sentral skikkelse i næringsliv og politikk i Drammen gjennom en mannsalder fra 1850.

Schwartz var en av landets 10 største trelastekspeditører, og var medlem av Trelasthandlerdireksjonen 1848-1879.

Politiker på Stortinget

Han ble valgt til Stortinget ikke mindre enn seks ganger 1857-1864, 1867-1876, unntatt altså årene 1865–66, da han frabad seg gjenvalg, da var han ordfører i Drammen. 1874–76 var han lagtingspresident.

Politisk karakteriseres han som ”næst Schweigaard konservatismens dyktigste talsmann i disse år”.

På Stortinget var han medlem av Jurykomiteen 1859-1864, fra 1862 kom han med i de komiteer hvor han kom til å øve sin største innflytelse: Han var medlem av jernbanekomiteen 1862–63 og 1868–76 og formann i jernbanekommisjonen 1874. I veikomiteen (1868–74) var han formann 1871–73. Han var en utpreget liberal høyremann, eller snarere en uavhengig sentrumsmann av innstilling, men ivret samtidig for utbygging av kommunikasjonene i landet, særlig jernbane, og han var den viktigste pådriveren, sammen med Jacob Krog Borch, til byggingen av Randsfjordbanen (1863). Han var også en forkjemper for Drammensbanen mellom Christiania og Drammen, til tross for lokal motstand fra byens handelsstand som mente at de med en jernbane til Christiania ville tape terreng. Til direksjon for den nye jernbane oppnevnte regjeringen amtmann i Buskerud amt, Paul Peter Vilhelm Breder, drammenskjøpmennene J.J. Schwartz og Iver Juel med Carl Emil Krefting (1833-1914) som driftsbestyrer.

Hans store arbeidskraft, kunnskapsrikdom og slagferdighet i debattene gjorde ham til en av Stortingets mest innflytelsesrike medlemmer i saker som gjaldt utbyggingen av jernbanenettet i Norge i 1860- og 1870-årene. Ved flere anledninger ble han bedt om å gå inn i Frederik Stangs regjering, men avslo.

Lokalpolitiker

Samtidig som han representerte distriktet på Stortinget, var Schwartz også engasjert i lokalpolitikken.

1860 ble han utnevnt til stadshauptmann for borgervæpningen i Drammen. Med sin store arbeidskraft var han i 1860-årene samtidig ordfører og stortingsmann mens han styrte sine store, private forretninger, og i tillegg satte han av en måned i året til å eksersere borgerne i borgerkorpset ved De Midelfartske Løkker (Telthusløkka) ved Strømsø kirke.

Det var Schwartz som var ordfører i byen under den store bybrannen i 1866, og etter bybrannen klarte byens administrasjon å få fart i gjenreisningsarbeidet, ikke minst takket være Schwartz' imponerende innsats.

Norges Banks bygning i Drammen.

Foto: Halvor Vreim/Riksantikvaren (1948).

Hans betydelige arbeidskapasitet og administrative evner utfoldet seg i alle verv han påtok seg, bl.a. som direktør for brannforsikringsselskapet Norge og sjøforsikringsselskapene Drammens Gjensidige og Ægir. Han var direksjonsmedlem i flere av byens banker og fungerte som administrator for Norges Banks avdeling i Drammen 1878–84. Formann i Drammen konservative arbeiderforening og han var medstifter og første formann i Drammen og Oppland Turistforening 1888–97.

I 1887 ble han utnevnt til Drammens Handelsforenings første æresmedlem.

Han var medeier i Eidsfoss jernverk med Kongsberg Jernverk 1873–79. Etter en økonomisk krise gikk han konkurs 1879, noe som kom som et sjokk på byens innbyggere, hans bo var den gang et av de største i landet. Etter konkursen trakk han seg tilbake fra det vesentlige av sin offisielle virksomhet. Han fortsatte imidlertid som sekretær for Trelastdireksjonen fra 1881og nedla et betydelig arbeid for distriktets fløtningsforhold frem til sin død 1898.

Med samme energi og samvittighetsfullhet som i sine tidligere dagers omfattende forretningsvirksomhet løste han nye, mindre oppgaver. Hans venner og kollegaer beundret ham for hans arbeidskraft og initiativ, av sine mange arbeidere var han meget avholdt og kjent for sin redelige og uegennyttige vilje til å hjelpe andre. Han var også en flittig publisist og skrev flere artikler i Morgenbladet og drammensavisene (Drammens Tidende og Fremtiden) både om kommunale spørsmål og om sitt yndlingstema, –kommunikasjon.

Etterord

Han etterlot seg en sønn, major Paul Lassen Schwartz, som 1891 tiltrådte selskapet som hadde kjøpt Eidsfoss jernverk etter konkursen. Ved folketellingen i 1900 er han oppført som verkstedeier og bodde i drengestuebygningen ved Eidsfoss verk sammen med hustru Elna Johanne Rebekka Holm Schwartz f. 1857 i Drammen og deres 5 barn født mellom 1880 og 1892.

Hustruen var for øvrig datter av Maria Josine Bech som i sitt annet ekteskap ble gift med Bernhard Aabye Brock, en senere ordfører i Drammen. Fra sitt første ekteskap med Kjøpmann og skipsreder Carl Andreas Holm f. 1823 i Tvedestrand hadde hun 5 barn.

Johan Jørgen Schwartz ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1863, kommandør av St. Olavs Orden 1873 dessuten ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden.

Gustav Vigelands bronsebyste av Schwartz foran Drammen jernbanestasjon ble avduket 1900. Det antas at bysten får sin naturlige plass på Strømsø Torg etter opp-pussingen.

Tre år senere (1903) ble en passasjerbåt, D/S «Stadshauptmand Schwartz» satt i fergetrafikk på innsjøen Eikeren mellom Vestfossen og Eidsfoss til den ble tatt ut av drift på 1920-tallet. Den sank i 1931, men ble hevet igjen 1995 og ligger fortsatt på land under tak i Eidsfoss.

Johan Jørgen Schwartz har fått en gate oppkalt etter seg i Drammen, Schwartz gate, som tidligere gikk fra Jernbanebrua ved Ordfører Ingebrigtsens gate, langs Marienlyst «Gamle gress», forbi Strømsø Senter og fram til Austadgata. Utbyggingen av Marienlyst har ført til at gata nå stopper ved Drammenshallen.

Kilder

• historieboka.no med råtekst av Jens Erik Gulbrandsen
• Drammen byleksikon nettutgave 2017, forfatter Per Otto Borgen
• Wikipedia