Jon Alfred Mjøen
Jon Alfred Hansen Mjøen (født 12. juli 1860 i Oppdal, død 30. juni 1939 i Vestre Aker) var farmasøyt og arvelighetsforsker. Han tok doktorgrad i organisk kjemi i Leipzig i 1894. Mjøen var Norges mest profilerte rasehygieniker i mellomkrigstiden og var svært omstridt i sitt hjemland, men ble anerkjent i utlandet.
Bakgrunn
Mjøen vokste opp på Gjøvik gård, som sønn av statsagronom/brukseier Niels Hansen (1824–1904) og Augusta Mjøen (1834-1924). Han hadde seks søsken, og en av disse var offiseren og politikeren Alf Mjøen (1869–1956). Familien var svært musikalsk, og Mjøen skulle senere arbeide en del med musikalske slekter og arvelighet.
Han arbeidet fire år på apotek på Gjøvik og Røros før han tok farmasøyteksamen i 1881. Han bestyrte dereetter Røros apotek i noen år før han reiste til utlandet, blant annet til Frankrike, Storbritannia og USA. Fra 1892 var han i Leipzig i Sachsen hvor han tok doktorgraden i organisk kjemi i 1894 på avhandlingen Über die Polymethacrylsäure. I denne perioden utviklet han flere kokainpreparater for legemiddelbruk.
I løpet av denne tiden i Tyskland ble han kjent med fagfeltet som skulle ble hans store interesse, eugenikk eller rasehygiene. Han traff også i Berlin eugenikkens far, dr.med. Alfred Ploetz. Mjøen skulle senere, i 1912, stifte Den internasjonale eugeniske føderasjon sammen med blant andre Ploetz, og hvor Mjøen i mange år var visepresident.
Han ble gift 19. september 1896 i Magdeburg i Sachsen-Anhalt med oversetter Cläre (senere Claire) Greverus Berndt (5. juni 1874–18. april 1963), datter av direktør Rudolf Berndt og Emilie Greverus. Samme år flyttet de til Kristiania hvor han ble universitetsstipendiat.
I 1901 ble han medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania.
Virke
Mjøen grunnlag i 1906 Vinderen Biologiske Laboratorium, som på privatfinansiert grunnlag drev med studier av «den hvite rase».
Rasehygienens viktigste målsetting var tanken om å beskytte menneskenes arvestoff og forbedre den menneskelige befolkningens biologiske kvalitet. Mjøen arbeidet utfra en tanke om at ulike mennesketyper måtte holdes fra hverandre for å unngå en angivelig degenererende raseblanding. Han ville at samfunnet skulle skjelne «... mellem retten til å leve og retten til å gi liv», noe som ville medføre at mennesker som angivelig hadde uønskede genetiske disposisjoner ikke burde få lov til å få barn som brakte disse disposisjonene videre. Dette gjaldt både psykisk utviklingshemmede og personer som hadde en ikke-aksepter adferd, somn forbrytere og prostituerte. For Mjøem og hans faglige miljø var det nordiske mennesket et biologisk ideal, og Mjøen var bekymret for fremtiden til «den nordiske rase». Allerede i 1908 la han frem et eget sosialpolitisk program under et møte i Medicinerforeningen i Kristiania og i 1914 presenterte han sitt rasehygieniske program på regjeringspartiet Venstres landsmøte, og responsen var positiv. Han ble også omfavnet i bondebevegelsen, blant annet fikk han svært god mottakelse av de 4 000 deltakerne på Norges Bondelags landsmøte på Melløs gård i Moss 18. – 20. juni 1937, introdusert av Asmund Enger.
Han skrev flere bøker og i 1914 utkom hans hovedverk Racehygiene, hvor han presenterte eugenikken og resultater av egen forskning. Fra 1920 startet han og driftet også tidsskriftet Den Nordiske Race med ledende eugeniske krefter fra Sverige, Storbritannia, Tyskland og USA i redaksjonen.
Virksomheten på Vindern ble imidlertid aldri økonomisk innbringende, så han måtte supplere med annet arbeid for å kunne forsørge familien. I 1907 ble han overkontrollør ved brennevins- og malttilvirkningen i 1. (Akershusiske) distrikt, og i 1915/1916 overtok han Majorstuen apotek i Bogstadveien 50, og denne virksomheten kunne også finansiere hans øvrige aktiviteter. Han hadde i realiteten lite med den daglige driften, og det var i realiteten Signe Abelsted som drev dette. Hans hustru Claire kjøpte på denne tiden bygården i Bogstadveien 50.
Omstridt
Det er viktig å forstå at rasetenkning ikke var ansett som politisk eller moralsk ytterliggående fram til utover på 1930-tallet. Rasetenkning ble betraktet som vitenskap og ikke som politikk, og tanken om det «sunne og rene» menneskelige ideal stod sterkt også i sosialistiske kretser. Karl Evang var en kritiker av Mjøen, men skrev i 1934 at «den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for».
Denne måten å tenke på kom først virkelig i vanry etter at de tyske nasjonalsosialistene startet forfølgelser drap og etter hvert folkemord utelukkende på dette grunnlaget. Dette har medført at Mjøens tanker også har kommet i vanry på grunn av koblinger til det nazistike Tyskland. Mjøen døde imidlertid i 1939, før det industrielle folkemordet ble igangsatt etter Wannsee-konferansen i Berlin 20. januar 1942.
Men Mjøens tanker fikk kraftig motstand også i sin samtid. Særlig fikk han sterk kritikk fra professor i anatomi, arvelighetsforsker og rektor ved Universitetet i Oslo, Otto Lous Mohr. Særlig skarp ble kritikken etter at boka Racehygiene som kom ut i 1914 og med ny, utvidet utgave i 1938, hvor både Mohr og professor i zoologi Kristine Bonnevie kritiserte Mjøens uvitenskapelighet og hans tanker om rasehygieniske tiltak. Etter dette var han en omstridt skikkelse. Han stod utenfor universitetsmiljøet og ble nedsettende omtalt som apoteker og dilettant. Han hadde imidlertid mer støtte i utlandet.
Særlig etter at Nasjonal Samling etter hans død brukte hans tanker og ideer, har dette medført at hans navn har fått en tvilsom klang.
Kilder
- Jon Alfred Mjøen i Norsk biografisk leksikon
- Jon Alfred Mjøen i Hvem er hvem 1930, prosjekt Runeberg
- Det norske program for rasehygiene, Norgeshistorie, Universitetet i Oslo
- Da rasehygiene var tema på bondestevne på Melløs, Moss historielag
Eksterne lenker
- Mjøen, Jon Alfred: Rasehygiene. Utg. Jacob Dybwad. Oslo. 1938. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Jon Alfred Mjøen i Historisk befolkningsregister.