Karantene

Hovedøya karantenestasjon, som var i drift fra 1872 til 1931.

Foto: Ukjent (1910-åra).

Karantene er et smittevernstiltak, der man holder en syk eller mistenkt smitta gruppe vekk fra resten av befolkninga. Begrepet kommer, via flere romanske språk, fra latin quadraginta, 'fire titalls'. Dette viser til at 40 dager tidlig ble standarden for karantenetid flere steder. Første gang ordet er brukt i denne betydningen var under Svartedauden, da man i Venezia isolerte nyankomne i 40 dager, quarantena. Ofte skiller man mellom isolasjon og karantene. Grensene mellom dem er vage, og ofte betyr det i praksis det samme, men det er vanlig å bruke isolasjon om tiltak mot folk man vet er syke, og karantene om tiltak for å holde potensielt syke unna.

Tiltaket ble særlig brukt mot skip der det var brutt ut sykdom. Dette er forholdsvis enkelt; skipet kan legges for anker unna andre fartøy. På land er det ofte mer komplisert, men man begynte også der tidlig å isolere lasaretter eller sperre av andre bygninger. I Norge var det fram til begynnelsen av 1800-tallet primært skip man satte i karantene. På land kunne man bruke karanteneliknende tiltak, som å isolere enkelthus. I 1804 begynte bygginga av Odderøya karantenestasjon ved Kristiansand, og denne var i drift fram til 1914.

Bruken av karantene i stort omfang har gått kraftig ned i takt med utviklinga av moderne medisin. Allikevel ble tiltaket brukt i stort omfang i mange land under koronapandemien i 2020. Da fikk man faktisk historias mest omfattende karantenetiltak, da omkring 56 millioner mennesker i atten kinesiske byer måtte holde seg innendørs. Også i Norge ble karantene brukt under denne pandemien, men da primært på individuelt nivå - mer om dette nedafor.

Andre betydninger

Ordet karantene brukes også i noen andre sammenhenger. En ting som ligger svært nær karantene i forbindelse med epidemier, er karantene for dyr som krysser landegrenser.

I mer overført betydning brukes det om at en person ikke kan utføre visse oppdrag i nærings- eller samfunnslivet i en viss periode. Vanlige tilfeller er politikere og embetspersoner som ikke umiddelbart kan gå inn i en jobb der de i kraft av politiske verv eller embeter sitter med innsideinformasjon om konkurrenter. Ordet brukes også ofte om det å få forbud mot næringsvirksomhet, aksjehandel eller annet som følge av økonomisk kriminalitet.

Karantenekommisjoner

Det ble i 1730-åra oppretta karantenekommisjoner i havnebyene i Norge. De skulle normalt bestå av en magistratsperson, en av de fremste borgerne, en medisiner (medicus eller chirurgus) og en høyere offiser. Både karantene- og sunnhetskommisjonene ble omorganisert i 1848/1849, og skulle fra da av bestå av en magistratsperson, en lege, en representant for tolletaten og en sjøkyndig person. Kommisjonen hadde myndighet til å sette skip i karantene, og der det fantes karantenestasjoner til å beordre mulig smittede dit.

Fra 1804 ble arbeidet på nasjonalt plan leda av Karantenedireksjonen, som hadde kontrollmyndighet overfor de lokale kommisjonene. Fram til 1814 lå denne under Danske kanselli; den ble så overført til den norske regjeringa.

I 1909 ble karantenekommisjonene avskaffa, og myndighet til å innføre karantene ved mistanke om alvorlig, smittsom sykdom ble lagt til flere forskjellige myndigheter.

Karantenekommisjonene må ikke forveksles med Karantenenemnda, tidligere Karanteneutvalget, som har ansvar for å treffe vedtak om karantene for politikere som går over i nye stillinger (se andre betydninger over).

Karantenestasjoner

Samme år som Karantenedireksjonen ble oppretta, i 1804, begynte som nevnt i innledninga også bygginga av Odderøya karantenestasjon. Dette ble den største karantenestasjonen i Nord-Europa. Den hadde egen kirkegård, senere kjent som Kolerakirkegården ettersom dette ble en av de mest frykta sykdommene mens den var i drift. Kolerakirkegårder er forøvrig et fenomen som er verdt å nevne spesielt her - det var ikke uvanlig at man oppretta egne kirkegårder under epidemier, men særlig under koleraepidemier er det tydelig at dette ble gjort for å hindre videre smitte, og ikke bare fordi de vanlige kirkegårdene ble fulle. På en måte kan man altså her snakke om en slags karantene også etter døden.

I 1872 ble det Hovedøya karantenestasjon anlagt på Hovedøya ved Christiania. Øya var militært område, og var dermed allerede avstengt for allmenn ferdsel. Denne ble nedlagt først i 1931, da man overførte ansvaret til Ullevål sykehus.

Forståelsen av karantene

Bruken av karantene oppsto fordi man observerte at epidemiske sykdommer ofte oppsto etter at fremmede var ankommet et sted, og da gjerne sjøveien. Man forstå altså tidlig at kontakt med syke mennesker kunne føre til smitte. Samtidig var den vanlige oppfatningen lenge at smitte skjedde gjennom miasmer, dårlig luft, og ikke fra person til person. Så sent som i 1847 ble det i et forslag til ny medisinallovgivning for Norge skrevet: «Pestmiasma har saaledes ikke meddeelt sig fra Syg til Sund ved umiddelbar Berørelse eller ved en Gjenstand, der er kommen i Berørelse med begge; men maa antages at udgaae fra de Syge selv, at optages i Luften og at meddelses Sunde, uden at disse behøve at komme i nogenslags Berørelse med de Syge. Sygdommen besidder altså ikke Contagiositet, men vel miasmatisk Infection». Selv om man på dette tidspunktet i stadig større grad begynte å akseptere teorien om direkte smitte, kontagion, baserte myndighetene seg altså på den gamle miasmeteorien. Allikevel ser vi av setningen som er sitert her at karantene er et godt tiltak: Dersom det var slik at de syke hadde med seg miasmene og spredde dem i lufta rundt seg, måtte det også kunne fungere å holde dem på behørig avstand fra friske. Enkelt sagt, dersom man ikke kunne lukte de syke var man langt nok unna.

Samtidig som man klarte å forklare hvorfor karantene er effektivt uten å forlate miasmeteorien, var det nettopp i Kristiansand at enkelte leger tok tak i spørsmålet om hvordan smitte overføres. Deres observasjoner fra karantenestasjonen førte til at de så at teorien om kontagion, at smitte ble overført av usynlige vesener som vi i dag kjenner som bakterier og virus, kunne ha noe for seg. Det var ikke slik at det var et absolutt skille mellom de to teoriene; de ble på denne tida ofte kombinert, men gjennom observasjon på karantenestasjonen kom legene altså fram til at det var på tide å vende vekke fra miasmeteorien. Dette er ikke eneste grunn; oppdagelsen av at kolera ble spredd gjennom vann i 1850-åra og andre observasjoner som motsa at det var dårlig luft som var problemet, var selvsagt også svært viktige i debatten.

Under koronapandemien 2020

Under koronapandemien i 2020 ble karantene brukt i forholdsvis stor utstrekning. Den ble da stort sett praktisert på individ- og husholdningsnivå som hjemmekarantene. Det kom et par eksempel på bruk av karantene av ei større, samla gruppe. Et slikt tilfelle fant sted da det ble oppdaga smitte i en leiegård i Oslo der man hadde felles dusj og kjøkken. Alle beboere i bygningen ble da plassert på et hotell som var stengt på grunn av smittevernstiltakene. Et annet var da skoleskipet «Christian Radich» kom inn etter tokt i Spania, som var hardt ramma av pandemien. Det ble da lagt i karantene i Bunnefjorden, og måtte heise det gule sykdomsflagget.

Under denne pandemien skilte man mellom karantene for mistenkt smittede og isolasjon for påvist smittede. Folkehelseinstituttet definerte det slik at de som ble satt i hjemmekarantene i utgangspunktet var friske, men hadde vært i en situasjon der smitte kunne ha skjedd. Dette gjaldt blant annet alle som hadde vært i utlandet. Karantenetida ble i første omgang satt til to uker, og etter en tid redusert til ti dager. Denne tidsramma ble satt ut fra kunnskap om sykdommens inkubasjonstid, altså hvor lang tid det tar fra man blir smitta til man viser symptomer. De som satt i karantene skulle i utgangspunktet være i sitt hjem og kun omgås medlemmer av husstanden, men de kunne dersom det ikke fantes annen utvei gå på butikk eller apotek så lenge de holdt nødvendig avstand til andre. De kunne også gå tur ute, så lenge de holdt avstand. Isolering ble brukt der personer hadde fått påvist covid-19, eller symptomer viste at de sannsynligvis hadde den. Her var det strengere tiltak; man fikk ikke gå utafor egen eiendom verken for å gå tur eller for å gjøre ærend. Man måtte også så langt det var mulig holde avstand til andre i huset, og gjennomføre omfattende hygienetiltak i hjemmet.

Etter hvert som myndighetene fikk tid til å områ seg, ble karantene definert som del av en større, overordna strategi kjent som TISK - testing, isolasjon, smittesporing, karantene. Karantene var altså fortsatt en viktig del av strategien for å slå ned smitte, men sammen med de andre elementene i strategien fikk den enda større effekt enn om man hadde brukt bare karantene.

Litteratur og kilder

• Angaaende en ny Medicinallovgivning for Norge : Forslag til Lov om Medicinalvæsenet i Norge. Utg. [s.n.]. Christiania. 1847. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Avstand, karantene og isolering, Folkehelseinstituttet. Versjon av 2020-05-08. lest 2020-05-26.
• Koren, Elisabeth S.: Karantene, skip og smitteveier, Norsk Maritimt Museum.
• Karantene på Wikipedia på bokmål og riksmål.

(bokmål)