Kardinal

EN kardinal er innehaver av det høyeste embetet i den pavelige forvaltningen, kurien, i Den katolske kirke. Kardinalene bistår paven som ledere for de forskjellige organer knyttet til Den hellige stol og som kollegium, og ved en paves bortgang er det deres oppgave å velge en etterfølger. Mange kardinaler er også ledere for bispedømmer rundt om i verden. Siden 1389 har alle paver vært kardinaler da de ble valgt. Alle kardinaler skal egentlig være bispeviet, om ikke før de blir utpekt så når de tar opp embetet, men det finnes enkelte som forble prester uten å motta bispevigselen. Også legfolk kan utnevnes til kardinaler, men dette har skjedd svært sjelden i senere århundrer. Det skal til enhvert tid finnes maksimalt 120 kardinaler som er under 80 år gamle, og dermed har stemmerett ved pavevalg. De som er over 80 har ikke stemmerett, men møte- og talerett ved konklaven, dvs. pavevalget. I senere år har totalantallet ligget opp mot 200, og antallet stemmeberettigede tett opp mot 120.

Opprinnelig var kardinalene sokneprestene og biskopene i Roma og omegn, og dette gjenspeiles i at de alle får titler som kardinalprest eller kardinalbiskop av en av disse kirker eller bispedømmer. På 1000-tallet begynte man å utnevne kardinaler blant geistlige utenfor Roma, og også legmenn.

I noen tilfeller er kardinaler utnevnt in pectore (i brystet eller i hjertet), hvilket vil si at deres identitet holdes hemmelig og kun er kjent av paven. Dette gjøres spesielt i områder hvor kristne er forfulgt, for å verne kardinalens sikkerhet.

Ingen nordmenn har blitt utpekt til kardinal. Kardinaler opptrer allikevel i norsk historie med jevne mellomrom. Noen kardinaler som kan nevnes i det henseende er, i kronologisk rekkefølge:

• Nicholas Breakspear, senere pave Hadrian IV, opprettet Nidaros erkebispedømme i 1152/1153
• Stephanus av Orvieto, apostolisk legat, tilstede ved Magnus V Erlingssons kroning 1163/1164
• Vilhelm av Sabina, apostolisk legat, kronet Håkon IV Håkonsson i 1247