Kjeldearkiv:Å sanke torv på Måsan i Lillestrøm i 1911
| Å sanke torv på Måsan i Lillestrøm i 1911 | |
|---|---|
| |
| Lillestrøm Torvstrøfabrik mellom 1914 og 1918. | |
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Einar Meyer |
| Født: | 1899 |
| Død: | 1988 |
| Sted: | Lillestrøm |
| Tidsrom: | 1911 |
| Nedtegnet: | 1986 |
| Nedtegnet av: | Historien er skrevet av Wigo Skråmm. Den er basert på et intervju med Einar Meyer i 1986. |
| Beskrivelse: | En 12 år gammel gutts arbeidsdag i torvmyra i 1911. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Dette minnet om en arbeidsdag med å sanke torv på Måsan ved Lillestrøm i 1911 er fortalt av Einar Meyer (1899-1988).
La oss følge Karly (14), Einar (12) og Hjørdis (10) en arbeidsdag på Måsan. Vi skrur tiden tilbake til en lørdag i juni 1911. Klokken er nesten 6.00 om morgenen.
«Sett spannet der borte, Einar, så legger jeg maten her.»
Karly er vant til å ordne opp for sine yngre søsken. De står ute ved et av torvhusene på Måsan.
Hele den enorme flaten rundt dem, fra Storgaten til Eidsvollslinna, og fra Torvgaten til Fetveien, er nesten uten vegetasjon etter den store brannen for fem år siden. Snorrette torvteiger skjærer dype arr gjennom området, opp til en kilometers lengde. Solen er i ferd med å fjerne morgendisen, og snart vil Måsan fremstå som en tørr, brunsvidd steppe. Langs teigene går kvinner og barn og enkelte menn med skarpe stikkspader. Arbeidsdagen ved Lillestrøm Torvstrøfabrikk er i gang.
«Skynd deg, Hjørdis!» Karly er utålmodig. Hjørdis følger etter søsteren bort til deres teig. Jentene setter i gang med mokkingen. De henter torv som guttene har lagt ut, og setter den til tørk. Først en torv på kant, så to på hver side på skrå mot den i midten og så en flat på toppen. De har holdt på med denne teigen hele uken, og håper å gjøre den ferdig i dag. Etter frokost vil de få hjelp av Einar også. Frem til da må han legge ut torv for Johan Olsen.
En meter frem, en meter til siden, en meter ned. Torvskjæringen blir betalt pr. kubikkmeter. De beste klarer opp til 40 kubikk på en dag.
Johan Olsen biter tennene sammen og hugger spaden i for å dele meter'n i tre. Der kommer guttene også. Einar hilser og smiler, spidder de tre torvene med greipa, går over den 14 meter brede teigen og legger dem ut. Johan skjærer, og Einar legger ut. Det hele foregår uten et ord. Johan er ikke av dem pratsomme typen. De arbeider dessuten begge på akkord.
Kubikk etter kubikk blir skåret ut, og torv ligger snart i lange snorrette rekker.
Klokken på Skedsmosaga er først ute. Snart slutter de andre sagklokkene seg til. Det hese uret fra Cellulosen blander seg i koret, og det er ikke lenger tvil - det er frokost!
Borte ved torvhuset henter Einar frem vannspannet fra gropen han hadde satt det i. Han rører litt rundt med en pinne for å løse opp havremelsklumpene. Moren hadde bestandig litt i vannet. Det gir ekstra næring. Han drikker grådig. Karly og Hjørdis kommer med maten. De spiser en stund i taushet, mens de hører på de litt eldre ungdommene prate.
«Du, se der borte går'n Ludvig.» Ludvig Olsen går tungt bortover teigen. Han er litt dårlig til beins, men har enormt kraftige armer. I vår hadde alle fått lønnspålegg; unntatt han.
«Du, Ludvig Olsen, er jo ikke dugelig til all slags arbeid,» hadde Engebret Wessel sagt. «Da skjærer jeg i sommer da,» svarte Ludvig. Skjæring av torv var akkordarbeide. Det hadde Wessel sagt ja til.
«I går da'n Wessel var her og skulle ha oss med i høyonna,» det er Agda Linus som fører ordet, «da var'n bort' hos'n Ludvig også. Du får komme i høyonna du også da, Ludvig Olsen. Veit du hva'n svarte? Nei, sa'n. Når jeg ikke var god nok til allslags arbe' i våres, så er jeg vel ikke det nå heller, da. Du vil altså ikke da, sa'n Wessel. Nei, svart'n Ludvig. Jeg skal huske på deg, jeg, Ludvig Olsen, sa'n Wessel. Takk, Wessel, svart'n Ludvig, for det er det ikke mange som gjør.»
Agdas søster, Anna, så bort på Bukk-skytter-jentene. De stirrer på Agda med åpen munn. «Sa'æn, det?» «Ja, og i dag hørte jeg at'n Ludvig skulle få pålegg han også.» Agda ser betydningsfullt på alle rundt seg.
Karly tar en ny brødskive med «skyve-pølse», og ser over på den tunge skikkelsen som går der alene borte på halvteigen. Sånn skulle det gjøres. Man oppnår ikke noe med å være føyelig.
Da Måsa-Jørgen hadde målt opp hvor mye de hadde mokket, hadde hun fulgt etter ham, for han var ikke alltid så nøye med hvor han satte målestaven. «Se å kom deg vekk, unge!» hadde han ropt. Men Karly hadde passet på som en smed, så han hadde ikke klart å snyte dem på målet, denne gangen i alle fall. Det var noe annet når formannen Karl Olsen målte opp. Han ropte ut antall meter så alle kunne høre det. Det var aldri noe tull med ham.
Karly har spist seg nesten gjennom hele brødskiven, og hele tiden har hun skjøvet pølsebiten foran. Nå tar hun den også, sammen med den siste brødbiten. Frokosten er slutt, og de tar en siste slurk av vannspannet før de begynner igjen.
Hjørdis ser bort på torvhuset. Det hadde vært et fint hus å leke i. Hun kunne leke at hun bodde der helt for seg selv. Hun kunne ha en seng som bare var hennes.Huser var «murt» opp av fin tørr torv, og det var tretak oppå. Det var bare så dumt at det var fylt av torv inni også. Alle guttene hadde kommet bærende med torv på «bærebårrer» og fylt det opp, og sånn skulle det stå helt til høsten. Da skulle de voksne rive ned alt sammen. De ville legge skinner og komme med store vogner for å ta hele torvhuset med seg til fabrikken. Der ville alt gå i river'n. Hjørdis sukker og følger etter de andre. Det blir stadig varmere. Svetten driver av dem alle tre, der de arbeider seg bortover teigen.
Einar har vært borte og hentet vannspannet. Nå er en av dem stadig borte og tar seg en slurk. «Se på den hatten, Karly!» Hjørdis har oppdaget noen som kommer langs teigen. Den ene var formannen, Karl Olsen, men hvem er den andre? I stråhatt og dress her ute på måsan? Karly instruerer de andre om at nå gjelder det å være forsiktig.
«Nå unger! Hvordan går det her da?» De forsikrer at her går det aldeles utmerket. «Når begynner dere om morgenen da? Seks? Er ikke det litt tidlig da?» Hoderisting fra alle tre. «Hvor gamle er dere da?» «Fjorten, tolv og ti.» Karly svarer for alle tre. «Blir dere ikke slitne av dette arbeidet?» De retter seg opp. Ikke tale om at de er slitne.
Mannen i stråhatt ser på de tre barbente, nøttebrune skikkelsene. Jentene i ermeløse arbeidskjoler og den lyshårede gutten i bare en kortbukse. Alle er våte og glinsende av svette, men strutter av iver etter å komme i gang igjen. Pengene skal tjenes. «Nei, dere ser ikke ut til å ha hatt noe vondt av det.» Mannen fra fabrikktilsynet smiler til dem og går videre.
Klokken nærmer seg to, og på lørdag er det bare halv dag. De ser Karl Olsen komme langs teigen med målestaven. De vet at dette har vært en bra uke. «Seksti, toogseksti, firogseksti...» Karl Olsen finner frem blyant og legger sammen det de har klart denne uken. Han regnet en gang til. Så kikker han opp fra papiret. «Dere har mokket 987 meter på en uke.» Karly hører respekt i stemmen. «Så vidt jeg vet, er det ingen som har klart så mye før. Dere har nok rekorden, dere da.» De ser på hverandre. Einar griper vannspannet og gir det til Hjørdis. Hun tar en slurk og sender videre til Karly. Så er det Einars tur. Han heller i seg resten, og tygger opp melklumpene som ligger på bunnen. Det gjorde godt.
«God helg!» roper de i kor, og styrter ned langs veien, bort mot selve Torvstrøfabrikken, ut porten til Nittedalsgaten og til venstre ned Solheimsgaten. De stanser andpustne utenfor kontoret. De skal hente lønning. Hvor mye blir det, tro? Karly går inn. De andre blir stående utenfor å vente. LILLESTRØM TORVSTRØFABRIKK, kontor står det over døren.
Blir hun aldri ferdig? Jo. Der kommer Karly ut. «Hvor mye ble det?» Einar kan ikke dy seg. «Det mangler niogtredve øre på tredve kroner!» Karly er høytidelig i stemmen. Einar og Hjørdis ser lamslåtte på hverandre. «Så mye, på en uke!?»
Turen over torget og hjem går fort. De må bare bortom grisehuset og kikke på grisene før de går inn. Grisene er familiens kjæledegger. «En til jul, og en til gjeld», sier pappa om dem. Einar er ikke sikker på hva det betyr. Han synes de ser like ut begge to.
De må vaske seg alle tre før de samler seg rundt kjøkkenbordet. Pappa tar opp sin lønningspose og åpner den. Han har jobb på Cellulosen og får mer betalt nå enn da han arbeidet på saga. «Åtteogtyvefemti,» forkynner han høyt. Karly trekker frem DERES lønningspose. Einar og Hjørdis følger den med øynene til den ligger på bordet. Pengene tømmes ut. «Niogtyveenogseksti,» nesten roper hun ut. Karl ser på de stolte barneansiktene.
«Du Betsy, hvordan har vi klart å få sånne fine unger?» Hun bare smiler og løfter gryten av ovnen. «Nå må dere legge pengene i boksen på hylla. Her kommer middagen. Karly, rop på de små.»
«Skal vi ta en fisketur i morgen, Einar?» Karl ser at eldstegutten lyser opp. «Stikk ned på stasjonen etter middagen og se etter hvordan været blir i morgen,» humrer Karl.
Einar løper ned til jernbanestasjonen så snart han har svelget den siste matbiten. Han kikker opp på den sorte tavlen på stasjonsbygningen. Hver dag får stasjonsmesteren melding om været fra Kristiania. På kontoret har han hvite symboler formet som trekanter og firkanter. Disse fester han på tavlen for å vise de reisende hva slags vær de har i vente. Einar ser at for morgendagen er det spådd fint vær.
Så rusler han hjemover igjen, mens han nynner muntert for seg selv.
Kilde
- Skråmm, Wigo: «Å sanke torv på Måsan i Lillestrøm i 1911». I Lillestrømlingen, nr. 14/15, 1986.