Kjeldearkiv:Ronald Grini: Bombingen sett fra Dammensvika gjennom et barns øyne
Bombingen av Kjeller flyplass under andre verdenskrig er skrevet av Ronald Grini (f. 1932).
Under andre verdenskrig blei Kjeller flyplass bombet tre ganger, først av tyskerne tirsdag morgen 9. april 1940, dernest av amerikanerne tirsdag formiddag 18. november 1943 og til slutt av engelskmennene lørdag natt 29. april 1944. Jeg var øyevitne til alle tre angrepene fra hjemmet vårt i Dammensvika i Rælingen, en liten tettbebyggelse med Lillestrøm jernbanestasjon og Impregneringsverket beliggende på andre siden av den smale Nitelva. Jeg har minner fra alle tre angrepene, også som dagboksnotater skrevet i sanntid.
Det tyske angrepet den 9. april 1940.
Jeg var sju år gammel, enebarn og snart ferdig med første klasse på Rud skole i Rælingen da tyskerne invaderte Norge og bombet Kjeller flyplass. Jeg husker at mamma og jeg står foran stuevinduet i annen etasje og ser i retning flyplassen. Det vi ser er noe fullstendig uvirkelig. Store mørkmalte fly med svarte kors innrammet av hvite border under vingene, kretser lavt over oss med brølende motorer. Kjeller flyplass er hovedbasen for hærens flyvåpen og ligger like i utkanten av Lillestrøm. Det var på Kjeller at polfareren Roald Amundsen tok sitt internasjonale flysertifikat i 1914 som den første flyeleven ved Kjeller flyskole. Vi ser at bombene faller og kjenner rystelsene hit til Dammensvika. Det smeller kraftig fra antiluftskytset og mitraljøsene knitrer. Men jeg er ikke redd, etter det jeg husker. Det jeg følte var trolig mer en blanding av uvirkelighet, uhygge og undring. Det angikk liksom ikke meg eller oss. Og her inne i stua kjenner jeg meg trygg. Mamma virker heller ikke redd. Plutselig smeller det skarpt i veggen rett under vinduet der vi står. Jeg husker pappa kommer styrtende til og trekker oss inn i stua på en hardhendt måte. Stemmen er både sint og redd. Jeg skjønner at det som skjer er farlig. Smellet viser seg å stamme fra en metallsplint eller mitraljøsekule som har trengt dypt inn i treverket. Litt høyere opp og en av oss kunne vært truffet. De nærmeste dagene gikk det rykter om en forestående engelsk invasjon og vi evakuerte til Ytre Rælingen der vi bodde inntil skolestart.
Det amerikanske dagangrepet den 18. november 1943.
Den 16. november 1943 tok en alliert flåte på 388 bombefly tilhørende Eighth Air Force av fra basene i England med kurs for Kjeller flyplass, Knaben molybdengruver og tungtvannsanleggene på Rjukan med oppdrag om å bombe alle målene i en koordinert operasjon. Kjeller slapp unna i denne omgang på grunn av tett skydekke. Men hele beholdningen på 2258 bomber blei sluppet over Knaben og Rjukan med store ødeleggelser. To dager senere, torsdag den 18. november, var det Kjellers tur. Jeg og noen kamerater hadde denne formiddagen samlet oss på en bakketopp ved Dammensvika for å leke. Herfra hadde vi god utsikt til hjemmene våre samtidig som vi hadde utsikt mot Kjeller og Lillestrøm. Da flyalarmen gikk, tok vi det først ikke så alvorlig, men så blir vi oppmerksomme på en stadig mer intens lyd fra himmelen og ser plutselig en enorm sverm med fly komme seilende i stor høyde i retning Lillestrøm. Jeg husker at flyene minnet meg om blinkende insekter mot den knallblå himmelen. Lyden fra flymotorene hadde en høyfrekvent syngende tone eller lyd som jeg kan gjengi den dag i dag. Plutselig begynte det å falle noe fra flyene. De minnet om blanke vanndråper som dalte langsomt mot bakken. Dette hadde jeg ikke sett før. Etter hvert som dråpene nådde bakken hørte vi eksplosjoner og vi så at det blei hvirvlet opp støvskyer. Vi skjønte det var bomber og løp hjem det forteste vi kunne. Det bar rett ned i kjelleren. Brått kom et voldsomt drønn som overdøvet de andre bombenedslagene. Hele huset ristet voldsomt. Gjenstander traff veggene. Ting ramlet ned. Vi skjønte at det hadde falt ei bombe like i nærheten. Pappa og onkel Magnus som var med i det sivile luftvernet, måtte rykke ut med hjelmer på hodet. Pappa fortalte etterpå hva han hadde opplevd, og samme dag skriver jeg i dagboka: «I dag har det vært Amerikanske fly her. Det var en hundre stykker av dem. Dem har bomba hele Kjeller flyplass sønder og sammen. De har også bomba to hus rett åvenfor oss. De har bomba huset til Dons Hansen sønder og sammen. Pappa og brandfolka var der oppe. Og da fandt de fru Dons Hansen ligge midt i ruinene. Hun var ikke kommet noe til skade uten noen skrammer. Huset til sorenskriveren var bomba i den ene enden av huset. Det var en dame og en mann som skulle vies. Da gikk flyalarmen så de måtte i kjellarn. Det var ti stykker av dem. Bruden og brugdommen satt og holdt hverandre i handa. Da kom en bombe og datt ned en ti meter fra huset. Halvparten av huset raste sammen. Brugdommen fikk en stokk gjennom brystet så han døde. Odd Tårneby blei begravd helt opp til arma. De fikk dratt Odd opp igjen, men skoa satt igjen nede i møkka. Alle sammen slapp fra det med livet undtagen brugdomnen. Amerikanera har også bomba i Sørumsgata i Lillestrøm.»
Odd Tårneby var nabo i Dammensvika. Han var en del eldre enn meg og jobbet på kontoret hos sorenskriveren i Rælingen. Sommeren 1992, det vil si 50 år etter at han blei gravd frem fra ruinene, sendte jeg ham et kopi av dagboksnotatet fra bombingen. Kort tid etter fikk jeg svar der Odd forteller om hvordan han hadde opplevd dramaet et halvt århundre tidligere. I det lange brevet skriver han blant annet dette: «Mange takk for hyggelig brev og dagbok kopien. Det er så mangt som går i glemmeboken ettersom årene går, men alt som hendte denne dagen står levende for meg. Jeg følte meg nokså ubehjelpelig da jeg kjente jeg satt fast og at det rant blod nedover ansiktet. Det resulterte i en liten hjernerystelse. Mine fine høstsko forsvant dessverre, det var nesten verre i hine hårde dager. Beskrivelsen fra bombingen passer meget bra. Men verst var det selvfølgelig med gutten som omkom på sin bryllupsdag. Tragisk for bruden og guttens foreldre. Jeg kan se henne for meg når som helst, en lyshåret pen pike, hun hadde for øvrig en grønn genser og sort skjørt på seg.» Det var ifølge mine notater 102 firemotors B-24 Liberator som fra flere tusen meters høyde hadde sluppet 838 høyeksplosive bomber mot Kjeller, men som hadde spredt seg over et stort område.
Det engelske angrepet natt til lørdag 29. april 1944.
Jeg skriver i dagboka: «I natt har det vært bombeangrep på Kjeller igjen. Vi veit ikke om det er Amerikanske eller Engelske fly. Mamma vekte meg og sa det var flyalarm. Jeg kledde på meg i rasende fart. Pappa hjalp mamma med barnevogna som Frøydis lå i. Da jeg hadde vært i kjellarn litt gikk jeg opp. Men det var så mange fly oppe at jeg karra meg ned i kjellarn igjen. Men da ropte pappa på meg, kom opp og se, de slipper lysbomber. Jeg løp opp og da så jeg noe rart. Ute var det nesten like lyst som om dagen. Flya slapp stadig nye lysbomber. Jeg stod og så på det praktfulle synet da smalt det. Flya slapp bomber. Jeg fikk meg et kraftig vindtrykk av bomben så jeg rygget bakover. Jeg løp ned i kjellarn igjen det beste jeg hadde lært og det gjorde de andre også. De holdt på å bombe lenge enda. For hvert bombedrønn gikk lyset, men det kom da igjen. Da de hadde bomba et par timer gikk endelig flyalarmen over. Da brant det lystelig på Kjeller og på en bondegård som het Sørum. I dag fikk vi fri fra skolen fordi vi hadde vært så lenge oppe om natta og derfor var veldig trøtte.»
Jeg kan fortsatt se for meg fallskjermene med lysbomber som legger hele Lillestrømområdet i dagslys. Jeg gjenopplever at vi sitter i kjelleren og lytter til drønnene fra bombene. Det knaker i veggene og rystelsene får hele huset til å gynge. Jeg kan ennå ha en følelse av ilingene og frysningene som gikk gjennom kroppen idet flyene etter å ha stupt fra stor høyde med avslåtte motorer og sluppet den 250 kilo tunge bomben, på nytt setter kursen rett til himmels med full gass og hvinende motorer. Mellom hvert bombenedslag satt vi i åndeløs spenning og ventet på neste bombe. Pappa plasserte meg under et bord i tilfelle taket skulle rase ned. Jeg husker jeg lyttet etter flyene med bankende hjerte og tenkte: «Kommer neste bombe til å falle på oss?» Pappa virket ikke redd. Heller ikke de andre røpet tegn til angst og det gjorde at jeg tross alt følte meg ganske rolig.
Etterskrift 28. januar 2021.
Jeg og min kone Jorunn er i dag bosatt i Trondheim. Vi har tre barn og seks barnebarn. Som tidsvitner flest blir jeg aldri helt ferdig med krigen. Kanskje var det opplevelsene fra barndommen under krigen som medvirket til at jeg senere utdannet meg til psykolog? Den dag i dag kan jeg få flashbacks når Sivilforsvaret tester sirenene eller når Lockheed Martin F-35 flyene fra Ørland flystasjon dundrer over takene.
Kilde
- Egne dagboksnotater skrevet i sanntid.
- Se også *"De har bomba hele Kjeller sønder og sammen". - et fagessay fra psykologtidsskriftet.no.
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |