Kjeldearkiv:Bruer i Skedsmo
Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.
De første bruene over elvene i Skedsmo var i privat eie, og eierne krevde inn bompenger. Dette kunne bli en fin fortjeneste selv om eieren var pliktig til å holde brua i stand. Kartet over Nitsund viser situasjonen på 1770-tallet. Egentlig er kartet en del av en søknad om bevilgning til å bygge bru på dette stedet. Kartet og søknaden er satt opp av generalveimester Georg Anton Krogh, som var «veisjef» sønnenfjelds fra 1767 til 1786. Generalveimester Krogh bodde på Nitteberg, og han er en mann som har satt spor etter seg i veihistorien på flere måter. Blant annet gikk han inn for det såkalte «franske prinsipp». Veiene skulle da anlegges mest mulig rettlinjet i terrenget, og det var ikke alltid like populært hos bøndene når veiene ble anlagt over tidligere jorder og enger.
Ved Nitsund ble det bygd bru i 1777, og den var i bruk i ca. 100 år for brua ved Kjellerholen ble bygd. Da ble Nitsund bru revet, men det står noen påler igjen ute i elva, og det ligger en liten jordvoll på nordsida. Det var gården Nitsund som hadde ansvaret for brua, og sundstedet var en god inntektskilde. Nitsund gikk siden inn i gården Hellerud som består av fire mindre gårder.
Trafikken over Nitsund var stor allerede på 1500-tallet, og bøndene som kjørte trelast og korn til byen, måtte betale en årlig korntoll. Denne inntekten ble kalt «tollherligheten». Det nyttet ikke å snike seg unna ved å kjøre over elva andre steder, for det var straffbart. Eieren av brua hadde lov til å stenge alle biveger, og det var ikke lov til å bruke båt i elva uten til privat bruk. Denne «tollherligheten» irriterte bøndene på Romerike, for de så hvor godt bonden på Nitsund tjente. I «Gardermovisa» drives det gjøn med eieren av brua, statsråd Bloch:
- «Ved Nitsund et Chock, san,
- Vi gjør mod en Flok, san,
- Som nægter at betale ved Brua
- Hans Block, san.»
Det ble også drevet gjestgiveri på Nitsund, og gården var svært avhengig av trafikken over sundet. På den bakgrunnen er det forståelig at eieren anla sak mot kommunen da Valstad bru ble bygd i 1865. Dette tapte han penger på, og enda verre ble det i 1877 da Kjellerholen bru sto ferdig.
Ikke lenge etter solgte familien Bloch Nitsund/Hellerud. Valstad bru ble ikke brukt lenger enn til 1880, for det viste seg at det ikke var noe solid byggverk. I dag er det bare en jordvoll igjen, og den ble lagt opp ved pliktarbeid blant bøndene. Det var nok ingen liten jobb.
Rundt 1800 ble det bygget ei trebru over Leira ved Leirsund. Den var også i privat eie, og eierne passet godt på den. På brua sto det følgende skilt: «De som kjører eller rider over broen, skal fare langsomt og forsiktig, ikke tenne pipe når broen er tørr.»
Det gikk ikke lang tid mellom hver gang brua måtte repareres. Det var stri strøm i elva, og når de store isflakene kom seilende i full fart om våren, gikk det hardt utover pilarene. Flommen skaffet også problemer, og en gang reiv elva med seg et stort jordstykke på ene bredden, slik at brua sank. I 1929 ble det bygd ei ny jernbru. Den ble erstattet av en ny for noen år siden (?).
Vi har til nå nevnt tre bruer over Nitelva: Nitsund, Kjellerholen og Valstad. Det har kanskje undret noen at det ikke var bruer over til Lillestrøm? Før 1860 bodde det svært få på Lillestrøm, og den første brua over Nitelva til stedet var faktisk jernbanebrua som ble bygd i ca. 1850. Folk måtte benytte seg av den lenge før det ble bygd kjørebru ved siden av. Den ble siden erstattet av den store brua som er i dag.
Den andre brua til Lillestrøm, ved Strømsveien, ble ikke bygd for i 1911. På 1970-tallet ble den gamle brua erstattet av en ny og bredere. Strømsveien fra Sagdalen og ned til Nitelva forbi Jenseberget ble ikke bygget før i 1911. Når folk fra f.eks. Skjetten skulle til Lillestrøm før 1911, måtte de enten dra over Kjellerholen eller over Stalsberg på Strømmen og ned til brua ved jernbanen.
Etter hvert som det ble flere veier, fikk bøndene ansvaret for hver sine strekninger. Veiene ble delt inn i et rodesystem, og i veikanten sto det en rodestein med det gårdsnummeret som hadde ansvaret for roden. Slike steiner kan vi se den dag i dag langs gamle veier. Det var gjerne en veivokter som hadde overoppsynet med veien, og han kommanderte gårdsfolket ut til snømåking og annet nødvendig arbeid.
|
Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida. |
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor (red.): Skedsmo. Bygdens historie: Bind 1.Skedsmo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket