Kjeldearkiv:Dr. Bukier på Skullerud gård og hytta til Korpås-Olsen

Dr. Bukier på Skullerud gård og hytta til Korpås-Olsen

Skullerud på flyfoto fra 1962.

Foto: Widerøes Flyveselskap

Jeg hørte hjemme på Skullerud i Østre Aker, en gård øst for Nordstrand, hvor jeg er født og vokste op. Den var i vår families eie fra mine oldefedres tid, men er nu gått ut av slekten, forteller doktor Paul Bukier (1875 – 1957) til ukebladet Urd i 1940.

Han har hele sitt liv hatt mani for å samle huldre- og nissehistorier fra folkemunne, fra den levende erindring, og skrive historiene ned nøyaktig som de ble fortalt. Det er et meget viktig point at han ikke pynter på dem. For som doktor Bukier sier: ”Man kan lage et eventyr, skjønt det er det vanskeligste som finnes, men sagnet er noe folk rett og slett tror på. Et eventyr tror voksne mennesker ikke på, men et sagn kan være en hellig overbevisning for dem.”

Bylege

Som bylege er doktor Bukier kommet i berøring med mange mennesker fra de forskjelligste strøk av Oslo, ikke minst var det folk som kunne fortelle fra den gang byen het Kristiania. Ute fra Grønland har han mange historier og en hel del fra Ullevål, hvor doktor Bukier var lege ved pleieavdelingen i åtte år.

Friluftsmenneske

Bukier var et friluftsmenneske av den gode, gamle typen. Fra sine utallige vandringer i all slags vær gjennom Nordmarka over til Ringerike, i Østmarka og i Vestmarka ute i Bærum fletter Bukier inn stemninger og inntrykk og tanker. Hver blomst, hver fugl kjenner han, hver liten skiftning i vær og i tid. Han sniker seg av sted fra kontoret så fort og så ofte han kan. Lykkelig når han 17de mai holder middagsrast alene ved en sildrende bekk, på en liten åpen plass med hvitveis, blåveis og gul hestehov. Men sikkert også lykkelig når han sitter på kontoret og arbeider med sine tusenvis av notater mens det ”rett som det er, kommer en pasient”.

Paa Asbjørnsens stier

Dette er navnet på en bok av Paul Bukier med mange historier som minner om P. Chr. Asbjørnsens fortellinger. Historien nedenfor er fra denne boken. Paul Bukier hadde flere ganger gått i åsen ovenfor Skullerud gård for å se etter hytta til Korpås-Olsen (Olaf Olsen), men denne dagen hadde han nok bestemt seg for at nå skulle han finne den. Etter å ha gått feil sti noen ganger, lykkedes han å finne frem.

Paul Bukier skriver:

Da jeg opdaget stedet, blev jeg staaende noe uviss. Husets bortgjemthet likesom dets utseende forekom mig aa mane til forsigtighet, den omhyggelige indgjærding virket som en advarsel til uvedkommende om aa holde sig vekk. Jeg overveiet derfor en stund, om jeg burde trekke mig tilbake og ikke betrede helligdommen. Noe offentlig opdrag hadde jeg jo ikke, jeg kunde i det høieste paaberope mig en viss nysgjerrighet som grund til aa vise mig. Da jeg hørte snakk, maatte det mindst være to personer derinde og jeg kunde ikke vite, hvordan min indtrengen ble optatt og om det for mig aa gaa ind ville være som aa stikke haanden i løvens gap. Omsider dristet jeg mig allikevel til aa vove forsøket, gikk over gjærdet og banket paa. Da døren blev aapnet, viste det sig, at der ikke var mindre end fire stykker derinde, alle bause (storslagen/grom) karer som imidlertid saa svært fredelige ut og var ifærd med aa spise.

Jeg hadde engang for mange aar siden besøkt min venn Kristian Hole i hans sommerresidens paa den anden side av Korpaasen og hadde maattet betegne hans villa med dens brogede indhold som eventyrlig; men det paulun (paviljong) jeg nu traatte ind i, var mindst likesaa mærkelig. For det første var plassen saa liten, at jeg indfandt mig som den femte, var det saavitt vi ikke skubbet indpaa hverandre; endda maatte en av de tilstedeværende anbringe benene utav døren. Noe aa sitte paa for mit vedkommende fandtes ikke, jeg maatte nøie mig med aa indta en staaende stilling ved siden av en ovn som holdt paa aa svi mig op. Huset var øiensynlig ikke beregnet paa gjester. Det var med rene ord en dukkestue. Men i denne dukkestue hadde indehaveren hatt tilhold i 10 år, vinter som sommer. Huset hadde han selv, og han alene, satt op med egne hender fra grunden av; han hadde vært sin egen arkitekt og sin egen byggmester og besørget alt med hensyn til indredning og utstyr. Det saa ikke ut til aa ha voldt ham noen vanskelighet. Han var utvilsomt av de individer som paa reiser og paa langfarter er eftertraktet som altmuligmend. Thi eftersom jeg kunde forstaa, hadde han vært oppe i litt av hvert i sine dage, før han omsider hadde besluttet aa trekke sig tilbake i ensomheten til skogs, en beslutning han naturligvis hadde sine vegtige grunde for. Hans hus var det rene raritetskabinett eller la mig heller kalde det et zoologisk museum. Der fandtes ikke en krok, ikke en vegg som ikke var optatt av dyr eller noe av dyr, utstoppet eller under præparering: Flere elghoder, harer, ekorner, allslags musearter som findes i dette land, høker, tiurer, aarhaner og utal av større og mindre fugler fra de forskjeldigste kanter og regioner. Dessuten et utvalg av skeletter og kranier. Over sengestedet hadde han saaledes montert den komplette benrad av en tigerslange. Nei, det saa ikke ut til, at manden hadde for vane aa kjede sig eller utfylde tiden med bodsøvelser alene.

Alt det huset hadde av mærkværdigheter blev efterhaanden demonstrert for mig, og samlingen var saa rikholdig, at jeg fandt grund til aa bemærke, at her maatte da selv huldra ha moro av aa titte ind for aa se sig om. Men hendes celebre person vilde han ikke ha noe kjendskap til. Han undgikk i det hele alle mine hentydninger i retning av skrømt. Muligens saa var grunden den, at han en kveld – saa var det en som fortalte mig – hadde sett noe i skauen ovenfor Passerud, saa han aldrig vilde gaa den veien mer. Hva slike ting angikk, sa han, maatte jeg henvende mig til de to karene som pleiet at holde til i et telt i nærheten der om sommeren. Efterat jeg hadde faatt et indblikk i de indendørs herligheter, maatte jeg ut og bese anlegget utenfor. Der hadde han arrangert med benker og krakker, ja til og med keiserkroner og roser. Oppe i trærne omkring hadde han placeret utstoppede fugler og i et lite fuglehus hadde han mat liggende som en toppmeise var flittig inde og forsynte seg av. Denne toppmeise var saa tamm, at den lot sig betragte paa en alens avstand. Det er mærkelig med dyrene hvordan de venner sig til og blir fortrolig med dem som interesserer sig for dem og har sans for naturen.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.5: Aktuell historie V : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2012. 114 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-051-9. S. 84: Dr. Bukier på Skullerud gård og hytta til Korpås-Olsen.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 515 den 15.05.2010. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.