Kjeldearkiv:Erik Bye og annen verdenskrig

Erik Bye og annen verdenskrig

Erik Bye hadde nettopp fylt 14 år da han om morgenen 9. april 1940 ble vekket av drønnene fra Oscarsborg lenger ute i fjorden. Da krigen hadde vart et år, tok tyskerne over Det store røde huset i Vingolfveien 12 der foreldrene drev Byes Pensjonat. "Fra den dag ble okkupasjonen et 24 timers anliggende for meg så lenge krigen varte", sier Erik Bye i boka "Hildringstimen - et portrett av Erik Bye" av Arvid Bryne.

I boka forteller sangeren, journalisten, programlederen og NRK-mannen dette om livet på Nordstrand under krigen: Etter at tyskerne flyttet inn, var dette ikke lenger mitt hjem. De var under samme tak som oss, lukten av dem hang i vegger og trappeoppganger. Vi hadde vår lille leilighet, men vi kunne ikke unngå å komme i kontakt med dem og hilse stivt på dem. De satt som lus på oss. Det verste av alt, var at vi var i dere brød. De betalte for seg med sedler de hadde trykket opp i Norges Bank, og jeg følte at vi spiste av deres hånd. Jeg hatet de menneskene.” ”Senere har jeg skjønt at det var en nokså tufs gjeng mennesker som kom fra en tysk hverdag hvor de neppe hadde gjort seg særlig bemerket. De fleste var små, grå kontorfolk som hver dag tok trikk eller tog til Oslo for å administrere "Festung Norwegen". Men de jobbet i Reichskommissariat, der Josef Terboven satt på topp og på vegne av Adolf Hitler ledet okkupasjonen av Norge og kampen mot den økende norske motstand. Sjefen for tyskerne i Det røde huset var en gammel major som het Riegel. Mot min vilje, kom jeg på en måte til å like ham. Grunnen var at han den dagen han flyttet inn hadde sagt til far at han håpet vi ville få landet vårt fritt tilbake. Dessuten hadde han kustus over de andre. Far kalte ham en prøysser av den gamle skole og sa at han kunne snakke med ham om det Tyskland som var. Men jeg følte deres nærvær som fornedrende. Fra første dag gikk jeg med tanker om å komme meg vekk. Selvsagt kunne jeg det første krigsåret, uten noen problemer, dratt opp til den amerikanske ambassaden på Drammensveien og sagt jeg var amerikansk statsborger fordi jeg var født i det landet. Og med amerikansk pass kunne jeg uten problemer helt åpent reist min vei. Men jeg var norsk. Mor hadde vanskeligheter med å forstå meg når jeg sa at da tyskerne rykket inn i huset vårt, ble jeg hjemløs.”

Major Riegel og løsbenet

Til å begynne med var tyskernes vakthold i huset nokså slapt. Sa dårlig var det at uvedkommende kunne gå rett inn på rommet til major Riegel mens han sov. Jan Askeland, i dag pensjonert direktør for Riksgalleriet og hans venn Kjell Bjelland - begge kamerater av Erik - tok seg inn en tidlig nattetime og stjal en skrivemaskin og andre nyttige ting de hadde bruk for i sin motstandskamp. De vendte tilbake samme natt og stjal fotprotesen hans. Leggen hadde han mistet i første verdenskrig, og protesen spente han av når han gikk til sengs. Etter tyveriene satte Gestapo i gang voldsom etterforskning i nabolaget. Askeland kom seg unna, men Bjelland ble tatt. Men nettopp takket være Riegel fikk gutten, som var 16 år da det skjedde, en mild straff og havnet på Bastø. Askeland flyktet til Sverige, der han gikk på telegrafistkurs, så til England, der han mønstret på en norsk båt, «Brisk», som gikk i fart på Middelhavet. Til slutt endte han opp i Shetlandsgjengen.”

Våpen på gutterommet

Selv hadde Erik deltatt i et omfattende, illegalt arbeide siden 1942. Han hadde blant annet oppbevart våpen på sitt gutterom. En dag mot slutten av november 1944 kom ordren om at alt han hadde i huset måtte samles sammen og bringes til et annet sted. Det var ikke mer enn han kunne få plass til i en ryggsekk og en veske. Han var nettopp ferdig med å pakke da faren ganske uventet kom inn på rommet hans, noe han sjelden pleide å gjøre og aldri uten å banke. ”Denne gangen kom han rett inn og jeg så han var bekymret. Jeg hadde lenge følt at det lå noe i luften, noe som gjorde ham urolig for meg, men jeg tenkte ikke særlig over det. Men så sto han der i døren, blek og dradd i ansiktet. Han nikket mot den fullstappede ryggsekken min”. ”Hvor skal du hen med den?” spurte han. Jeg svarte at jeg skulle på tur. ”Hva har du i sekken?” ”Ikke noe særlig. Bare noen klær og det jeg trenger for å dra på tur.” ”Jeg vil vite hva du har i sekken”. ”Ja vel. Du får se etter selv, da.” Jeg var sikker på at dette ville stoppe ham, det liknet ham lite å rote rundt i andre folks ting. Men han gikk resolutt bort og åpnet sekken, og stirret rett i glaningen på en Stengun. Far ble hvit av raseri. Han ville ha skreket hvis ikke Det gamle huset hadde vært fullt av tyskere, ja, han ville ha dengt meg opp, det så jeg på ham. Nå måtte han hviske, hviske frem det han hadde på hjertet og det var ikke lite. Han kalte meg en snørrunge og drittgutt og det som verre var og ville vite om jeg hadde gått fra vettet, og om jeg trodde at jeg kunne gjøre det ringeste med denne krigen. Jeg bare sto og så på ham, lamslått av denne reaksjonen. Så ble jeg kald over hele kroppen. Var faren min feig? Burde han faktisk ikke være litt stolt av sønnen sin, eller kunne han i det minste ikke bare latt som om han ikke hadde sett noe i sekken? Jeg så på ham og følte meg tom innvendig, ”Du kan ta det med ro,” sa jeg. ”Alt sammen skal ut av dette fordømte huset”. ”Du kan ikke gå ut i kveld,” hvisket han. ”Når det blir mørkt, setter tyskerne ut doble vaktposter. De kan godt finne på å kikke i sekken din.” ”Jeg er ikke så dum”, sa jeg. ”Jeg slår følge med en av disse tyske kontorrottene hele veien opp til trikkeholdeplassen. Og øver meg på tysken. Ingen kommer til å undersøke noe av det jeg bærer med meg.” Far var blitt roligere nå, og gikk mot døren. ”Du er en idiot,” hvisket han og skulle til å gå. Med ett ombestemte han seg og kom tilbake til meg, der jeg satt bøyd over sekken.” ”Forresten,” sa han, ”kanskje du kan vise meg hvordan en av de derre dingsene virker?” Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men noe brast så rart inne i meg. Noen sekunder senere lå jeg på gulvet der på gutteværelset og underviste min far i bruken av en maskinpistol.” Ikke lenge etter var Erik med i en transport over grensen til Sverige. Flukten gikk ikke så enkelt som han hadde trodd. Og en tid før han pakket sekken og dro, var han med på noe som kunne fått dramatiske konsekvenser både for ham og hans nærmeste.

Guttekrigeren

«Hver gang jeg ser bilder på TV av guttunger væpnet til tennene, som deltar i forskjellige kriger rundt om i verden, går det et støkk gjennom meg. Jeg tenker: Var det slik jeg var? Vi kan lese i ansiktene på disse barnekrigerne at de har drept mennesker? Selv slapp jeg å avfyre et skudd mot medmennesker - noe jeg har vært takknemlig for i alle år siden. Ikke desto mindre vet jeg at jeg en gang hadde et sinnelag som ville satt meg i stand til å gjøre det,» sier Erik når vi snakker om krigen. Fra 1942 til krigens slutt i 1945 - fra han var 16 til han var 19 år - deltok han aktivt i motstandsarbeid rett foran nesen på de tyske okkupasjonsstyrkene. Erik var en usedvanlig driftig, uredd og inspirerende motstandsmann. Han sto på til alle døgnets tider. For meg var han avgjort et forbilde,» forteller Hans Høegh Henrichsen, jevngammel kamerat på Nordstrand som overtok Erik Byes illegale arbeidsoppgaver da han før jul 1944 ble beordret til Sverige for å slutte seg til de norske politistyrkene der. Det begynte i 1942 da far til en av de yngre guttene i nabolaget tok kontakt med ham og liksom tilfeldig slo av en prat. Han stilte spørsmål om tyskerne, og Erik svarte villig. En dag var mannen alvorligere enn han pleide.

Informant

«Vi trenger en del opplysninger om bestemte ting i området der du bor. Vi trenger å bli holdt løpende orientert.» Han sa ikke hvem vi var, men gjorde det klart at det ikke var noen lek han inviterte unggutten med på. «Sier du et ord til noen om våre samtaler, setter du mitt liv i fare, kanskje også ditt eget. Det er like godt du er klar over det. Det gjelder bare å holde kjeft, opplysningene kan du bare skaffe ved å være årvåken, du behøver ikke ta noen alvorlige sjanser.» Han ville vite hvem som kom og gikk i huset, særlig høyere tyske offiserer, deres rang og våpengren, og helst navn. Han ba Erik holde øye med eventuell utbygging av bunkers og maskingeværstillinger og rapportere nøye om felttelefonledninger, i hvilken retning de gikk og hvilken farge de hadde. Erik rapporterte. Ofte var hans rapporter supplert med kart. Når disse ble sammenholdt med tilsvarende beskrivelser og kart fra tilstøtende områder, kunne motstandsledelsen få et komplett bilde av tyskernes virksomhet i området. Like etter ble han tatt med til et hus hvor det satt to andre menn med masker foran ansiktet. Der ble han eksaminert om sine holdninger, men i like stor grad instruert om hva han skulle gjøre og hvordan han skulle forholde seg til forskjellige situasjoner. Gang på gang understreket de tre, som han snart skjønte tilhørte den lokale ledelsen i XU - den militære etterretningstjeneste - at dette var farlig, svært farlig. Han fikk sitt eget kodenavn og hadde ingen problemer med å skaffe de opplysningene han var bedt om. For familien hadde beholdt sin vesle leilighet i pensjonatet, og han kunne bevege seg fritt omkring. Gradvis utviklet hans illegale virksomhet seg. Han var med og bar forsyninger til Milorg-celler i Østmarka. Med frekkhetens nådegave brukte han pensjonatet som mellomlagringssted for falske papirer og våpen. For hvem ville vel finne på å lete etter slikt i et hus som var besatt av okkupasjonsmakten?

Passforfalskninger

Erik er flink til å tegne, og hadde også et talent for å etterligne håndskrift. Derfor fikk han i oppdrag å fylle ut falske grenseboerbevis - grønne for Østlandsområdet, røde for kystdistriktene. Han fikk utlevert blanke pass, bilder, falske navn og andre opplysninger som trengtes i passet. Ofte manglet yrke. Han satt og studerte bildene og bestemte om flyktningene skulle være elektrikere, malere, fiskere, kontorister eller andre yrker som han syntes passet. Videre hadde han falske stempler, tyske hakekors og norske politistempler. Til slutt måtte han utstyre passene med falske underskrifter, skrevet med penn og blekk. «Jeg øvde meg så lenge og tror jeg mestret enkelte underskrifter så godt at jeg den dag i dag har navnetrekkene til enkelte nazipolitifolk i fingrene,» sier han. Når Erik i ettertid har brukt mange ord på å bagatellisere sin innsats som motstandsmann, blir han motsagt av sentrale folk i XU. For de opplysninger gymnasiasten på Nordstrand sendte via sine nærmeste overordnede, som så sendte dem videre til London, fikk større betydning enn han ante: På grunnlag av hans rapporter om tyske beboere på pensjonatet, kunne man i London gjøre seg opp et bilde av hvilke troppestyrker som fortsatt sto i landet. Rapporterte Erik at general X eller oberst Y hadde overnattet på Nordstrand, kunne etterretningstjenesten vite at også deres tropper sto i landet.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 105: Erik Bye og annen verdenskrig.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 353 den 15.09.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.