Kjeldearkiv:Jamissens minner fra Gamlebyen

Jamissens minner fra Gamlebyen
Kjeldeinformasjon
Navn:	Sidsel og Karsten Jamissen
Tema:	Barndom og ungdom
Sted:	Gamlebyen i Fredrikstad
Tidsrom:	1930-1945
Nedtegnet:	Intervju i 2008
Nedtegnet av:	Anette Friis Pedersen
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Jamissens minner fra Gamlebyen: Sidsel og Karsten Jamissen hadde barneårene sine på 1930-tallet og vokste opp med Gamlebybanden og «grønne skjørt». De var jevnaldrende, klassekamerater og gikk på Gamlebyen skole i en klasse med 35 elever. Med et par hundre unger i skolealder forstår vi at barnelivet var temmelig annerledes enn det er i dag. Barnelivet har forandret seg på godt og vondt. Karsten og Sidsel er veivisere inn i 1930-tallets barneliv og krigsår i Gamlebyen.

Til Gamlebyen

Sidsel og Karsten Jamissen er begge oppvokst i Gamlebyen i Fredrikstad. Sidsel, som het Hansen før hun giftet seg med Karsten, var et halvt år gammel da familien flyttet til Gamlebyen fra Vaterland. Karsten var stor gutt på fem-seks år da familen hans kom flyttende fra Lisleby, som lå betydelig lenger unna.

På skolen

Karsten og Sidsel, som var født i 1925 og 1926, kom i samme klasse på Gamlebyen skole. I deres barneverden var Gamlebyen en krets av vennskap og samhold – det er i alle fall hovedminnet i dag, sytti til syttifem år senere. De aller fleste fra skoleklassen den gang, som besto av 35 barn, har vist et samhold som strekker seg helt frem til i dag. Gjenforeningsfestene startet i voksen alder og fremdeles sender man ut invitasjon med jevne mellomrom for at de som er igjen kan møtes og opprettholde vennskapet.

Grønne skjørt og andre leker i gata

Som barn lekte Sidsel og Karsten de samme lekene. Organisert lek handlet mye om å leke gjemsel, og denne formen for gjemsel ble kalt grønne skjørt. I riktig gamle dager var navnet knyttet til koder og organiseringen av leken. De grønne skjørtene skal visstnok ha hatt selskap av skjørt i mange forskjellige farger men i 1930-årene husket ikke barna lenger hva navnet kom av. Det var opplest og vedtatt at «grønne skjørt» var gjemsel i Gamlebyen, og slik lekte man det:

Ungene delte seg i to lag, ett utelag og ett letelag. Et område ble utpekt; innenfor disse grensene kunne man gjemme seg. Utelaget løp av sted for å gjemme seg, og en fra letelaget fikk lov til å henge seg på en stund som en starthjelp. På et tidspunkt løp «spionen» tilbake til utelaget med informasjon om hvor man kunne begynne å lete. Så bar det av sted for å finne halve Gamlebyens barnebefolkning, fra fem-seks år og opp mot 16-17 årsalderen. I følge Karsten og Sidsel ble det bare lekt ett parti per ettermiddag, for dette tok tid! Når den siste var funnet måtte alle hjem, og det hendte også at enkelte gjemmesteder var så gode at man ikke ble funnet.

Ferdsel og fare på isen

Elva og vollgravene var alle mødres skrekk, og det hendte av og til at ungene datt i vannet. Karsten fortalte at han var «barnepike» for broren sin en vinterdag. Ungene hadde måket den frosne vollgraven. Da var det fram med sparken og Karsten skjøv broren fram og tilbake under broa. Så kom sparken akkurat for nær de usikre pålene, isen tok til å sige og vannet steg. Lillebror sto rett og slett i fare for å gå under, for Karsten fikk ikke tak i ham uten å gå under selv. Han løp opp på vollen, rundt broa og ned på den andre siden for å gripe tak i sparken forfra. Han rakk ikke der heller. Dermed bar det tilbake. Karsten la seg ned, grep enden på meiene og fikk trukket lillebror i sikkerhet. Berget! En lekse var lært, kanskje, men isen på vollgraven var stadig lekeplass.

En lek på isen var tvibrent under vindelbroa. Én sto, og han eller hun sto alltid på samme sted; ved brokaret nærmest Voldporten. De som skulle jaktes på sto på isen nærmest Glasshytta. Så var det å sette i gang jakten, med denne spesielle regelen – han som jaktet på de andre hadde ikke lov til å se seg bakover.

Hjemme hos Karsten

Karstens foreldre het Kristian og Hildur Jamissen. På Lisleby hadde faren jobbet som sagbruksarbeider, men det var nedgangstider og han og mange med ham mistet jobben. Tidlig på 1930-tallet flyttet familien til Gamlebyen, hvor Hildur startet butikk – heretter gikk det i fiskemat på Østsiden Delikatesse. Hildur drev butikken og Kristian, han sto på bakrommet og laget maten. Dette var en klassisk mann-og-kone butikk, i følge sønnen, som mens foreldrene tjente til livets opphold selv var ute og lot seg verve i Gamlebybanden.

Gamlebybanden

Gamlebybanden var ett eksempel blant mange på den klassiske guttegjengen. Oss mot røkla, som det heter, og motstanderne var selvsagt nærmeste nabo. Gamlebybandens naturlige fiender kom fra Nabbetorp og Vaterland. Dette var alvorlig lek som først og fremst handlet om at vi som bor her, vi holder sammen, og dessuten er det moro å slåss. Karsten Jamissen forteller om hvordan det gikk da en gutt ikke ville være med i Gamlebybanden:

Vi bestemte oss for å ta ham. Vi ringa han inn og satt i gang med julinga. Vi måtte være mange for han var så svær, denne gutten. Men faren min, som sto og stekte fiskekaker, så oss fra vinduet og kom ut med forkle og alt, og stoppa hele greia. Så stilte han oss opp på rekke og sa til gutten: «Nå kan du banke dem, en etter en.» Den dagen fikk vi grundig juling.

Sidsel

Sidsels foreldre var Bernhard og Sara Hansen. Bernhard drev Bernhard Hansens Jernvare i Kirkegata 28, (der hvor Den Grønnkledte holder til i dag), og Sara var pianolærerinne. Familien Hansen holdt seg med hushjelp, noe som gjerne fortalte noe om en familes stand og stilling. Dette var neppe årsaken til Sidsels høytflyvende tendenser, når hun og venninnene utfordret skjebnen med hopp fra store høyder ved båthavna med pledd som fallskjerm. Rett i nærheten av landingsbanen lå den lokale badestranda i en liten, liten vik mellom båthavna og det Grunnmurede. Den vesle stranda er der ennå, det som var badeparadiset for ungene i Gamlebyen.

Karsten synes det er ganske heftig at han fikk gifte seg med en overklassejente som Sidsel. En liten spøk om det klassedelte samfunnet som neppe var uten alvor for seksti år siden. I den lille verdenen hvor alle kjente alle visste nok Bernhard og Sara Hansen at Karsten Jamissen var en dugelig kar, så fikk det heller være at han kom fra et hjem som ikke holdt seg med hushjelp.

Krigsår i Gamlebyen

Karsten og Sidsel gikk inn i ungdomstiden samtidig med at krigen kom. Begge fikk oppleve dramatiske hendelser på nært hold.

Flukt over takene

Torstein Johnsen var mangeårig likningssjef i Fredrikstad og var også formann i foreningen Gamle Fredrikstad. I 1942 bodde han med sin kone i Kasernegata. Den vinterdagen vi skal fortelle om var kona ikke hjemme – hun var på klinikken. Et barn skulle komme.

Flyalarmen gikk og store deler av Gamlebyens befolkning hadde søkt tilflukt i Røde Kors-kjelleren. I kjelleren satt ikke Torstein Johnsen, men det gjorde derimot Karsten Jamissen. En dør gikk opp, og Statspolitiet kom inn. De var på utkikk etter Torstein Johnsen, om noen visste hvor man kunne finne ham? Dessverre var det en som visste hvor man kunne se etter Torstein – hjemme hos foreldrene hans. Så Statspolitiet gikk direkte til den oppgitte adresse hvor Torstein satt og spiste kvelds med sine foreldre. Karsten og hans foreldre kjente godt Torsteins hjem – der arbeidet tanten som tjenestepike.

Faren i situasjonen gikk straks opp for familien, og Torstein forsvant lynraskt opp trappene til loftet. Derfra bar det ut på taket, stille, stille, hvor han la seg ved siden av takluken. Og innen hans far hadde åpnet døra hadde husets tjenestepike, Karstens tante, vært rask nok i tankegangen til å rydde vekk Torsteins kopp og tallerken. Da politiet kom inn sto bare den øvrige familiens brukte servise fremme. Politiet ransakte huset men fant ikke Torstein på taket, hvor han lå og bet seg i neglerota for at smerten skulle få tankene vekk fra kulden. Det var isende kaldt og Torstein hadde merket at når han skalv av kulden ristet takstenene hørbart.

Etter en stund forlot Statspolitiet huset med uforrettet sak. Torstein var redd for at de skulle holde huset under oppsikt og bestemte seg for å rømme over takene til Betanien. Han fikk låne en kappe og en sixpence av Morten Pettersen før han forsvant hjem til toromsleiligheten til Kristian og Hildur Jamissen. Der satt den femten år gamle Karsten og leste til eksamen, men nå ble puggingen avbrutt for andre gang denne kvelden. Torstein var kald og redd, og skjelvingen ville ikke gi seg. I skapet sto en flaske, som vanligvis varte et års tid, men denne kvelden ble det bevilget et stort glass til Torstein Johnsen, på flukt og med kona på klinikken.

Karsten fulgte Torstein til nordenden av Gamlebyen, hvor han ble holdt gjemt i tre uker. Så lang tid tok det før de gode nyhetene var kommet og varme hilsner overbragt. Etter dette bar det av sted til Sverige. Han så ikke datteren før tre år var gått.

En nøkkelhistorie

I februar i 1945 var krigen i sin avsluttende fase. I fengselet, som ble tatt over av krigsmakten i 1940, satt to karer. Årsaken til at de satt der vet vi ikke i dag, men det var nok relatert til motstandsaktiviteter på et eller annet vis. Den ene innsatte var Egil Heldal som satt på sin celle. Den andre, som hadde arbeidsoppgaver med kost og brett og tittel som ganggutt, kjenner vi ikke navnet til. En vakt hører også med i vår historie, den eneste vi kjenner til denne natten.

Ganggutten hadde adgang til forskjellige steder og kunne nok tusle litt rundt for seg selv. Han kan ha vært rundt med kost og brett, eller ha vært ute for å tømme dobøtter. Dette forteller historien intet om. På sine runder klarte ganggutten å smugle inn en flaske med brennevin som han ville dele med sin venn Egil Heldal. Sammen la disse også en snedig plan – de ville skjenke vakten.

Hvordan vakten lot seg skjenke vet vi ikke, men det er jo lett å la seg friste. Hva som ble vaktens videre skjebne kjenner vi dessverre heller ikke. Men vi vet at midt på natten krabbet to rømlinger ut gjennom et kjøkkenvindu, gode og beduggede, og med vaktens store nøkkelknippe i hånden! Så forsvant de i ly av mørket ut av Gamlebyen og over nærmeste vollgrav til General Ohmes vei 30, hvor Sidsel Hansen, senere Jamissen, og hennes foreldre og familie sov i sine senger.

Det var banking på dører og spetakkel og lyd. Jernvarehandler Bernhard Hansen gikk for å åpne, hva kunne stå på? Hele huset må ha vært livende redde, for jernvarehandleren hadde sine kontakter i motstandsbevegelsen. Nettopp dette visste nok også Egil Heldal og hans venn ganggutten, for etter at Bernhard Hansen åpnet døra skjedde ting i en viss fart. De to ble sendt rett ned i kjelleren, og innen natten var blitt dag var de blitt skysset ut og videre på sin vei mot Sverige. Sidsels klareste minne fra denne natten var lyden fra de to kameratenes glade sang i kjelleren. Alvoret hadde ikke seget inn ennå. Et annet tydelig minne er faren som resolutt grep vaktens nøkkelknippe, gikk de få metrene til vollgraven og slapp dem uti. Nøklene skulle ikke bli funnet i hans hus.

Egil Heldal greide seg fint. Det var bare noen uker igjen før freden kom til Norge. Egil levde godt i sin hjemby frem til 2007. Hva som skjedde med ganggutten kjenner vi ikke til, men det gjør kanskje noen andre?

Morgenen etter dramaet sto Gerhard Hansen opp som vanlig og gikk til jernvarehandelen i Kirkegata som vanlig. Vi må tro at han ble temmelig urolig til sinns når fengselets representanter troppet opp i butikken hans denne dagen. Men det var ingen grunn til uro. De kom for å bestille nye låser og nøkler til fengselet...