Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Familien, voksne og voksenliv (Erik Skaudal)

Oppvekst på Sinsen - Familien, voksne og voksenliv

Familien har dype røtter på Åmot på Modum på begge sider. Der hadde min oldefar på farssiden odelsrett på slektsgården Jelstad, men valgte å søke lykken i Christiania. Far vokste opp i Bogstadveien 35, i siste av trehusene som etter hvert ble revet i gaten, og så sent (1960 eller 61) at jeg godt kan huske huset. Den lille stubben inn nordover fra Bogstadveien hadde den gang eget navn, ikke mindre enn «Henrik Wergelands allé», og farmors referanse var gjerne til hvordan det var «hjemme i alleen». Vi var jevnlig på besøk hos ham og farmor i Kirkeveien hvor de hadde bodd siden de fikk kjøpt leilighet der svært billig tidlig i tredveårene, i en periode (ca. 1932) da prisene var lave og boliger vanskelig å omsette. Farfar hadde betalt 700 kroner i en fem-rommer fra 1922, med aksjer pålydende 8000.

Farfar kan vel betegnes som en mild patriarktype. Et fast ritual når han åpnet døren var at jeg måtte avlevere mitt beste danseskolebukk fra Svae. Ble det ikke godkjent, måtte jeg gå først ned trappene igjen, så opp og prestere en forbedret versjon. Men det var svært hyggelig når jeg først var inne. Farfar tok meg på fanget og leste eventyr fra Asbjørnsen og Moe i en svær utgave. Språklig og antagelig politisk var han meget konservativ. Faren min som var født i 1912 ble sendt på Frøknene Nilsens private folkeskole i et håp om at han skulle slippe å lære den radikale 1918-rettskrivningen. Husker også en gang jeg fikk noen kroner med spørsmål om jeg skulle bruke dem til kino (uttalt med k) eller futtbollkamp. Det var gøy å leke i leiligheten som hadde lange og mange ganger man kunne løpe runder i, det var et morsomt kleskott å gjemme seg i, og det var et godt sted å leke postbud. Farfar var av typen som aldri sluttet å utveksle julekort med folk han en gang hadde skrevet til og fått fra, antagelig ofte lenge etter at noen av dem husket den andre eller hvorfor man skrev, og heller aldri kastet julekort som det derfor etter hvert hopet seg opp bortimot femti årganger av.

Min farmors rolle var tradisjonell - for å si det mildt. En kulthistorie i familien knytter seg til den ene gangen min far kunne huske at hans mor var ute på egen hånd – og var ute til etter at begge guttene hadde kommet hjem og funnet seg mat, og også etter at farfar var kommet hjem. Da hun kom hjem, så farfar bebreidende og selvmedlidende på henne og uttalte: ”Per har spist – Arve Ragnar har spist - Jeg har intet fått”. Muligheten for at han selv skulle gå ut på kjøkkenet og stelle seg mat var for fjern til å bli utfordret selv av en gnagende sult.

Da farfar døde før henne, oppsto et praktisk problem med at farmor verken hadde pass eller noen annen form for legitimasjonspapirer. Hun hadde opp til en alder av 88 bokstavelig talt aldri hatt noe behov for å vise hvem hun var. Hennes bakgrunn og fortid lå også i et mørke. Min far fortalte at hun aldri hadde fortalt noe direkte om dette og om oppveksten, men at hun stadig kom med referanser som viste at hun hadde vært rundt på de store gårdene i Oslo og Aker. Hans teori var at hennes mor ble tidlig enke og hadde vært syerske eller tilsvarende og vært rundt på gårdene for oppdrag. Hun hadde også fortalt at hun hadde en tante som drev et pensjonat eller lignende, og at hun en gang hun kom dit hadde fått beskjed om å være stille fordi Johan Halvorsen satt og komponerte.

Familien drev i tekstilbransjen (importagentur) med et lite firma med farfar, far og hans bror onkel Per. Sortimentet va sammensatt og vekslende over tid. En stor grunn til at vi hadde det økonomisk komfortabelt i oppveksten var engelske snippinnlegg og strykefritt stoff til norske skjortefabrikker, i de senere årene var virksomheten konsentrert om tsjekkiske tepper (imitasjoner av persiske) og svenske møbel- og gardinstoffer. Mine første innblikk i yrkeslivet kom gjennom besøk på kontoret. Kontorteknologien var kommet kortere på femtitallet.. Bestillinger og korrespondanse ble skrevet på en lett sliten, manuell skrivemaskin med to fingre og to gjennomslag på blåpapir. Onkel Per var en manisk pendant, tålte ikke uorden, og var borte og la blyanter og penner nøyaktig parallelt med skriveunderlaget på fars plass hver gang han var ute en tur. Etter at farfar døde, drev de to brødrene firmaet videre. Både som personer og yrkesutøvere slo de meg som et usedvanlig uodde par. Onkel Per hadde egne og til dels arkaiske meninger om det meste. Kona, tante Lill, jobbet heltid i bank, noe som var uvanlig på den tiden, (få er nok klar over at i 1960 hadde under 10 % av gifte norske kvinner heltidsjobb) og kom hjem en halv time etter onkel hver dag. Det var imidlertid utelukket at han kunne sette på potetene, middagen var kvinnens domene. Onkel Per hadde også den oppfatningen at man ikke kunne gå ut av en butikk uten å ha kjøpt noe. Det førte til at tante måtte stå for omtrent alt av innkjøp og diverse umotiverte anskaffelser av irrelevante ting når onkel Per selv våget seg inn i en forretning.

Min mor kom også fra en slekt som hadde bodd på Modum, i mange generasjoner og kom til Oslo som ung syerske og hushjelp på 30-tallet, typisk for tiden med avbrutt skolegang etter folkeskolen. Hun hadde antagelig vært skoleflink, en noe progressiv lærer hadde presset hardt på å få henne til å begynne på realskolen, men kulturen (og muligens min bestefar) var nok ikke moden for å se noe fornuft i at jenter fortsatte skolegangen utover det helt nødvendige. Isteden dro hun tidlig til Oslo og livnærte seg dels med søm og dels som hushjelp inntil hun traff far. Senere kom også hennes yngre søster til byen for å søke lykken. Hvordan det var med tante Gunvors skolegang vet jeg ikke, det var ikke det fremste temaet da hun bodde hos oss i flere år etter å ha kommet til byen og fått kontorpost på skofabrikken Norge. Hun fungerte som en slags reservemamma, og hadde som en av mange utmerkede egenskaper at hun var like skøytegal som meg. Det var en liten tragedie da hun giftet seg og flyttet da jeg var åtte år.

Det var nok ikke lett for nygifte uten spesielt god økonomi å få et sted å bo på den tiden, for hun og onkel John bodde den første tiden til leie i annen etasje i Nittedal – ”dar’n som Guid glemte”, iflg. John. Det var enkle forhold uten innlagt vann – og en mannevond schæfer i første, som gjorde at jeg imøteså besøkene der med en viss beven. Men det ble oppveid av en oppdagelse på bokfronten. En gang vi besøkte dem begynte jeg å lese forfra i en bibel de hadde. Både historiene og det spesielle og arkaiske språket må ha fenget, for jeg kunne nesten ikke vente på å få fortsette lesingen ved senere besøk. Det førte også til at jeg min ønskeliste til jul samme år vakte stor munterhet i familien – ”barnebibel” delte førsteplassen med ”vitsebok”. En mer dramatisk episode under et besøk med medbragte ski var at jeg falt og havnet på legevakten med vrikket kne. Oppholdet i Nittedal varte 3-4 år, før de fikk drabantbyleilighet på Kalbakken.

Litt dramatikk ble det også under bryllupet. Det ble holdt i Heggen kirke ved Åmot i Modum hvor mor og tante Gunvor kom fra, en januarlørdag med rundt 25 sprakende kuldegrader. Tante Gunvor og jeg var faste partnere på skøytestevner på Bislett – og skjebnen ville det slik at hennes taxi var i ferd med å kjøre opp foran kirken akkurat da Hjallis hadde to runder igjen på 5000 meteren i EM (det må åpenbart ha vært radio i taxien). Hun fikk derfor sjåføren til å ta en ekstra runde eller to rundt kirken mens Hjallis spurtet i mål. Muligens har kirketjeneren trodd at alle var inne, i hvert fall var kirkedøren låst da Gunvor omsider skulle inn. Hun ble stående utenfor i tynn brudekjole, og bryllupsmarsjen ble spilt for annen gang mens alle ventet. Til slutt kom hun inn uten varige frostskader. Fra bryllupet husker jeg ellers brudgommens tale. Min ellers verbale inngiftede onkel hadde taleskrekk i forsamlinger og nøyde seg med ”Kjære svigerfar, takk for bruden”.

Vi var ofte på Åmot i Modum, hvor nå morfar, en tante og en onkel, samt en litt yngre kusine bebodde det som hadde vært mors og Gunvors barndomshjem. (Mormor døde før jeg ble født.) Det var en litt omstendelig reise før vi fikk bil – først å gå med bagasje til trikken som ble tatt ned til Nationaltheatret, marsj ned til daværende Vestbanen, og så tog med skifte i Drammen. Togskiftet der var populært på grunn av et fast ritual vi gledet oss til: buljong med kjøttbolle på jernbanekafeen.

Jeg husker vel Åmot særlig godt siden jeg en gang (trolig tredjeklasse) ble tatt ut av skolen og bodde der tre uker sammenhengende mens min mor først var på sykehus og deretter på rekreasjon for magesår. Første del av mors sykehusopphold bodde jeg likevel hjemme, vi hadde en såkalt husmorvikar med det fengende navnet Gunn Rygg. Lurer på hvordan det systemet fungerte, og om det finnes rester av det i dag – jeg tror hun var der nærmest på heltid, kom tidlig om morgenen og lagde antagelig middag og var der til etter far kom hjem fra jobb. For øvrig mener jeg å huske at det fungerte utmerket, minnene om fr. Rygg og ordningen er positive, og jeg tror heller ikke fravær av en årntli mor skapte noen traumer.

Mye var rart og annerledes på landet. Det gjaldt også dialekten og uttrykksbruken, skjønt det at de sa ”heia” i stedet for ”hei”, av en eller annen grunn er det eneste jeg husker.

Morfar hadde to rom i annen etasje, hvor det luktet kamferdrops (som han fortærte i store mengder) og andre gammelmannslukter. Innredningen var fascinerende og besto antagelig av møblene han og mormor hadde da de giftet seg rundt 1910. Jeg hørte aldri ham fortelle om sitt liv, i ettertid synd – han arbeidet på en større, lokal papirfabrikk og hadde vært tillitsmann i fagforeningen i en turbulent periode.

Høytider

Julaften ble alltid feiret hos patriarken (farfar) og farmor, unntatt en gang da jeg hadde kusma og vi måtte ha det hjemme hos oss. Var fire år, men husker en del derfra (mat og gaver servert på sengen), antagelig fordi det var det eneste bruddet med det vanlige opplegget. Her var det faste og urokkelige ritualer. Skyvedøren til den innerste stuen med juletreet og presanger ble ikke åpnet før etter middag. Juletreet var utstyrt med stearinlys, uten at det noen gang skjedde noen katastrofe. Gang og sang rundt juletreet var faste innslag før besøk av nissen og presangutdeling. Jeg syntes alltid synd på faren min som måtte ut i kulda for å holde reinsdyrene mens nissen besøkte oss, og således aldri fikk møte mesenen. Det varte bare på den annen side noen få år før han ble avslørt av slurv i antrekket, da min bror i et skarpsindig øyeblikk registrerte at nissen hadde for sitt formål svært upraktiske pensko, som lignet litt for mistenkelig på min fars. .

17. mai hadde sine ritualer. Det var en selvfølge å gå i toget hvert år, og spesielt stas var det ett år da Sinsen skole gikk helt først. Noe av det viktigste i forbindelse med 17.mai var å få tak i kinaputter, og møte på samlingsstedet bak huset grytidlig for å smelle dem av, fortrinnsvis i postkasser, oppganger og andre steder med særlig gunstig lydeffekt – og deretter løpe når de sinte mennene eller andre som hadde liten forståelse for denne formen for utfoldelse dukket opp. Ellers var det dagen for å spise ubegrensete mengder med is, og se på hopprennet på Ola Narr som årvisst ble arrangert på 17.mai på tilkjørt snø. St.hansaften var kanskje ikke noen spesiell merkedag, men i alle år var det samling rundt et kjempebål i Torshovdalen på kvelden.

Voksenliv og omgangsformer

Egeland skriver treffende om det sosiale voksenlivet på Sinsen, særlig på dagtid, dvs. i praksis mellom de hjemmeværende husmødrene. Særlig godt kjente kunne invitere hverandre til en kopp kaffe på kjøkkenet, mens dørstokken ellers fungerte som en barriere for privatsfæren. Ringte man på for å låne noe, ble man stående utenfor mens tingen ble hentet. Erindringen er ellers at man omtalte og tiltalte hverandre med fru x i stedet for ved fornavn. Egeland nevner ikke det organiserte husmorlivet, som husmorlaget og studiesirkler (hvor man utvekslet og diskuterte bøker, til dels med innledere). Min mor hadde en karriere som kasserer i Sinsen Husmorlag, hvor jeg ellers spesielt husker en noe jålete formann. Da sistnevnte hørte at vi hadde kjøpt TV med sjalusidører (slik at skjermen var skjult når man ikke så på TV), fnøs hun og kommenterte spontant: ”Folk skal da se at jeg har TV”. Det sier vel også litt om TV’ens sosiale posisjon i de tidlige dager…

Med omgangsvenner av familien var det noe annet. Omgangen fulgte imidlertid klare mønstre. Mens og spontane besøk tror jeg var et ukjent fenomen. Besøk forutsatte invitasjon, og skjedde sjelden på andre tidspunkter enn lørdagskvelden. Det var tradisjon for at barna var med, og det var veldig stas å få være med på å gå bort til hverandre på lørdagskveldene. Det var klart andre og enklere serveringsnormer. Det var sjelden varmmat. Nesten bestandig var det smørbrød, oppdelt i halvskiver, ledsaget av kaffe til de voksne og brus til barna. Av og til en tynn pjolter til de voksne, det vil stort sett si OB (old Brandy) eller BS (Brandy spesial) med selters til slutt. Det var sjelden øl i våre kretser i slike sammenhenger, og aldri vin. Ofte var det også spill av typer både store og små kunne være med på, som kinasjakk eller bondebridge.

Selv om det var et svært stabilt miljø, hendte det at folk – også nære venner – flyttet. I etterhånd virker det litt underlig med kontakt som ble langt sjeldnere og også nærmest brutt når vennepar av foreldrene flytta fra Sinsen, om bare til en annen kant av byen eller Østre Bærum. Det var tilfelle da min beste venn og hans litt yngre søster (som for lengst var definert som min forlovede og fremtidige ektefelle og vice versa) flyttet med foreldrene i noe som må ha vært en mer traumatisk avskjed enn det jeg husker.

Broget miljø

Sinsen hadde et broget og sammensatt miljø, med pussige typer og skjebner – og til dels litt triste og tragiske. Tidsavstanden kan nok ha bidratt til å idyllisere minnene, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at det var et miljø og en grunnholdning som skapte aksept for det og dem som var annerledes. Faren til to av lekekameratene mine hadde et åpenbart og åpenlyst alkoholproblem. Han kom gjerne hjem senere enn andre fedre fra jobb, og det var tydelig hva den tiden var brukt til. Han kom opp Båhusveien fra trikken, svingte inn på de førti meterne med bred gangvei foran huset, sjanglet fra side til side, og hadde sin fulle hyre med å finne oppgangen. Vi skjønte jo hva det handlet om, men jeg kan ikke huske at det gikk ut over forholdet vårt til sønnene, eller at det noen gang ble brukt mot dem eller i det hele tatt nevnt.

Vi hadde også en noe mer diskret drikkfeldig herre i gården med et fast ritual på hverdager: Nøyaktig halv fire daglig stakk han hodet ut av vinduet og kastet ut en gammel, slitt, brun skinnveske. Det betød et ærend vi fikk femti (eller femogtyve?) øre for, og det var gjerne kamp om å få tak i veska. Så var det å ta den med til melkebutikken og sette den på disken, den var legitimasjon god nok, og melkedamen fylte den så opp med seks halvflasker eksportøl som vi tok med tilbake til oppdragsgiveren. Det var aldri noe tvil om hvor ølet skulle, og det ble aldri noe svinn underveis, men praksisen med å levere ut eksportølet til guttunger ned til 7-8 år må vel karakteriseres som noe på kanten. Alkohol og drikking var altså ikke noe stort tema. Men det var nok litt drikking i det skjulte ellers også.

Det var flere underlige personer og skjebner i oppgangen. Det gjaldt begge våre naboer i femte etasje. Den ene var et dansk/norsk par – hun tidligere sirkusartist - som hadde et relativt turbulent ekteskap, som med de tynne veggene i huset gjorde det umulig å ikke få med seg mesteparten. De hadde soveværelse vegg-i-vegg med mine foreldre, som en natt overhørte en krangel som endte i en uforglemmelig replikkveksling: Han: ”I morgen tar jeg mine kofferter og reiser”. Hun: ”Ja, pakk du dine kofferter og dra ad helvete hen”. Han forvant også kort tid etter, uten at bestemmelsesstedet var klarlagt. En dag noen år senere var hun også brått vekk, med sin sønn som gikk i min klasse, uten at hverken naboer eller skole var orientert. Over gangen hadde de et også litt tragisk ektepar, med en kone som minst må ha hatt langt fremskreden paranoia. Hun mente av en eller annen grunn at det var farlig å lufte, og vinduene i leiligheten ble aldri åpnet. Isteden gjorde hun spede forsøk på å lufte ved å sette opp døren til oppgangen – og da luktet det død og grønne erter der i timevis etterpå. I gården hadde vi også en dame som trolig var uføretrygdet på noe tynt grunnlag. Hun stavret seg frem på to krykker og virket overbevisende - inntil hun glemte seg en gang hun skulle rekke en trikk, tok krykkene under armen og sprintet som en ungdom frisk. '