Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Sosiale og bomessige forhold (Kato Presterud)

Kato Presterud skriver om sin oppvekst på Sinsen i Oslo på 1950-tallet.

Sosiale- og bo-messige forhold

Innflyttingsgrunnlaget til Sinsenbyen på slutten av 30-tallet utgjorde en variert, men allikevel "homogen" masse. Dette dempet potensielle kontroverser og medvirket til et miljø nærmest uten kriminalitet. Vi opplevde oppvekstmiljøet på Sinsen som trygt og godt.

De absolutt fleste beboerne kom fra Oslo, ca. 65 %, hvor store områder var under sanering og beboerne måtte finne seg nye bosteder. Spesielt områdene Vaterland og Vika var under reetablering, blant annet for å gjøre plass til hovedstadens nye rådhus som sto ferdig tidlig på 50-tallet.

Den yrkesmessige sammensetningen fordelte seg jevnt mellom funksjonærer, håndverkere og industriarbeidere samt et mindretall som utgjorde andre servicenæringer. Således var alle sosiale lag i større eller mindre grad representert. Erfaringsmessig utgjorde ikke dette noen "klasse- eller status-forskjeller" som preget vår oppvekst. Det var mest i forbindelse hva vennene og deres familier foretok seg på fritid og i ferier hvor en kunne ane forskjeller i disposisjoner og levestandard.

Likevel kunne det være stor forskjell i den enkelte familiesituasjon. Familier med få barn klarte seg godt med en to-roms moderne leilighet med gode fasiliteter som leilighetene på Sinsen på den tiden var. En skal ikke glemme at da Sinsenbyen ble bygd, ble den gjenstand for mange besøk fra tilreisende som skulle se med egne øyne at det virkelig var mulig at hver leilighet hadde eget bad og tilgang til vaskeri i kjelleren. Dette var en "boligrevolusjon". Denne "luksusen" ble åpenbart også et bidrag til den stadige øst/vest-diskusjonen som pågikk i Oslo, hvor mange hadde avtrede i bakgården eller i beste fall felles do i oppgangen.

For familier med flere barn, og som kanskje i tillegg måtte leie ut et rom for å spe på økonomien - for det forekom! - var det vanskelig å etablere en god familiesituasjon. Selv om de bodde i en grei leilighet, var det trangbodd og i mange tilfeller vanskelig å skape et "hjem" slik vi i dag forbinder med det begrepet. Det var først mot slutten av 50-tallet og senere at kombinasjonen større leiligheter og gjennomsnittlig færre barn løste opp i dette.

Selv var jeg minstemann i en familie på fem. Vi hadde en to-roms leilighet på vel 50 kvadratmeter. "Mot normalt" jobbet både mutter og fatter. Alle har det inntrykk i dag av at "far jobbet og mor var hjemme" på den tiden. Langt på vei stemmer dette, men ikke for alle. Vi var et av unntakene. Min far jobbet i papirbransjen, mens min mor drev egen frisørsalong i Oslo sentrum. Der ble det raskt mye å gjøre. Av den grunn fikk vi hushjelp hjemme som skulle ta seg av oss tre gutta. Hushjelpene vi hadde ble utelukkende rekruttert fra min mors familie eller bekjentskapskrets i Valdres. Det lå en klar strategi bak dette. Det var lite med arbeid å få på de traktene, og hushjelpposten hjemme hos oss skulle bli, og ble, et springbrett til å etablere seg for disse i Oslo. Husvære hadde de ikke, ei heller økonomi til å skaffe seg det, så de flyttet i tur og orden inn hos oss. Så snart det dukket opp en mulighet til annet arbeid og losji, måtte de ut, og nestemann var umiddelbart på vei inn. Sånn gikk det for seg. Da var vi en familie på 6 i en begrenset to-roms leilighet!

Min mors søster, som drev et hotell i Sandefjord på den tiden, ble kreftsyk mot slutten av andre verdenskrig. Hennes mann seilte på de syv hav og var borte det meste av året. På dødsleiet til sin søster ba min mor om at hun ikke skulle bekymre seg for sin 13 år gamle sønn. Vi skulle ta hånd om ham. Og slik ble det. Han flyttet hjem til oss og ble et integrert familiemedlem. I mine første leveår var jeg sikker på at han var min eldste bror uansett hva jeg ble fortalt. Etter hvert måtte jeg innse at han var min fetter. Jeg husker det føltes som en stor skuffelse. Han bodde hos oss gjennom utdanningstiden, den første jobb-perioden og frem til han giftet seg og stiftet eget hjem. Da hadde han bodd hos oss i 12 år, og i den perioden var vi en familie på 7 i samme to-roms leilighet! Etter dagens normer og krav ville en slik bosituasjon vært helt utenkelig og høyst sannsynlig ikke gått, mens jeg i ettertid ikke kan erindre et eneste tilfelle av problem knyttet til disse trange boforholdene. Det bare funka. «Kjernefamilien» sov på soverommet. Vi gutta hadde spesialkonstruert køyeseng i tre etasjer, mens min mor og far sov i dobbeltseng. Når det stundet mot natt, rigget «tilleggsfamilien» seg til i stua. Morgen- og kveldsstell på badet for syv personer gikk på tilmålt tid. Aktiviteter av lengre varighet, som bad, hårvask og dusjing, måtte legges til dagtid. Men det gikk. Og det gikk utrolig bra!

I ettertid har jeg fått en enorm respekt og beundring for den omsorg, toleranse og fleksibilitet mine foreldre la for dagen. Egoisme var et fremmedord. Alle andre skulle ha det bra. Når jeg i dag besøker gravlunden, faller mine tanker ofte tilbake på denne tiden, samtidig som jeg ber om og håper at vi etterkommere har arvet noe av disse gode, menneskelige egenskapene, i dyp takknemlighet.