Kjeldearkiv:Radioen – en historie fra siste verdenskrig
| Radioen – en historie fra siste verdenskrig | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Arne Kjelland |
| Født: | 1922 |
| Død: | 2014 |
| Sted: | Søstuggu Grindal i Rennebu kommune |
| Tidsrom: | 1943 |
| Nedtegnet: | 1965 |
| Nedtegnet av: | Arnfinn Kjelland |
| Beskrivelse: | Om risikoen ved radiolytting |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Radioen – en historie fra siste verdenskrig: Da radioene ble inndratt av tyskerne hadde vi tre radioer hjemme i Rennebu. En stor Blåpunkt super, en liten tysk folkemottaker og en gammel ubrukelig Telefunken, som tyskerne fikk. Det var farlig for ikke-nazister å ha radio under krigen, og det varte ikke lenge før «Blåpunkten» ble stuet under uthusgulvet med masse halm over. Den lille folkemottakeren overtok imidlertid jeg og brukte den helt til krigens slutt. Den ble oppbevart i høyet på lemmen på låven, i et spilltau i stallen, i melbingen, i potetbingen og mange flere steder. Men denne lille historien handler om da den havnet under snøen.
Det var midtvinters 1943, rykteflom om «husrazzia» kom og gikk og folk levde i spenning og redsel.
Jeg hadde en ettermiddag montert radioen i gjesteværelset. For å få inn London hadde jeg en spesielt laget kryssantenne som jeg hadde montert oppe på taket. Den var løs, så jeg kunne dra den inn igjen, om nødvendig. Den dumpe lyden av londonsignalene hørtes allerede, og jeg satt spent og lyttet. Da plutselig kom noen farende opp trappen, banket på den låste døren og ropte lavt «Tyskere!» Jeg reagerte lynsnart ved å nappe inn antennen som sammen med radioen ble stuet ned i ryggsekken som stod klar. Jeg synes ennå å høre de siste dumpe londonsignalene som lød mens rørene i radioen sluknet. Et raskt overblikk, og jeg jumpet ut av vinduet i en fire meter lang luftetur.
I dag er dette bare til å le av. Men for meg var løpeturen i dyp snø ned de bratte bakkene ned til elven dramatisk nok.
Jeg nådde elven Orkla med blodsmak i halsen, og min første tanke var å la ryggsekken synke på flere meters dyp. Omsider kom det ro over de oppspilte nervene. Ingen tyskere fulgte sporene, og jeg øynet en sjanse til å berge denne lille radioen som var til så stor glede for meg og andre. I stor hast gikk jeg med bare nevene i gang med å grave den ned i en dyp snøfonn. Etter å ha gitt stedet betryggende kamuflasje med noen «plantede» busker, tok jeg mine egne spor tilbake, men denne gang med påtatt ro.
I stedet for å finne gården «endevent» av tyskere, satt alle på kjøkkenet og spiste i ro og mak som om ingenting hadde hendt.
Det var heller ikke hendt noe, for tyskerne som hadde trasket langs riksveien var for en gangs skyld ute i fredelig ærend. De var sultne, og forsøkte å få kjøpt hønseegg på gårdene.
Min lille utflukt var det bare jeg som visste om, og den har ikke blitt fortalt tidligere. Før historien slutter står det bare igjen å fortelle at det ble enda en tur ned til elven den kvelden, men denne gang ble ryggsekken og radioen brakt hjem.
Tre minutter før siste Londonsending lød atter de dumpe drønn av de kjære trommesignalene. Denne gangen i grisehuset med meg, en mil.org.-kamerat og grisen som ivrige lyttere kunne vi igjen levere nyhetsnotater til læreren på snekkerkurset, hvor jeg og mil.org.-kameraten gikk.