Kjeldearkiv:Veier til Norge - Aslam Ashan

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Veier til Norge - Aslam Ashan
Aslam Ashan LL089.jpg
Foto: André Clemetsen, 2008.
Kjeldeinformasjon
Navn: Aslam Ashan
Født: 1942
Tidsrom: 16. september 2008
Metode for nedtegning: Intervju
Intervjua av: Hilde Gunn Slottemo. Bearbeidet av Aslam Ahsan og Ida Tolgensbakk Vedeld.
Beskrivelse: Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Aslam kom til Norge fra Pakistan i 1971. Første stopp ble Skedsmo.

Ankomst

Jeg kom til Norge i 1971. Jeg var innom Oslo, men det første stedet der jeg egentlig tilbrakte en hel dag, det var i Skedsmo. Bakgrunnen for det, er at jeg er født og oppvokst på landsbygda i Pakistan og jeg hadde bestemt meg, at jeg skal ikke bo i en by. På Oslo Østbanestasjon tenkte jeg det, at jeg tar ett eller annet tog som går ut av byen. Så enkelt var det. Da tok jeg et helt tilfeldig tog, som var til Lillestrøm. Der gikk det en del folk av på Strømmen. Og jeg også gikk der, fordi at etter Oslo var det den første stasjonen der det gikk av flest folk. Jeg hadde ingen bosted, jeg hadde ingen adresse, så jeg bare var ute etter aller først en jobb, for det var dagen. Bostedsproblemet, det løser man om natta, når natta kommer. Jeg hadde ikke så veldig mye planer på det, men allikevel tenkte jeg at nå forsøker jeg å få tak på en jobb. På Strømmen, i lyskrysset, så var det en fargehandel, en veldig enkel butikk som solgte maling . Jeg stakk innom der. Fra stasjonen var det jo en liten vei. Så spurte jeg, da, liksom, om han hadde en jobb. Han hadde ikke noe jobb, men han kunne skaffe meg jobb. Og da sa jeg, at da får du hjelpe meg med det. Han ringte og avtalte med noen og bestilte en drosje. Og den drosjen kom og tok meg med på et feil sted, i Skedsmo. Der ble jeg boende i 13 år. Det er historien kort fortalt. Jeg skulle egentlig til Skedsmo betongfabrikk. Men jeg kom aldri dit. De sto og ventet forgjeves. Jeg kom til Brånås, og der var det to brødre som drev et lite sementstøperi i låven. Der ble det jobb og der ble det bolig og der bodde jeg. Så, da begynte livet i Skedsmo.

Jeg kom til fots fra Pakistan. Til fots, det vil si at jeg tok ikke fly. Busser og båt, buss, tog. Landsreisende gjennom Afghanistan som var veldig annerledes den gangen. Iran var jo som før nedbrytningstiden, før Khomeini. Tyrkia og så gjennom mange land som ikke finnes på kartet i dag. Jeg brukte fire måneder. Men det var en sånn kosereise. Ikke bare en sånn akkordreise, men det var opp og rundt omkring, uansett hvor det var så ble jeg boende der noen dager eller noen uker. Men strake veien det kunne ta et par uker eller noe sånt. Jeg brukte fire måneder på den.

En helt annen verden

Det var jo en helt annen verden. Og det å reise er en ting, det er veldig uforpliktende å sitte på et tog, men når jeg kom til Skedsmo så måtte jeg ha kontakt med folk og da var det sånn; landet ned, ikke sant. Og den landingen, den var ikke så enkel. Alt var annerledes. Jeg hadde store problemer med å forstå ting. Ikke å forstå sånn å forstå, men oppfatte ting. Ut fra mine muslimske og pakistanske referanser, så var det ikke så enkelt å forstå. Det var jo sommeren, september. Det var ikke enkelt å forstå, når kvinner bar kroppen ...

Det var mange som ikke trodde på Gud. Det var også et tema for meg. Tilfeldigvis kom jeg over noen som markerte at ”Det finnes ingen Gud”. Jeg spurte nesten alle som jeg har møtt; ”Tror du på Gud?” ”Har du barn?” – ”Nei, jeg har ikke barn”. Ja, da syntes jeg synd på folk som ikke hadde barn. Det var jo helt vanlig i Asia. Hvis du ikke har barn så er du nesten radert ut på en måte. At du er siste skudd i stammen. Det var jo et kapittel som var veldig sørgelig. Og folk skjønte det jo ikke når jeg begynte å beklage, at du ikke har barn, og at du ikke er gift og så videre. De bare lo av det, ikke sant. Det var veldig mange kollisjoner, sånne kulturkollisjoner. Religiøst, kulturelt, språklig og sedvaner i hverdagen. Det var veldig tøft det. Forståelsen for samfunnet, den begynte å komme etter at jeg lærte mere språket, og så kom den forståelsen etter hvert, ja. Begge prosessene, språk og den kulturelle forståelsen, det gikk parallelt, liksom. Det gikk bra med meg i hvert fall.

Brånås

Jeg hadde et veldig fint nettverk rundt meg på grunn av Brånås. Det var jo bondesamfunn med to familier som bodde der. Tre familier. En leiefamilie, to eierfamilier og jeg var også en leietaker kan du si. Og det miljøet som var der, det var jo fjerde generasjonen, både unger og voksne og eldre. Og i den sammensetningen så fikk jeg veldig, veldig bra drahjelp, fra disse bondefamiliene på gården. Til å lære språket og forstå ting og de korrigerte meg, rettet på meg noen ganger, med varmen i bunnen, ikke noe kjeft, liksom. De skjønte det, at jeg ikke forsto ting. Det var en veldig, bra skole egentlig. Det var både jobb, bosted og skole samtidig.

Brånås-folkene var jo bondefamilien med store nettverk og jeg ble jo tatt med til de familiene de besøkte. Alle som kom ble presentert, så det var jo mange mennesker jeg kjente i Skedsmo. Jeg ble invitert på middager og sammenkomster. Så jeg var jo med i det sosiale laget i de to familiene. Helt og fullt. Jeg kom midt i smørøyet på en måte. Jeg var jo veldig privilegert som fikk den anledning. Og de tok meg med på absolutt alle ting, arrangementer og besøk og så videre. Etter hvert begynte jeg også å kjenne deres venner og besøkte dem. Var med på godt og vondt.

Den gangen så var det sikkert noen språkkurs i Oslo, men her på Romerike hadde vi ikke noe. Så jeg har aldri sittet på skolebenken og lært språk. Arbeidstillatelsen, den var knyttet til Romerike politidistrikt. Jeg måtte oppholde meg både arbeidsmessig og jobbmessig i Romerikes politidistrikt. Jeg kunne ikke flytte meg til et annet politidistrikt. Hvis jeg skulle gjøre det så må jeg søke tillatelse på nytt. Det var en ny lengre søknadsprosedyre. Så den første oppholdstillatelsen, jeg måtte også betale 20 kroner for det. 20 kroner det er mye penger i dag. Stempelavgift. Da var det et frimerke som kryssa på passet som kosta 20 kroner. Et statlig frimerke. Og da var det uttrykkelig sagt at denne tillatelsen gjelder både bo og jobb i Romerikes politidistrikt. Og det var også den begrensningen jeg hadde. At jeg ikke kunne flytte noen andre steder.

Jeg bodde på Brånås. Jobben var jo også på samme sted. Så det ble en veldig bra helhet i både jobben og hjemmet. Kollegene på jobben, de hjalp meg om dagen. De lært meg språk, og hjalp meg om dagen med å forstå ting. Forklare ting. Om kvelden var jeg jo hjemme, det var bare noen få meter, på samme gård. Så jeg hadde en ganske bra helhet i den der kontakten med samfunnet, både om dagen og om natta. Jeg bodde i blant nordmenn og jeg jobbet i blant nordmenn. Jeg hadde jo ingen pakistanske å snakke pakistansk med, liksom, det hadde jeg ikke. Jeg omgikk med nordmenn hele tiden. Så det var jo det som lærte meg også, kanskje nokså raskt, den språklige delen, for å omgås andre så måtte jeg lære det språket de snakket. Jeg kunne ikke utøve mitt eget språk engang for det var jo ikke noen pakistanere der. Det var en fordel, det. Mange ganger kunne jeg sittet og grått, men jeg gjorde ikke det. Det var veldig bra at jeg fikk den anledning. At jeg måtte forlate mitt eget språk og så gå inn i det på en måte.

Etter et år gikk jeg på videregående skole. Lærte mekaniske fag. For det fant jeg ut veldig raskt, at sementarbeid det var veldig tungt. Jeg slet veldig mye med det. 50 kilo tunge sekker, sand, singel. Veldig mye manuell – sånn kroppsarbeid – slet meg virkelig. Så jeg fant ut at jeg må finne på noe smart og lurt, og da søkte jeg på videregående skole i Oslo. Og der gikk jeg et helt år, lærte mekanisk fag og fikk fagbrev i det. Så fikk jeg igjen jobb på et verksted i Skedsmo, husker jeg. Den er nedlagt tror jeg. Det hette Wilhelm Knutsen Verksted AS. Det var et stort verksted. I Industriveien, oppe på industrifeltet, like ved. Det er mange bedrifter som er nedlagt. Nå husker jeg ikke navn på bedriften, men det var Industriveien, ja. Det var en stor bedrift med 70-80 ansatte. Der fikk jeg jobb. Og der jobbet jeg i ti år. Og så gikk det veldig dårlig med den mekaniske industrien. De aller, aller fleste mekaniske bedrifter ble nedlagt i hele Norge rundt 1980. Det var jo den der utflyttingen og konkurransen med Asia og så videre. Så jobbet jeg noen år, ett eller to år, i Oslo. Da var det slutt for hele den mekaniske industrien, nesten, og det var ikke noen jobber å få tak i. Etter dette gikk jeg over til reklamebransjen. Som tegner. Og der jobba jeg i ti år. Det blir 20 år. Etter det har jeg drevet med dette ressurssenteret for pakistanske barn som har vært et statlig prosjekt.

Rasisme

Det var fullstendig ukjent, både fenomenet og ordet, dette rasisme. Nei, helt ukjent. Det ble mer synlig det ordet rasisme, i slutten av syttiårene. Ja, da var det en del ytterliggående organisasjoner som begynte å organisere seg. Det var grupper, forstår du, grupper, så blir det organisasjoner og så var det Myrdal. Mange mennesker som begynte å markere seg i samfunnet. De begynte å spre mye informasjon og ... Ikke informasjon, men desinformasjon. Skrifter, begynte å delta i debatter, skrive innlegg og så videre. Så, på den andre siden, reiste jo den venstresiden i politikken seg også. Da var det AKP og Blitz som var mest aktive. Det blir jo mange kriger blant de to gruppene. Og da kommer liksom ordet rasisme på tapet også. Da blir det veldig konkret; hva er rasisme. Men når jeg bodde i Skedsmo, vi kjente ikke til dette ordet, nei.

Om noen hadde vært sinna på meg, noen var stygg... jeg har jo levd så lenge i Norge, blant nordmenn at jeg er vant med å ta i mot kjeft. Jeg er vant med å bli korrigert, jeg er vant med å bli snakket til. Og jeg også gjør det, akkurat det samme med andre. Så jeg tar ikke det, om noen kjefter på meg og sier at han er rasistisk, det gjør jeg ikke. Vi snakker, ikke sant, vi snakker. Jeg har ikke selv opplevd rasisme i Skedsmo. Men etter hvert som jeg ble litt landskjent og tok til ordet for ting, så har det vært reaksjoner på meg. Det vil si veldig, veldig sterke reaksjoner. Vi fikk jo patroner i postkassa. Vi har jo levd flere perioder skjult. Så det var jo veldig sterke reaksjoner. Veldig, veldig sterke reaksjoner.

Når dette ordet rasisme, eller rasister blir definert. Og rasistene ble også definert som en gruppe og de også identifiserte seg med det, at; vi er det! Og da var det avklart – da var det definerte grupper, da var det fronter. Høyre, venstre, den, begge delene. Og i den tida jeg var midt oppi dette hele. Noen ganger var jeg veldig klar i talen og andre ganger var jeg også veldig diffus. Og hver gang jeg var veldig klar i talen og tok til ordet imot disse gruppene. Da fikk jeg reaksjoner. Jeg fikk reaksjoner fra den venstresiden også, jeg. Det er en av de episodene jeg husker veldig godt. Det var en valgdag, kommunalvalg, fylkestings- og kommunevalg. Jeg husker ikke om det var åttitre kanskje, eller åttifire. Jeg fikk vite at blitzerne, de skulle reise med busser til Kristiansand eller Arendal. Arendal var det, ja. De skulle reise dit for å ”krige”, det fikk jeg vite. Og da snakket jeg med disse blitzerne, eller disse folkene, om at de må ikke gjøre det, for at denne krigen den fortjener vi ikke. Jeg ble jo ikke hørt, men så gikk jeg offentlig ut og advarte blitzerne mot at de reiste med busser og kriger. De kan godt gjøre det, men ikke på vegne av oss i hvert fall. Det må de ikke gjøre. Jeg advarte dem, og da var det ikke så enkelt for da jeg sto i hele media, på førstesiden og sa at; jeg vil ikke ha det. Og da fikk jeg reaksjoner fra venstresiden, ikke sant. Så det var ikke så enkelt. Jeg måtte bare vurdere hva skal jeg si og hva skal jeg ikke si. Men at den debatten om rasisme, den ble mer tydelig og klarere både i innhold og omfang i slutten av syttiåra.

Norge er et veldig, veldig fredelig land der man har veldig høy toleranse. Det er ikke noen åpne kriger mellom ulike grupper. Noen reaksjoner er også berettiget. Man observerer noe, man hører noe, man opplever noe, selv-observasjon. Man uffer og hysjer og er litt irritert på det. Det kaller ikke jeg rasisme, men det er reaksjoner folk har. De mangler både kunnskap og kanskje innsikt i alt det vi snakker om. Det er jo kanskje de mest gamle menneskene, heller enn den yngre generasjonen. Det er de som huff og hysjer mest. Det skjønner jeg også veldig godt, at de ikke har noen særlig forutsetning til å forstå ting.

Generasjon og integrasjon

Men nå har vi i Norge, nå har vi fjerdegenerasjon. Mitt barnebarn, han kunne hatt barn. Så nå er vi fjerde generasjon på gang. De ungene som har gått på skole her, de som er født og oppvokst blant den etniske hvite befolkningen, de er likestilt, de er på samme nivået og de er nokså likestilte. Men forskjellen var jo veldig stor for den eldre befolkningen som hadde hørt om at Mohammed hadde hundreogfemti koner og så videre. Det er sånne myter, ikke sant. Jeg tror nok at situasjonen blir jo etter hvert bedre og bedre når de integrerte generasjoner vokser sammen. Det har med integrasjonsprosessen å gjøre også. Generasjons- og integrasjonsprosessen, en kombinasjon av begge disse tingene. Det er ikke bare integrasjon, men generasjon og integrasjon, for å si det sånn.

Jeg er begge deler

Hvis jeg er i Pakistan, så er jeg pakistaner. Hvis jeg er i Norge, så er jeg norsk. Men hvis jeg er i Norge så er jeg norsk, men samtidig er jeg pakistaner. Hvis jeg er i Pakistan så er jeg pakistaner, men samtidig norsk. Jeg er begge deler. Det er veldig berikende, å ha både Pakistan i ryggen når man er i Norge, og ha Norge i ryggen også, men i Pakistan. Jeg ser det som en styrke, en kjempestor styrke. Så at ungene identifiserer seg med både Norge og Pakistan, det gjør de, i høyeste grad. Men det er det ikke alle unger gjør. Det er svært mange andre-, tredjegenerasjonsungdom som aldri har hatt noen særlig befatning med fedrenes hjemland. De har en annen bakgrunn, men egentlig er det ikke så veldig mye bakgrunn de har, egentlig. For de vet ikke hvor de kommer fra, de som aldri har vært der. Der deres fedre kommer fra.

Det velger jo folk sjøl. Man oppdrar sine unger, og velger å ikke dra. Det velger foreldrene selv, det er ikke noe problem. Det er ikke noe i den ene eller andre retning. Men det er et valg som foreldrene selv har tatt. De blir veldig skuffet når ungene lever ikke etter deres forventninger, for de regner med at de er sånne tyrkisk ungdommer, pakistanske, marokkanske eller vietnamesiske. Ungene er ikke det når de ikke har noen befatning med disse landene. Så de blir litt skuffet også, ja, men det er deres egen sak det.

Vi ble en gruppe

Vi kom flere. Vi ble en gruppe. Den første kontakten jeg fikk, det var jo på den derre, det norske hagesenter, den sjampinjongfabrikk. Det var noen folk som jobbet der. Men de kom i etterkant. Lenge etter. Nesten ett år etter, tror jeg. Og så fikk jeg kontakt med dem. Jeg hadde ikke så veldig mye kontakt i første halve året, – kjente ikke noen i det hele tatt. Men etterpå så oppdaget jeg også at det var blitt noe mer folk, da. Det var jo veldig naturlig det at jeg søkte kontakt. Møtte dem og – tok kontakt.

Noen ganger så var det nokså ensomt også, ja. Jeg savnet jo noen å prate med på eget språk og så videre. Men etter hvert fant jeg noen pakistanske venner.

En veldig ubehagelig opplevelse

Den eneste offentlige personen som egentlig oppsøkte meg, en eneste gang, det var presten i Skedsmo menighet. Han kom med bibelen i hånda, på gården, og tok en lang, lang prat med meg om kristendommen. Og jeg forklarte han, både når han kom og underveis, at jeg er muslim. Det går ikke an å få meg til noe annet enn det jeg er, men en samtale kan vi ha. Det var et sånn ganske utidig forsøk fra prestens side å bruke mange timer på å forklare meg Jesus Kristus og Mohammed og så videre. Det var en veldig ubehagelig opplevelse. Jeg synes det var veldig utidig. Respektløst at en prest kommer med bibelen i hånda, presenterer seg som prest. jeg forklarte han at jeg er muslim. Han hadde en lang tale. Fortale om hele organisasjonen sin, og jeg sa; det er greit, jeg lytter, men ikke noe mer. Så det synes jeg var en veldig, veldig ubehagelig opplevelse. Selvfølgelig jeg har vært i kirker, jeg har vært i kirker, jeg har vært med folk. Alle typer arrangementer, det har ikke noe med det å gjøre, men at det kom et menneske for å ta meg i øra; du står på feil sted. Det blir som; jeg står på rett side, du står på feil side. Det er første gangen jeg forteller egentlig, for jeg synes det var veldig ubehagelig.

Integrering

Bare for å snakke om integrering, jeg fikk en sak i dag, nå snakker jeg om Skedsmo, det er en jente på seks år, eller syv år, og hun kan ikke ett eneste ord norsk. Kommer fra utlandet, så hun har vært i mottaksklasse en-to uker. Etter det blir hun flyttet i ordinær klasse. Jeg snakket med henne i dag, på telefonen. Hun snakker ikke ett eneste norsk ord. Og da hadde jeg samtale med faren hennes, og sa jeg at du må, du må hindre at denne jenta går i ordinær klasse. Dra til skolen, si at ”jeg sender ikke jenta til skolen”. Sånn skal det ikke være. Et barn som kommer fra utlandet må ha en overgangsfase. Denne integreringsdel den har de jo målt i toogåtti, her i Skedsmo – har fryktelig dårlig kvalitetssikringssystemer som sikrer integrering. Så må de ta seg veldig kraftig sammen. Jeg kan si det sånn at da vet de ikke egentlig hva de snakker om, så de må lande på jorda altså, sier jeg. Så Skedsmo har en ganske stor ufordring.

Vi må skille mellom voksne og barn. Voksne, om de har jobb, om de ikke har jobb, de blir satt i systemet. Hvis du lærer språket, du har ett år og du har to år og du skal gjøre ditt og du skal ha tillatelse og du skal ha NAV og trening og… Det blir jo satt i system. Folk blir fanget opp i de statlige systemene, men kommunen er ikke Staten.

Kommunen har jo ansvar for tilrettelegging av oppvekst og opplæring av den oppvoksende generasjon, og hvis de ikke greier å gi dem adekvat opplæring, hjelp som de har både krav på etter loven og behov for, ja, hva kan det bli, resultatet. Resultatet kan jo bli at man får en drabantby med mange tapere. Og det er ikke mange vaskejobber å oppdrive, igjen. Nå er det maskiner på gang igjen, roboter, ikke sant. Det er ikke mange gatekjøkken man kan etablere. Man kan ikke gjøre så veldig mye. Sosialen kan ble en løsning som ingen ønsker.

Ja, tiden har jo endret seg. Skedsmo var jo også en landsby med små butikker. Jeg husker jo fra Skedsmo at jeg hadde jo mitt eget kort på Haugli, hos nærbutikken. Så skrev de det opp; Han har kjøpt for tredve kroner. Og så fikk man lønnen etter annen hver uke, så man dro dit å betalte alt, oppsummerte det. Den tida er forbi. Nå har man store sentre rundt, under samme tak. Det vil si at det er ikke de resurssvake i fremtiden, de kommer til å bli sittende på sosialhjelpen. Det er ikke mye annet man kan gjøre. For å vaske i dag må du ha nærmest doktorgrad. Doktorgrad for å få lov til å vaske rompa på en eller annen. Kvalifikasjoner, det teller, og du ramler jo veldig fort ut hvis du ikke har en skolegang som er optimal, eller tilnærmet optimal, i forhold til det behovet man har i samfunnet. Hele arbeidslivet krever.

Politisk engasjement

Det var jo veldig langsomt i begynnelsen. For det første, jeg fikk jo jobb på dette verkstedet på Skedsmo, og så ble jeg i første omgang valgt som sekretær i klubbstyret i fagforeningen. Året etter ble jeg valgt som formann, eller leder. Det var i begynnelsen av syttiåra. Syttifire, syttifem eller sånn. Vi fikk jo stemmerett i begynnelsen av åttiåra. Åttien eller åttito eller noe sånn. Ja, jeg tror det. Og da var det jo rett inn i politikken for det at jeg hadde jo masse kontakter og jeg kjente jo masse folk rundt omkring i fagforeninger. Og Arbeiderpartiet og fagforeningen, det var jo det samme, ikke sant. Veien til politikken den var veldig, veldig streit. Den var ikke vanskelig.

Problematiske kulturmøter

Ja, kvinnesynet det – . Jeg kommer jo fra muslimsk samfunn som levde, i forhold til Norge, på steinalder. Det er en anmelder i Aftenposten som heter Ulf Andenæs, han skrev i omtalen av min bok, Regnbønnen. Han satte riktig ord på ting. Han skriver at Aslam kom fra profeten Mohammeds tid inn i et moderne samfunn uten overgang. Og der står konflikter og kontraster i kø. Han skrev ikke problemer, men det er veldig sånn illustrativt. At jeg kom jo fra et muslimsk samfunn som lå mange hundre år tilbake, i utviklingen. Fattig u-land. Og så kommer jeg i en vestlig verden, godt organisert. Vellykket, eller du kan si en rik, verden. De kontrastene som oppstod, det var jo veldig mange. Mine referanser til kvinnene var en kvinne med full dekket kropp, var hjemme, laget mat, hadde ansvar for unger og hjemmet, – ja, det var min referanse til kvinnen. Mens her var jo kvinnen helt motsatt. Og kvinner var ute og var godt skolert, det var jo noe som mine referansekvinner ikke var, ikke sant. De var jo fullstendig analfabet. Veldig religiøse også, til og med. Så her var jo kvinnen helt annerledes. Og reaksjonene sto jo i kø. Fordi jeg ikke var vant med å se, kanskje, en hånd på en kvinne. Og så plutselig så jeg hele kvinnen, ikke sant. Ja, både pupper og lår. Dette var jo ikke så enkelt å takle for en ung mann, ikke sant. Det syntes jeg var litt bisart og ubehagelig.

Det religiøse gudsbildet, det var jo så at uansett hvordan du leser den så kommer Allah og Gud hele tiden, ikke sant. Så det var jo min verden. Her fikk jeg for første gang høre at ”det ikke fantes noen Gud”. Jeg skjønte ikke helt, jeg ble veldig redd på en måte. At det var en feil verden jeg var kommet til, ikke sant. Så begynte jeg å spørre nesten alle mennesker, uansett hvem jeg traff. Så begynte jeg å spørre: ”Tror du på Gud?” ”Tror du på Gud?” ”Er du gift og har du barn?” Og de sa: ”Nei, jeg er ikke gift.” ”Men du har jo barn?” ”Men vi er ikke gift.” Ja. Etter mine referanser så – her var det jo veldig mange ting som var annerledes. Jeg var jo veldig fordømmende. Det har jeg sagt rett ut i boka også. I ettertid, nå, ser jeg at jeg var veldig, veldig fordømmende, men jeg begynte jo å forstå samfunnsstrukturen etter hvert.

Langsomme prosesser – intoleransen taper

Det har med langsomme prosesser. Jeg fikk jo kunnskap og det ble drøftet, diskutert. Jeg hadde lange, lange diskusjoner med folk. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å diskutere ting. Foruten jobben. Jeg brukte veldig mye tid på å gå inn i ting. Og det var mange tålmodige mennesker rundt meg som forklarte og forklarte og jeg ble mer og mer fortvilet. De forklarte enda mer, jeg ble mer fortvilet og de forklarte enda mer. Jeg takker virkelig for folk som var så tålmodige, som tok seg tid til å forklare meg ting. Etter hvert så forsto jo jeg samfunnet også mer. Jeg prøver å si det som det er, jeg er jo blitt en brukbar sosialdemokrat. Det tok tid – mange, mange, mange år – å akseptere at man har barn uten å være gift, at man tror ikke på Gud, omgås folk som ... både kjeltringer og presteskap. Og intoleransen er en taper i dette. Jeg opparbeidet jo veldig mye takhøyde her i Norge, det gjorde jeg. Ellers så hadde jeg ikke greid å komme frem, hvis jeg ikke hadde det.

Ikke så enkelt å være sosialdemokrat i Pakistan

I Pakistan er det sånn at jeg får også reaksjon der. For at i Pakistan, der er det sånn at der er mange ting som jeg så etter hvert. Jeg er sosialdemokrat i Pakistan, også. Altså, jeg gjør det. Og det er ikke så enkelt å bli akseptert, å få aksept for det. Det skjønner jeg, for at de er vant med sine forhold. Men allikevel så –noen ganger markerer jeg det. Med min egen atferd. At sånn vil jeg ikke være med på det, jeg vil ikke gjøre det, og så videre og så videre. Jeg gjør det i Pakistan. Men så møter jeg masse reaksjoner på det. Det er sånn veldig forståelig, det. Det er et veldig sterkt klassepreget samfunn. Underklasser, håndverkere, overklasser osv. Og jeg er jo høvding, og man har jo en status. Folk fra lavere samfunnssjikt, de får ikke lov å sitte som du og jeg, vi sitter, og de må sitte på gulvet, ikke sant. Men jeg lar dem ikke sitte på gulvet. Jeg sier; du bør sitte der, ikke sant; kom og sett deg her. Det blir alltid reaksjoner fra andre. Det er ikke så enkelt å være sosialdemokrat i Pakistan, og det er heller ikke så enkelt å være fra Pakistan i sosialdemokratiske Norge heller. Begge deler er like vanskelige.

Eldreomsorg

Jeg har jo kritiske oppfatninger av hvordan man behandler eldre, men jeg mener likevel har jeg forstått systemet. Det er ikke sikkert at jeg aksepterer det. Jeg skjønner systemet. Jeg blir forklart at vi lever ikke i Pakistan. At kvinnene er hjemme og så videre. Her går kvinnene ut og man har en travel dag. Hvem kan sitte på sengen til mora si, hvem kan gjøre det, ikke sant? Og jeg vet jo det at man kan ikke gjøre det når man har så mange plikter. Eldreomsorgen er jo et tema som har plaget meg mest. Hvordan man sender gamle på gamlehjem. Men etter hvert skjønner jeg jo det at man må kanskje finne systemer når man har organisert samfunnet annerledes enn der jeg kom fra – storfamiliestrukturen. Her er det enmanns- og tomannshus. Egentlig så er det flere ting. Jeg har aldri forstått det, at hvorfor kjører man to barn til barnehage, forbi en bestemor som sitter ensom en hel dag? Hvorfor gjør man det egentlig? Det har jeg heller ikke forstått. Men samtidig så blir jeg forklart, at bestemora mi også vil ha ro og fred, ikke sant. At hun vil ikke ha små unger hjemme hos seg. De krever veldig mye. Men i pakistansk målestokk så skjønner jeg ikke det. At en bestemor eller bestefar som sitter ensom hjemme, og ser på veggene rundt, at man kjører to-tre barn forbi han, til en barnehage. Ja, hvorfor det? Det hadde man ikke gjort i Pakistan. Så her er det også den her kulturelle kollisjonen. Fordi at samfunnet er organisert annerledes. Jeg har vært veldig skeptisk til eldreomsorgen og at – og det er jeg fremdeles – at mennesker i sluttfasen i livet, de må ikke parkeres. Det er mitt syn på det. Men jeg ser også det at man har ikke noen annen løsning enn det man gjør i dag. At man må bare samle dem og gi dem den tekniske pleien som de har behov for. Men det er ikke det eneste de har behov for. De har kanskje mer behov for varmen og medmenneskelighet også.

Jeg sitter jo her i kommunen. Jeg er jo leder for tilsynsutvalget så jeg var der i går, seinest i går, på tilsynsrunde i institusjonen. Så spurte jeg en gammel mann, gikk bort til han med rullestolen og spurte ”Hvordan står det til?” – ”Ja, det står bra til, jeg får mat.” ”Er det noe du savner? ” ”Ja, jeg ... ingen har tid til meg,” sier han. ”Men vi har mange ansatte her.” ”Ja, men de har ikke tid til å sitte ved siden av meg, de.” Javel. Der har du det i et nøtteskall, ikke sant. Flere, det er et sånn gjennom... At man tar i hånda og sier noen ord som at; Hvordan har du det? Også, ikke sant, man har det litt hyggelig sammen. Så eldreomsorgen er jo organisert på en måte, men allikevel. Den er organisert med tanke på å gi mer teknisk omsorg, og jeg, hvis jeg skulle klage, jeg klager jo på det at man må ha litt varme, litt medmenneskelig kontakt. Det er jo også igjen, som på det politiske språk blir et bemanningsspørsmål. Dette er helt uløselig, nesten. Og hvis du går litt inn i en sånn eldreomsorgsdebatt så skaper du mer inflasjon i Norge, ikke sant. Ja, noen kunne hevde det. Man har ikke penger, og man har ikke bemanning og det er ikke kompetente folk nå til å jobbe i sektoren. Så de er jo der, og de er jo fornøyd, sikkert, men jeg er ikke så veldig fornøyd sjøl, jeg er ikke det.

Hva er fattigdom?

Nå er jo Pakistan også utviklet videre, da. Jeg skrev i boka på slutten, at i min egen landsby, vi hadde ikke nok mat til hele året. Skolen hadde vi ikke. Bare vann som var nok. Nå har vi skole, vi har elektrisitet, vi har nesten alt det vi trenger. Så det har blitt litt sånn – veldig bra utviklet samfunn det også. Det er takket også være Vesten, Arabiske Emirater og så videre. De fleste har gått ut, reist ut, jobber i utlandet et eller annet sted. De har tatt med seg pengene utenfra. Men Pakistan er jo tross alt et fattig land. Det er jo enorme mengder mennesker som er usikre på om de får noe mat neste dag. Det er, masser som er i samme situasjon i dag også. Men vårt eget område det er blitt utviklet veldig bra etter hvert.

Dette fattigdomsbegrepet, det er jo et begrep det som er vanskelig å forstå for vestlige folk. Hva er det å være fattig? Hva er fattigdom? Jeg har jo sett folk som ligger på fortauet. Det er deres bosted. En hel familie, midtrabatter, midtrabatter i Islamabad: du har fire-fem meter midtrabatt med gress på. Der bor folk. En dag, stoppet jeg bilen på motorveien, så spurte jeg ”Hvor vasker dere?” Ikke sant, så naturlig spørsmål. Og så kom det en lang forklaring. De går og går og går, sikkert et par kilometer. Det er en vannledning som har lekkasje, han påpekte det. ”Herifra så går du sånn og sånn og sånn,” sa han, og ”der er det en vannledning, og det er lekkasje der. Og der henter vi vann, fra der vannet lekker. Vi dusjer der og vi henter drikkevann derfra. Vi går et par kilometer.” For det vannet, visste jeg, det visste jeg uten at han sa det, det vannet det var skittenvann som det ikke var lov å drikke. Så der har du også fattigdom. De har ingen sted å bo engang. Mange mennesker ...