Oslo kongsgård
Oslo kongsgård på Sørenga i Gamlebyen i Oslo var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av 1000-tallet. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med Snorres fortelling, da han nevner Harald Hardråde (konge 1045–1066) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til senmiddelalderen, men begynte så å forfalle ettersom Akershus festning ble det administrative sentrum og kongelig residens.
Rester etter et sirkelformet vollgravanlegg har vært tolket som et festningsverk av typen motte and bailey, kjent fra de Frankrike og de britiske øyer og var et enkelt anlegg som sto på en jordhaug og omgitt av en beskyttende mur av trepåler. Det var i de sandfylte vollene man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. Gården brant i 1223 og ennå ved påsken i 1224 var den ikke bygget opp igjen.[1] I 1228 framgår det at kongsgården var bygget opp igjen. Blant Håkons gjerninger heter det at han "lot bygge en borg på Åkeberg og lot Nikolaskirken i Oslo flytte dit. Han lot bygge hus i kongsgården ute på Øra i Loelva i byen."[2] Norges Kongesagaer har en annen oversettelse: "Han lot bygge en borg på Åkeberg og lot den siden flytte til Nikolaskirken i Oslo.[tolket som at han ga opp borganlegget og lot bruke steinen til et nytt anlegg ved Geitabru, ikke langt fra Nikolaskirken.] [...] og lot bygge hus i kongsgården ute på Ørene i byen"[3]
På 1200-tallet ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong Håkon IV Håkonsson som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden Håkon Magnusson satt som hertug i Oslo. Erik Schia (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på borgen på Akersneset. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen Magnus Lagabøte hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.
Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot Vestre strete med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større Håkonshallen i Bergen, men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som Raulandsstua på Folkemuseet, av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.
I bakken fra Kongsgårdsmuren og ned til Alnaelva i sør strakte "Grasgarden" seg, muligens en kjøkkenhage tilknyttet kongens palass, antakelig med loft, bolighus og driftsbygninger.
Nedkvikne og Norseng (1991) konkluderte med at Kongsgården omkring 1300 hadde mistet sin strategiske beliggenhet fordi den lå så nær Ekeberg at den kunne beherskes derfra.
Fra 1314 var prosten i Mariakirken også Norges rikes kansler. Han fikk etterhvert fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården.
Det har vært flere utgravninger i kongsgården, foretatt av Johan Meyer (1890–1892), Gerhard Fischer, Oluf Olsen og Håkon Christie (1961–1963) og en utgravning i 1990-åra. Ruiner av anlegget er synlige i Middelalderparken.
Referanser
- ↑ Sturla Þorðarson, Håkon Håkonssons saga, Aschehoug 1964: 88.
- ↑ Sturla Þorðarson, Håkon Håkonssons saga, Aschehoug 1964: 315.
- ↑ Norges kongesagaer 4, Gyldendal 1979: 342.
Kilder
- «Kongsgården» i Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Schia, Erik: Oslo innerst i Viken. Utg. Aschehoug. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Nedkvikne, Arnved og Per G. Norseng, Byen under Eikaberg, Osly bys historie bd 1, Cappelen 1991.
- "Julehallen" i DN bd 3 nr 114
Eksterne lenker
- Oslo kongsgård på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no