Kristianias historie

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Edvard Bull (1881-1932) skrev arbeidsplanen for Kristianias historie sammen med professor A. W. Brøgger. Bull skrev også de to første bindene og var medforfatter på bind tre.
Foto: Ukjent
Edvard Bull rakk ikke å fullføre bind III av Kristianias historie. Arbeidet ble overlatt til arkivar og historiker Valborg Sønstevold. Sønstevold avla språklig-historisk embetseksamen i 1920, og begynte like etter å arbeide som Bulls assistent på Kristiania-prosjektet. I 1930 ble hun knyttet til Riksarkivet, fra 1934 som arkivar. Sønstevold gjennomførte arbeidet med bind III, som ble utgitt i 1936. I forordet er hun nøye med å poengtere at «Min fremstilling begynder midt på side 258 med ordene: Den begrundelse kristianiaborgerne gav de nye bankplaner i 1760, viser tydelig nok...» Sønstevold er en av de første kvinnelige forfattere av et lokalhistorisk verk. Ennå så sent som i 2002 var bare litt over 13 prosent av forfatterne av allmenne by- og bygdehistorier kvinner.
Foto: Nasjonalbiblioteket

Kristianias historie er et byhistorisk bokverk i fem bind som ble utgitt på J.W. Cappelens forlag i anledning 300-årsjubileet for etableringen av den nye byen Kristiania i 1624; den gamle byen Oslo ble ødelagt av brann tidligere samme år. Verkets hovedforfatter var professor og historiker Edvard Bull d.e., som også hadde lagt planen for gjennomføringen av arbeidet sammen med professor og arkeolog Anton Wilhelm Brøgger. Verket utkom i årene mellom 1922 og 1936 og består av til sammen fem bind som dekker perioden fra de eldste tider til 1924. De to første bindene er i sin helhet forfattet av Edvard Bull. Det tredje – som utkom i 1936 – er også delvis skrevet av Bull, men i vesentlig grad av arkivar og historiker Valborg Sønstevold som fullførte verket etter Bulls død i 1932. De to siste bindene er skrevet av forfatteren og journalisten Simon Christian Hammer.

Bokverkets bakgrunn

Bokverket om Kristiania markerte på flere plan et brudd med den eldre byhistoria. For det første representerte selve omfanget noe nytt; den tidligere byhistoriske litteraturen besto i vesentlig grad av ettbinds-verk.[1] For det andre var verket fullfinansiert av Kristiania kommune; de eldre byhistoriene var i stor grad privatfinansiert eller hadde et mindre offentlig tilskudd. For det tredje var verket tuftet på en ny arbeidsmodell, der et historiefaglig forprosjekt lå til grunn for arbeidet, og der profesjonelle forskere og skribenter gjennomførte prosjektet i samsvar med en kronologisk disposisjon.[2] Historiografen Andreas Ropeid har beskrevet Kristianiaverket som den første moderne byhistoria. Og slik sett representerer det en byhistorisk parallell til Hurum herred av Oscar Albert Johnsen.

Det lå en lang prosess bak bokverket. Prologen utspilte seg nesten et halvt århundre tidligere. Allerede i 1878 hadde styret for Selskabet for Christiania Byes Vel vedtatt å tilby et honorar på nesten 3000 kroner for å skrive «en udførlig framstilling» av byens historie i «de sidste Menneskealdre» med hovedvekt på den økonomiske utvikling. Styret nedsatte også en komité, som besto av professor Torkel Halvorsen Aschehoug, direktør Anders Nicolai Kiær, borgermester Christian Jensen, riksarkivar Michael Birkeland og konsul Thomas Heftye. Komitéen fikk i oppgave å utarbeide en plan for arbeidet, få tak i forfattere og ellers følge opp forfatterne til verket var sluttført.[3]

Faglig strid i komiteen – en delt innstilling

Komitéen kom ikke lengre enn til planleggingsstadiet. Årsaken var at det oppsto en faglig strid mellom aktørene. Et flertall på tre, Aschehoug, Kiær og Jensen, sto mot et mindretall på to, Birkeland og Heftye. Og det framstår som om hovedforskjellen mellom fraksjonene lå i hva som burde være formålet med verket, og hvordan tidsperspektivet – det historiske perspektivet – skulle komme til uttrykk. Noe forenklet kan vi si at flertallet primært var opptatt av at framstillingen skulle ha en samtidsfunksjon, tjene som et detaljert og vel dokumentert oppslagsverk, med opplysninger om handel, industri, skipsfart, kommunikasjoner, «Gader og Torve, Bryggeanlæg, Gadebelysning, Brolægning, Vandverk, Kloakvæsen m.m.». Behovet som skulle dekkes var å gi «eit systematisk oversyn over samtida og dei føresetnader den har,» sier Andreas Ropeid.[4]

For at verket skulle ha denne funksjonen, måtte det historiske perspektivet ta bevisst utgangspunkt i samtidens behov og beskrive de historiske forutsetningene for institusjoner, organisasjoner, infrastruktur og samfunnsforhold som var relevante for å forstå og handle i nåtiden. Det historiske perspektivet var med andre retrospektivt, tilbakeskuende, fra samtiden mot fortiden. Mindretallet argumenterte derimot for at boka skulle ha et prospektivt perspektiv, altså følge utviklingen av bysamfunnet i Oslo framoverskuende, kronologisk, fra periode til periode, med hovedvekt på linjene i utviklingen. Særlig hevdet riksarkivar Birkeland dette standpunktet, sier Andreas Ropeid: «For Birkeland hadde den historiske prosessen størst interesse. Han tenkte mindre på nåtidssituasjonen […]»[5]

Dilemmaet løses? Kommunen lager oppslagsverk

Arbeidet med en Kristiania-historie strandet i første omgang på denne striden. Men standpunktene som sto mot hverandre, har generell og bestandig interesse: På mange måter kan vi si at spenningene mellom flertalls- og mindretallsinnstillingene fra 1882 reflekterer to ulike, men viktige og legitime behov som vi forventer at lokalhistoriske verker skal fylle: På den ene siden behovet for å være «et forråd, en oppslagsbok eller handbok», der lokalbefolkningen, kommuneforvaltningen eller politikere kan finne presis informasjon eller enkeltdata. Og på den andre siden det historisk-vitenskapelige hensynet, det å gi historiske forklaringer eller kronologisk fremadskridende fortellinger om utviklingen av samfunnet på lokalplanet.[6]

For Kristiania-historiens vedkommende løste dette dilemmaet seg på en måte som fikk viktige konsekvenser. Ti år etter at komitéen som Christiania Byes Vel nedsatte la fram sin delte innstilling, utga Kristiania kommune på eget initiativ en 50-årsberetning om kommunens virksomhet. Beretningen inneholdt en systematisk framstilling av den kommunale virksomheten i perioden fra 1837 til 1887, med presise detaljopplysninger, grafer og tabeller. Beretningen tok nettopp sikte på å være en oppslagsbok eller handbok for befolkning, forvaltning og politikk. Og et drøyt tiår inn i neste århundre supplerte og oppdaterte kommunen oppslagsboka med en tilsvarende 25-årsberetning for den etterfølgende perioden. Disse utgivelsene – og en rekke andre fra kommunens statistiske kontor – skapte nye forutsetninger da arbeidet med å lage et historieverk for hovedstaden ble tatt opp igjen på slutten av 1800-tallet. Et første offentlig initiativ kom fra bibliografen J.B. Halvorsen i 1899. Halvorsen skrev en anonym artikkel i Aftenposten, der han argumenterte for å få skrevet «et hovedverk om Christianias historie på alle felter.»[7] Initiativet ble etter tur fulgt opp av tre borgermestere, og med professor Yngvar Nielsen (som på denne tiden var nærmest allestedsnærværende i norsk lokalhistorie) som en fast faglig rådgiver.[8] Opprinnelig ble det foreslått at verket skulle utgis i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914, men tiden gikk – og etter hvert tvang byjubileet i 1924 seg fram som et nødvendig og takknemlig alternativ.

Gjennombruddet

Saken fikk for alvor et faglig og politisk gjennombrudd i 1917. Da skrev Edvard Bull og Anton Brøgger en redaksjonell artikkel i tidsskriftet St. Hallvard, der de begrunnet behovet for en Kristiania- og Oslo-historie, og la fram en plan for arbeidet. Vi skal straks se nærmere på planen eller forprosjektet. Først litt om den politiske oppfølgingen: Formannskapet nedsatte en foreløpig plankomité til å vurdere utkastet til beskrivelse av prosjektet. Komitéen godkjente i hovedsak utkastet og sendte samtidig inn et bevilgningsforslag til formannskapet. Senere på året ble den foreløpige komitéen omgjort til en permanent redaksjonskomité, som fikk følgende sammensetning: Redaktør Carl Jeppesen ble formann, ellers satt borgermester Jakob Heiberg, professor Anton Wilhelm Brøgger (som altså var Bulls medforfatter av planen), forlagsbokhandler W. Nygaard, advokat Arthur Skjelderup og journalist Kr. Aamot. Komitéens sekretær var kommunearkivar Stian Herlofsen Finne-Grønn. Til sammen bevilget kommunen 220 000 kroner til prosjektet.[9]

Bulls og Brøggers forprosjekt

Uten å referere direkte til striden mellom medlemmene i komiteen som Selskabet for Christiania Byes Vel hadde nedsatt et halvt århundre tidligere, argumenterte Edvard Bull i sitt forprosjekt for at dilemmaet mellom å lage et leksikalsk oppslagsverk versus en kronologisk og fortellende helhetsframstilling, nærmest var løst i kraft av kommunens omfattende historiske beretninger. Forfatterne av Kristianias historie sto på denne måten i en langt gunstigere situasjon enn for eksempel forfatterne av den svære og samtidige Bergenshistorien – «Bergen 1814-1914», hevdet Bull:

«Denne [altså Bergens historie] skal fylde det dobbelte behov baade aa være byens historie og en opslagsbok for byens ledende mænd. I Kristiania derimot har vi alt en slik opslagsbok (den kommunale 50-aarsberetningen 1837-87 og 25-aarsberetningen 1878-1911), og her gjælder det derfor ikke aa meddele alt det kommunale stof, men aa gi en sammenhængende læselig historisk utvikling.»[10]

Når framstillingen var frigjort fra oppslagsfunksjonen, kunne byhistoria utfolde seg som kronologisk fortelling med vekt på tydelige linjer i utviklinga, men også med klarere markeringer av brudd, endringer, diskontinuitet og perioder i fortidas samfunnsutvikling. Dette synet ble klart reflektert i forslaget til inndeling av verket i fem bind. Første bind skulle ta for seg Oslos historie, som en «nødvændig forutsætning» for Kristianias, og omfatte den eldste historia, middelalderen og tida fram til bybrannen og etableringen av den nye byen i 1624. En avgjørende lokalhistorisk hendelse markerte avslutningen av bindet. Andre bind burde omfatte tida fra 1624 og fram til 1730-åra. Også når det gjaldt dette periodevalget, var begrunnelsen rent lokalhistorisk: «Skillet kan enten sættes ved den gjennomgripende fornyelse av det kommunale styre i 1730-aarene eller ved den store økonomiske opgang som begynder i 1740-aarene og – omend med av avbrytelser – holder sig til ind i det næste aarhundre», argumenterte Bull.[11]

Tilsynelatende brøt periodiseringen av det tredje bindet med dette mønsteret: Bull trakk grensen ved 1814, som selvsagt er et viktig rikshistorisk skille, og et skille mange lokalhistorier også tillempet. Den store Bergenshistoria som hadde utkommet med to bind da forprosjektet for Kristiania ble skrevet, opererte med 1814 som et skille. Bull klandret mildt bergenserne for dette valget, som han hevdet var lokalhistorisk irrelevant for vestlandsbyens vedkommende, men samtidig insisterte han på at grunnlovsåret var lokalhistorisk viktig for Kristianias del: «For den store Bergensboken […] var begyndelsesaaret 1814 rent tilfældig og ikke begrundet i byens egen utvikling. I Kristianias historie derimot gjør 1814 epoke; det er da, byen blir hovedstad; det er et langt viktigere skille for Kristiania end Formannskapsloven av 1837, og tredje bind av Kristianiahistorien bør derfor passende omfatte tiden fra ca. 1740-1814.»[12]

Den lange veien fra forprosjekt til bokutgivelser

Planen var at det fjerde bindet skulle ta for seg historia fra 1814-1924, og det femte og siste var tenkt som en «kulturhistorie» med vekt på «kulturlivet i engere forstand.» Slik ble det ikke. For det første gjorde Edvard Bulls omfattende politiske og offentlige engasjement at planene måtte endres noe. Bull skulle ifølge forprosjektet skrive tre bind. Det ble nærmest to og en halv. De to første bindene er i sin helhet skrevet av ham. Det første kom ut i 1922, det andre i 1927, men i en noe redusert utgave. Bull rakk ikke å fullføre hele tidsperioden som var omfattet i forprosjektet. Og i 1932 døde han, og arbeidet med den gjenstående perioden (1740-1814) ble overlatt til arkivar Valborg Sønstevold. Sønstevolds bind – verkets bind tre – utkom første i 1936. Den fjerde boka i verket, som skulle ta for seg 1800-tallets historie og tida fram til byjubiléet, valgte redaksjonen og forfatterne å dele i to, ett bind for tida fram til 1877, et annet for perioden fra 1878 til 1924. Den første delen utkom allerede i 1923, den andre i 1928. Kulturhistorie-bindet ble dermed ikke realisert.

Referanser

  1. ↑ Ropeid 1970: s. 125f.
  2. ↑ Bull og Brøgger, St. Hallvard 1917.
  3. ↑ Sitert etter Ropeid 1970: s. 113.
  4. ↑ Ropeid 1970: s. 113ff.
  5. ↑ Ropeid 1970: s. 115.
  6. ↑ Kjeldstadli 1997: s. 223.
  7. ↑ Hammer 1928: s. 575.
  8. ↑ Hammer 1928: s. 576f., Johnsen 1920: Flere steder.
  9. ↑ Hammer 1928: s. 576f.
  10. ↑ Bull og Brøgger 1917: s. 7.
  11. ↑ Samme sted.
  12. ↑ Samme sted.

Litteratur

  • Bull, Edvard og Anton Wilhelm Brøgger: «Kristianias historie», i St. Hallvard. Tidsskrift for Oslos og Kristianias historie, Kristiania 1917: s. 1-12.Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Johnsen, Oscar Albert: Den nyere lokalhistoriske forskning, Kristiania 1920.Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Kjeldstadli, Knut: Bokmelding. Anders Kirkhusmo: Trondheims historie 997-1997. Bind 5. 1920-1964. Vekst gjennom krise. Universitetsforlaget 1997. 454 sider. i Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift 3/97: s. 223-226.
  • Kristianias historie. Utgit til 300-aars jubileet 1924 av Kristiania kommune, J.W. Cappelens forlag 1922-1936.
  • B. 1. Edvard Bull: Oslos historie 1922.Digital versjon på Nettbiblioteket
  • B. 2. Edvard Bull: 1624-1740. 1927.Digital versjon på Nettbiblioteket
  • B. 3. Edvard Bull og Valborg Sønstevold: 1740-1814. 1936. Digital versjon på Nettbiblioteket
  • B. 4. Simon Christian Hammer: 1814-1877. 1923.Digital versjon på Nettbiblioteket
  • B. 5. Simon Christian Hammer: 1878-1924. 1928.Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Ropeid, Andreas: «Byhistorie og byhistorisk forskning», i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år, Universitetsforlaget 1970: s. 113-136.Digital versjon på Nettbiblioteket
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kristianias_historie&oldid=1336907»