Kvernveita (Brumunddal)
Kvernveitas historie er Brumunddals historie: Først kom veita, så kom byen! Kvernveita var en ca. 2 kilometer lang kanal med vanntilførsel fra Brumunda. Langs veita vokste det etter hvert fram omkring 30 bedrifter som hentet energi herfra. - Vi inviterer til en tur langs Brumunddals viktigste industrielle kulturminne!
Det er sikre indikasjoner på at Kvernveita eksisterte på 1600 tallet, men det finnes spor som kan tyde på at den var påbegynt lenge før. Det er usikkert om veita opprinnelig var et flomløp eller sideløp til Brumunda, eller om den var en kanal som fra første stund var laget av menneskehender. Etnolog Tove Nedrelid stiller også spørsmålet: Hvor sannsynlig er det at kvernkallene snurret rundt i Kvernveita før Svartedauen i 1349. Det finnes ikke bevis for dette i arkeologiske funn, men det er høyst sannsynlig at de første kvernene i området kom på 1200-tallet. Det er ikke mulig å trekke noen endelige konklusjoner, men fremdeles kan det dukke opp skriftlig materiale som bekrefter – eller avkrefter – hypotesen om en middelalderbebyggelse ved Kvernveita i Brumunddal.
De fysiske minnene etter Kvernveita er blitt overkjørt av utviklingen og ligger tilbake kun som bruddstykker. Likevel; minnene ligger der og Kvernveita kan fremdeles sees i en sammenheng.
Tove Nedrelid tegner i sin magisteravhandling ”Kvernveita i Brumunddal” et omfattende bilde av veitas historie, næringsvirksomhet og folkelig bruk.
Den digitale kulturminneløypa; ”Kvernveita i Brumunddal” viser kart over veitas løp og en bildemessig rekonstruksjon av veita fra Streket (uttaket) ved Sveum til utløpet i Mjøsa ved Nerkvern. Ved hjelp av gamle fotografier og Tove Nedrelids avhandling følger vi veita gjennom Brumunddals historie; langs livsnerven i det samfunnet den selv skapte.
Kartet viser Kvernveita rundt år 1900. Veita er en enkel kanal og strekningen er ca. 2 km og hadde en fallhøyde på ca. 30 høydemeter. Langs veita vokste det fram etter hvert omkring 30 bedrifter som hentet energi fra veita.
Nedre del av Kvernveita
Et preindustrielt miljø vokser fram i andre halvdel av 1800-tallet: Kvernveitas verdi som energikilde speiles i alle bedriftene som ble anlagt langs veita, og i andre halvdel av 1800-tallet var Kvernveita et etablert industristed med betydelig samfunnsmessig verdiskaping.
Her gis en kort oversikt over bedriftene: (Se kartet fra ca. 1900 innledningsvis)
Oversikten viser en imponerende aktivitet langs en kanal tatt i betraktning at det gjelder ca. 2 km og fallhøyde på om lag 30 meter. En må likevel huske at flere av bedriftene ikke var kontinuerlig i drift hele perioden og at noen virksomheter hadde sesongdrift.
Møller
| Sted | År | Antall kverner |
|---|---|---|
| Nerkvern | 1868 | 8 |
| Nerkvern | 1892 | 8 |
| Kvernengen | 1846 | 5 |
| Juliefoss | 1863 | 4 |
| Juliefoss | 1898 | 7 |
| Buttekvern | 1846 | 4 |
Sagbrukene
Nerkvern
Kvernengen
Bakken
Buttekvern
Stamper, garverier og farverier
Kvernengen (Juliefoss) stamp
Bakken stamp, farveri, garveri
Øverbakken m/farveri og garveri (skysstasjon i 1895 med 6 gjesteværelser og mange stallplasser. Utsalgsbutikk for vadmel. Lå ved Chausseen i krysset der gågate begynner nå i Brumunddal syd.
Stampen, liten bedrift for stamping og garving. Lå rett overfor Øverbakken.
Brenneriene og bryggeriene
Fra 1815 hadde alle eiere av matrikulert jord rett til å brenne brennevin til husbehov. På nesten alle hedmarksgårder var det brennevinskjellere,og en dram eller to hørte med til kosten. De som kom for å male korn på møllene ved Kvernveita, kunne derfor få kjøpt seg en hjemmeprodusert dram mens de ventet.
I 1845 kom imidlertid en ny lov som foreskrev at en brennevinskjeller skulle være på minst to hundre potter (en pott=0,955 liter). Dette ble slutten på den åpne brennevinsbrenningen på de fleste gardene. Så kom de industrielle brenneriene. Kvernveita fikk 2 brennerier og ett bryggeri:
Nederqværns Brænderi (1864) ved det nederste fallet i Kvernveita.
Brumunddalens Brænderi (1873)
Nederqverns Bryggeri (fikk ikke kraft fra veita; ble drevet av dampmaskiner).
Midtre del av Kvernveita
Gamlegata vokste fram langs Kvernveita og ble et pulserende sentrum i det raskt voksende tettstedet Brumunddal.
I tillegg til bedriftene langs veita som oppfylte det offentliges krav til ”industrielt anlæg”, kom det stadig flere håndverksbedrifter, serveringssteder og butikker langs veita og det som ble ”Gamlegata”. Møllerne og møllerarbeidet var i en særstilling. I et lite samfunn som ble dominert av 5 ”store” møller sier dette seg selv. Bolig- og plassnavn som Møllerhagen, Møllerbakken, Møllerstuen og Møller vitner om dette. Et særtegn ved møllerne var at de aldri manglet brødmjøl selv i dårlige tider, og i tillegg var de kjent for å ha spesielt fine griser!
Garverne og farverne var også blant de opprinnelige håndverkerne langs veita, og brenneri- og bryggeriarbeiderne. Brennevinsbrenningen var sesongarbeid og startet så snart potetleveransene begynte å strømme på; fra i slutten av oktober kunne det gå opptil et halvt år før alt var ferdigbrent. Andre mer ”sekundære” yrkesgrupper etablerte seg i Gamlegata. Dette var pottemakere, laggere, kobberslagere, hjulmakere, skomakere, skreddere og bakere. Energien en fikk ut av veita holdt i gang et stadig ekspanderende samfunn. Fra 1880-åra aksellerer utviklingen kraftig med stor innflytting, og det skjer en sterk utparsellering av tomter og en stadig videre spredning i yrkesspekteret.
De gamle miljøene,”bygrunnerne”, de som i lang tid hadde utøvd den produksjon og verdiskaping som var tettstedets eksistensgrunnlag, blir nå i antall forbigått av ”byfyllerne”, de som populært sagt lever av å barbere hverandre, eller selge skjorta til hverandre.
Frørenserier
Fra midten av 1800-tallet ble det vanlig å så kløver, vikker og timotei, og disse frøene måtte renses skikkelig før de kom i jord. Frørenserier ble anlagt ved:
Brumunddalens Brænderi
Buttekvern
Bakken
Meieri
Helmer Husebys Meieri ble bygget i 1898, og ble anlagt tvers over kanalen i likhet med nabobygningen Juliefoss mølle, som nå tilhørte samme mann.
Brannvernet
Veita løp tvers gjennom bebyggelsen og var til uvurderlig hjelp i brannvernet.
Det gamle sprøytehuset lå ved Bakken (se bildet over). Dette var Brumunddals første brannstasjon. Den ble revet høsten 1960 og ble ironisk nok selv til brensel. Gangstien og det flotte gelenderet er bevart.
Etter at nyetableringer og bebyggelsen ble anlagt på vestsida av Brumundda endret brannvernsituasjonen seg. Da det brøt ut brann på Langmoensaga i 1934 var elva nesten tørrlagt grunnet veitas behov for vann. Før brannslukkingen kunne komme skikkelig i gang måtte veita stenges slik at mesteparten av vannet kunne renne i sitt naturlige løp i elva som var nærmeste vannkilde for slukkingsarbeidet. Dette tok tid og sinket slukkingsarbeidet betydelig, så underlig nok ble Kvernveita til slutt til hinder for brannvernet i det nye Brumunddal som vokste sterkt frem etter 1900-tallet.
Øvre del av Kvernveita
Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.
Badeliv
Dybden varierte mellom plaskedamdybde, svømmedamdybde og stupedybde. Bunnforholdene nedover i veita var ikke alle steder like delikate med et bunnslamlag som lett ble sparket opp og skapte grumset vann. Men bunnen var flat og fin og ikke fylt opp med skarpe steiner som i elva.
Badeplassene
De mest brukte badeplassene var strekningen ovenfor Brumunddalens Brænderi, ved Olstad og ovenfor potetmelsfabrikken. Ved Nerkvern var det badeplass ovenfor møllefossen, og der var vannet fint og klart på grunn av at bunnen var sementert.
Nedenfor Streket holdt Julie Alfstad svømmekurs en rekke somre. Det kunne delta 50 – 60 barn hvert år. Julies mål var å lære flest mulig innlandsunger å svømme.
Bildet viser også tydelig detaljer i veitas konstruksjon og virkemåte. Veita er hevet i forhold til terrenget og den lille ”fossen” er overskuddsvann som tas ut når det var for mye vann i veita til at vasshjulene/turbinene kunne ta i mot veita i hele sin bredde. Det var som regel ikke tillatt å bade i de dype dammene nær turbinhusene.
Risikoen for drukningsulykker
Kvernveita var ikke særlig dyp. Likevel var faren for drukningsulykker tilstede og ulykker skjedde. Tove Nedrelid beretter om to, kanskje tre, barn som druknet i veita. En falt uti et skyllehull i isen og ble ført med vannet under isen til han ble plukket ved hekken (sperreporten før turbinen) ved potetmelsfabrikken. Den andre skal ha druknet i møllefossen ved Nederkvern. Disse ulykkene skjedde i 1944 og 1950. Det er også beretninger om at veita var åsted for voksne, ulykkelige menneskers selvmord.
Folkelig bruk
Kvernveita er Brumunddals mest betydelige industrielle kulturminne. Men veita hadde også en folkelig bruk, og med det menes alle de ulike ikke-industrielle måtene veita ble brukt på i dagliglivet, enten det var forbundet med huslig arbeid, matauk, rekreasjon eller annet.
Mange brumunddøler har fremdeles sterke barndomsminner knyttet til veita.
Mens de skriftlige kildene er mest opptatt av industri og håndverk, er kunnskapen om den folkelige bruken som oftest videreført i en muntlig fortellertradisjon. Heldigvis har Tove Nedrelid i sin avhandling også fokusert på den folkelige bruken av veita formidlet av 12 kunnskapsrike informanter.
Vaskehus og skylleplasser
De kvinnelige informantene kunne fortelle at det var et ”forfærdelig arbe om vintern, men om sammarn var det bære fornøyelsen…da kunne en stå ute i veta med nakne ben og skjule klea”, og ”Je mins godt kaffekosen på vetbanken, der vaskekonene løste ælle problemer”. ”Klea ble så mjuke og fine ner vi skjulte dom i veten….”
På bildet ser vi hvordan klesvasken foregikk i veta foran Kolloens vaskehus/bryggerhus på Finsal. Den legendariske ”Laura (Hansen) i Gammelgata” står i vannet, mens Margrethe Kolloen kneler på ei margarinkasse. Det var anlagt en rekke såkalte skyllebrygger utenfor vaskehusene for å bedre tilgjengeligheten. Vaskinga i veita fikk også en ny yrkesgruppe; vaskekonene som mot betaling hjalp andre med deres klesvask.
Fiske
Mange Brumunddøler husker fremdeles Kvernveita for sitt rike fiske, særlig etter regnvær og stor vannføring i veita. Fisket var lek og rekreasjon og for noen var det også matauk. Det var fisk i Kvernveita støtt, ble det sagt. Egentlig skulle vel fisken gå i Brumundda. Men den kunne lett forville seg inn i veita både oppover og nedover, og klarte stort sett å komme seg forbi de mange innretningene i veita.
Det ble fisket med bare næva’n, med hov, stang, lyster og krok og ulike faststående redskap. De som eide grunnen til veita kunne bygge sløe eller mjæl, det vil si ei kasse som fisken ramlet nedi og kom ikke ut igjen. Et spesielt fiske skjedde under veitrensken om høsten etter løvfallet. Da ble vannet stengt av oppe ved Streket, og etter som vannstanden sank nedover i veita fulgte fisken etter, og den måtte til slutt gjemme seg i de dammene som oppstod eller gå i skjul bak damminnretninger o.lign. og ble et lett bytte for ivrige fiskere.
Andre bruksmåter
Dette kunne være vanning av husdyr, utvanning av lutefisk, andedam, hagevanning og i nødsfall kunne veitvannet brukes til drikkevann.
Hagevanning førte til spesielle fine hageanlegg langs veita. Det sies at hamarfolk i 1930 – 40 åra syklet til Brumunddal for å se på de vakre hus og hageanlegg langs Kvernveita.
En søndagstur langs Kvernveita ga mange opplevelser. Fossen ved Nederkvern var det største og det siste fallet i veita.
For ungene var nok veita et trekkplaster. En båt kunne man også finne nederst i veita.
På en varm sommerdag kunne til og med kua bli fristet til å ta et bad. Veita ble også brukt til å avkjøle hestene etter ei hard økt på varme sommerdager.
Kvernveita som kulturminne
Etter at Kvernveita ble lagt ned høsten 1974 lever den videre i brumunddølenes omdømme, og det snakkes mye om å anlegge et friluftsområde i veitas øvre del. Det er ikke for sent å ta vare på betydelig fysiske deler av veita.
Vi har det lange strekket gjennom Øverkvernenga, det fine partiet langs Gamlegata på begge sider av Bjørnerudbrua og vi har restene etter Nederkvernfallet.
Brumunddal går nå inn i nok en ny tid: Fra 25. juni 2010 får stedet bystatus, og som forberedelser til dette, er det vedtatt og igangsatt et omfattende estetisk løft for den kommende byen gjennom oppgraderinger av gågate, miljøgate, kulturstier, parker, husfasader, nye forretningsbygg m.v. Og som et viktig element i satsinga på byens framtid, skal Kvernveita og Gamlegata løftes fram som formidlere av Brumunddals historie for kommende slekter.
Kilde
Kilde: Tove Nedrelid: Kvernveita i Brumunddal (magisteravhandling)
Ansvarlig for Kulturminneløypa: Ringsaker kulturkontor ved Sigmund Myklebust(tekst)//Ringsaker bibliotek ved Inger Benningstad Narmo (redaktør)
Eksterne lenker
|
Hele eller deler av Kvernveita (Brumunddal) er basert på en artikkel fra prosjektet Kulturminneløypa og er lagt ut på lokalhistoriewiki.no under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Når artikkelen har fjernet seg tilstrekkelig fra originalen, kan dette merket fjernes. Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten. |