Brumunddal
Brumunddal, lokalt kjent som «Dala», er et tettsted i Ringsaker kommune, bystatus fra 1. januar 2010. Det er administrasjonssenter og servicesentrum i kommunen, og hadde 9723 innbyggere i 2016. Byen ligger på begge sider av elva Brumunda, som den også har fått navnet sitt fra, og som historisk sett var grensa mellom Veldre i Ringsaker og Vang, senere Furnes. Elvenavnet «Brumunda» kommer av brim, som betyr «brenning, bølgebryting», og navnet kan derfor bety «elva som bruser, skvulper».
Historisk sett var dette et jordbruksområde som også hadde mye næringsvirksomhet, særlig knyttet til kverndrift og sagbruk. Mange av disse lå langs Kvernveita, et sideløp til Brumunda. Brumunddal som tettsted vokste fram etter at Dovrebanen ble åpnet fra Hamar til Tretten i 1894, og i den følgende tida vokste det fram mye næringsvirksomhet her, blant annet ble Huseby meieri stiftet i 1898. Etter hvert vokste bebyggelsen på begge sider av elva, og byen ble et naturlig midtpunkt for store deler av tre kommuner: Ringsaker, Furnes og Nes. Brumunddal som sentrum var således en viktig grunn til at Ringsaker ble samlet til storkommune i 1964. Senere har også Europaveg 6 blitt anlagt langsmed tettstedet. Brumunddal ligger under Brumunddal/Veldre sokn, og Brumunddal kirke ble innviet i 1965.
Brumunddal har en del industri med tilknytning til jord- og skogbruk, særlig trevareindustri, møbelindustri og næringsmiddelindustri. Videre finnes det konfeksjons- og maskinindustri, særlig produksjon av landbruksmaskiner og landbruksutstyr. Et eksempel på dette er Globus Maskinfabrikk, som ble etablert i 1911.
Brumunddals røtter
Den første som argumenterte for å anlegge en by ved utløpet av Brumunda, var soknepresten i Vang fra 1789, Abraham Pihl. Han mente at Norge måtte gjøre seg uavhengig av både Danmark og England, og ønsket derfor en større egen industri her hjemme. Pihl bruke både beliggenheta og den industrielle virksomheta som allerede fantes på stedet, med kverner, sager og smier, som argument for at en ny by burde anlegges nettopp der Brumunddal ligger i dag. Nærmere bestemt mente han at byen burde anlegges mellom Deglum og Fangberget, der Brumunda «styrtet ut i fjorden med veldige vassmengder». Pihl mente også at det burde opprettes et universitet i den nye byen: Ifølge ham ville det være uheldig «å legge en slik læreanstalt til Kristiania, der tenkemåten ennå var dansk og ville være det lenge».[1]
Pihls forslag ble ikke tatt til følge av myndighetene, og etter hans død fikk professor Gregers Fougner Lundh (1786-1836) i oppdrag å undersøke mulighetene av å anlegge en kjøpstad på Opplandene. Lundh mente at Nerkvern stod sterkt når det gjaldt fordelaktig byggegrunn, men at stedet var utsatt for oversvømmelser i elva, og at innseilinga fra Mjøsa var lang mot en grunn strandbredd.[2] Lundhs konklusjon ble derfor at kjøpstaden måtte anlegges enten på Lillehammer eller på Hamar, og personlig argumenterte han for det siste alternativet. Bakgrunnen for dette var sannsynligvis at svogeren hans, Frederik Borchgrevink (1776-1839), var eier av Storhamar, og at det ville være nødvendig å selge deler av garden for å anlegge by der. Borchgrevink skyldte Lundh en del penger, og denne ville altså få fordringene sine innløst hvis Hamar ble by.[3] Enden på visa ble imidlertid at Lillehammer fikk bystatus, det ble ikke anlagt by hverken på Hamar eller Brumunddal, og Borchgrevink mistet Storhamar på tvangsauksjon i 1825.
På 1840-tallet startet man stortingsdrøftinger om hvorvidt også Hamar skulle få bystatus. Peder Fauchald (1791-1856), ordfører i Østre Toten og stortingsrepresentant for Christians amt, foreslo da at byen heller skulle legges til Nerkvern i Brumunddal. Forslaget ble trukket tilbake til fordel for Hamar, og Brumunddal fikk heller ikke bystatus denne gangen.[4]
Næringsliv og vekst
Det var lenge en god del industri i Brumunddal. Gardsnavnene Nerkvern, Buttekvern, Øverkvern og Gåskvern vitner om lange tradisjoner for kverndrift på Furnessida av Brumunda, og mjøl herfra ble solgt til kopperverkene på Folldal og Røros på 1600- og 1700-tallet. På 1700-tallet ble det anlagt ei rekke sagbruk her, og i tillegg var det blant annet vadmelsstampe. Området hadde pottemakeri fra 1820-årene, veveri på Gåskvern fra 1859, og brenneri på Nerkvern fra 1861.[5] På Nerkvern kom for øvrig Nederkværns bryggeri i 1852. Dette eksisterte fram til 1905, da Hamar bryggeri og Lillehammer bryggeri gikk sammen om å kjøpe opp bryggeriet, for så å legge de det ned etterpå.[6]
I årene 1886-1889 ble vegen mellom Hamar og Brumunddal bygd ferdig.[7] Det var imidlertid først med åpningen av Ringsakerbanen (i dag Dovrebanen) i 1894 at Brumunddal for alvor begynte å vokse som tettsted. Brumunddal stasjon lå på Furnessida av Brumunda, og det var på denne sida veksten for alvor kom i gang først. Huseby meieri ble opprettet i 1898, og ble etter hvert et naturlig sted for mange ringsakerbønder å levere mjølk. Det var takket være jernbanen at dette ble enkelt gjennomførbart.[8] Det meste av industrien lå på Furnessida. Den eneste vesentlige industribedriften på Veldresida (og i Veldre for øvrig) var Naruds Spinderi, Væveri og Garveri, som ble grunnlagt av bonden Lars Narud i 1877.[9] I tida rundt første verdenskrig hadde den byttet navn til Brumunddal Uldvarefabrikk, og var den fjerde største arbeidsplassen i daværende Ringsaker kommune.[10]
Resultatet av denne industrialiseringa ble en ganske sterk folkevekst. Fra 1900 til 1910 holdt folketallet seg stabilt: 412 mennesker bodde i Brumunddal i 1900, i 1910 var det 416. Så steg det til 759 i 1920, 1011 i 1930 og til 2339 i 1945.[11] Mesteparten av denne folkeveksten fant sted på Furnessida - på Veldresida bodde det rundt 200 mennesker i 1920, og omtrent dobbelt så mange i 1930.[12]
Lokale motsetninger
Før kommunesammenslåingen i 1964 var det stor forskjell på de to delene av Brumunddal. Mens Furnessida var noe av et sentrum i Furnes kommune, var Veldresida en utkant i Ringsaker kommune. Innbyggerne på begge sider av Brumunda var stort sett arbeidsfolk, men Furnessida hadde tidligere fått et mer urbant preg. Derfor oppfattet mange på Veldresida dem som «sosialt og kulturelt fjerne».[13] Hjørdis Hagene, født i 1918, var vokst opp på Furnessida, og hun beskrev forskjellene slik:
| Vi hadde stasjonen, Meieriet, Apoteket, Posthuset, nesten alle butikka, i hvert fall de som solgte sko. Kooperativen var hos oss, fiskebutikkene, kjøttbutikkene, Frelsesarmeen, Bedehuset, dessuten alt som kunne betegnes som fornøyelses- og uteliv. For mest alle kafeene (unntatt Skalmerud’n) var hos oss. Og så kinoen![14] | ||
Etter hvert jevnet forskjellene seg ut mellom de to delene. Det som satte fart i veksten på Veldresida for alvor, var først og fremst gardbrukeren og trelasthandleren Berger Langmoen (1887-1950) og hans sagbrukvirksomhet på småbruket Holen fra og med 1922. Han skapte mange arbeidsplasser i ei økonomisk krisetid på 1920-tallet, og i 1934 stod sagbruket for tjue prosent av Veldres skatteinntekter. På dette tidspunktet var de fleste av innbyggerne på Veldresida tilknyttet Langmoens bedrift, og det var stort sett takket være dette at folketallet økte på denne sida av Brumunddal. [15] Stedet gikk fra utkant til sentrum for økonomisk vekst i Ringsaker kommune. Langmoen fikk også mye å si for Veldresida og Veldre for øvrig. Politisk ble han valgt inn i kommunestyret for Bondepartiet i 1925, 1928 og 1934, og han satt i menighetsrådet i kommunen. Han var svært religiøs, og øvde stor innflytelse på lokalsamfunnet også på dette feltet.[16] Brumunddal var slik blitt et service- og handelssentrum for deler av to kommuner, og med åpningen av Framnesbrua ut til Neshalvøya i 1932 ble stedet også et sentrum for mye av Nes kommune.[17]
Etterkrigstid og storkommune
I etterkrigstida fortsatte folketallet å øke. I 1945 hadde Brumunddal 2339 innbyggere, mens det var rundt 4100 innbyggere på begynnelsen av 1960-tallet. På dette tidspunktet var det demografiske forholdet mellom Veldresida og Furnessida blitt ganske jevnt, faktisk bodde et knapt flertall av innbyggerne på Veldresida, rundt 2100. I mellomkrigstida hadde identiteten som «brumunddøl» hovedsakelig vært delt av de som bodde på Furnessida, men i etterkrigstida ble dette i større grad en følelse innbyggere på begge sider av elva delte.[18] Brumunddals nye posisjon som økonomisk sentrum for tre kommuner gjorde imidlertid kommuneinndelinga problematisk, og innad i Ringsaker var det dessuten en drakamp mellom Brumunddal og Moelv. Man begynte derfor å drøfte om kommunegrensene burde endres.
Scheikomiteen, som behandlet spørsmålet om kommunesammenslåinger nasjonalt, presenterte i 1954 fire forslag til hvordan kommuneinndelinga i Brumunddalsområdet kunne endres. Av disse fire forslagene anbefalte de forslaget om å overføre hele Veldre fra Ringsaker kommune til Furnes kommune. Dette ville nemlig skape to jevnstore kommuner sentrert om hvert sitt sentrum, nemlig Brumunddal og Moelv. Året etter ble dette imidlertid avvist med stort flertall i Ringsaker kommunestyre.[19] I Furnes, derimot, var det stort flertall for å innlemme Veldre.[20] Utover midten av 1950-tallet begynte istedet tanken om å slå sammen Ringsaker, Furnes og Nes til én storkommune å gjøre seg gjeldende, noe som også hadde en viss støtte hos nesningene. Fylkesmannen i Hedmark, Alf Frydenberg (1896-1989), støttet også dette forslaget.[21] Januar 1963 ble dette alternativet stemt gjennom i Stortinget, og året etter var storkommunen Ringsaker en realitet, med Brumunddal som økonomisk sentrum. En del av administrasjonen ble imidlertid lagt til Moelv en stund til.
Referanser
- ↑ Bækkelund, Furnes bygdebok, side 3-4.
- ↑ Bækkelund, Furnes bygdebok, side 4.
- ↑ Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'».
- ↑ Bækkelund, Furnes bygdebok, side 4.
- ↑ Bækkelund, Furnes bygdebok, side 2-3.
- ↑ Bækkelund, Furnes bygdebok, side 7.
- ↑ Feiring, Tidskifte - ny teknologi 1840-1900, side 390
- ↑ Feiring, Tidskifte - ny teknologi 1840-1900, side 85 og 395.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 31.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 63
- ↑ Bækkelund, Furnes bygdebok, side 8 og 11.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 292-293.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 293-296.
- ↑ Hjørdis Hagene, I vår barndom, sitert i Alsvik, I krig og fred, side 293.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 288-293.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 296-297.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 442.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 443.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 451-453.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 455-456.
- ↑ Alsvik, I krig og fred, side 458-459.
Litteratur
- «Brumunddal» i Store norske leksikon.
- Brumunddal på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Reidar Bækkelund. Furnes bygdebok IV. Furnes historielag, 1987.
- Trond Feiring. Tidskifte - ny teknologi 1840-1900, bind 4 av Ringsakboka: bygdebok for Brøttum, Ringsaker, Veldre. Brøttum historielag, Ringsaker historielag, Veldre historielag, 1998.
- Ola Alsvik. I krig og fred, bind 5 av Ringsakboka: bygdebok for Brøttum, Ringsaker, Veldre. Brøttum historielag, Ringsaker historielag, Veldre historielag, 2001. Bilderedaktør og utforming: Jan Haug.
- Hans Chr. Johansen. «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», Historisk Tidsskrift nr. 1/2008, s. 87-100.
- Thor Gotaas. Fra bygd til by - Historien om Brumunddal. Ringsaker kommune, 2011.
- Faktaark fra Kartverket finnes.
- Statistisk sentralbyrå: Befolkning og areal i tettsteder, 1. januar 2016.