Matrilinearitet

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Kvinnerekke»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Matrilinearitet (etter tysk Matrilinearität, jf. engelsk matrilineality) er et prinsipp og et konsept som legger vekt på kvinnerekker, det vil si mor, mormor, mormors mor og videre, i sosial, juridisk, politisk eller religiøs kontekst. Ved å granske og forstå økonomisk, kulturell og biologisk arv som overføres fra mor til datter gjennom flere slektsledd, kan historie og genealogi bedre påvise rollen som kvinnerekker har hatt som bærere av materiell og immateriell kultur i husstand, slekt og samfunn.

Patrilinearitet som hovedregel

Motstykket er patrilinearitet, som historisk er vært dominerende prinsipp i norsk samfunnsliv, herunder i historie og genealogi. I eldre slektsgranskning var farsopphavet gjerne det første som noen tok fatt på når slekten skulle spores bakover til bønder, storbønder – eller aller helst til Harald Hårfagre. 1800- og 1900-tallets nasjonalisme dyrket både vikingetid og høymiddelalder: to perioder som begge representerte norsk selvstendighet, og som i folks historiske bevissthet skulle balansere underlegenheten som fire hundre år under fremmed styre angivelig hadde påført riket. Herunder var en lang kongerekke – lengde var kanskje viktigere enn historisitet da rekken ble oppfunnet – selve hovedverket i markedsføringen som skulle styrke Norges legitimitet som nyselvstendig stat. Kongerekken var svært fremtredende i en offentlighet som i alminnelighet tilbad norsk opprinnelse. Dette beveget også mange slekter til å lage sin egen «kongerekke» som overfor sambygdinger slo fast at man minst var like gjev som andre.

Fokuset på mannsrekker kan likevel ikke bare tolkes som uttrykk for fordommer, men fant også dekning i harde juridiske realiteter. Det meste i samfunnet ble nemlig arvet langs mannsrekker: alt fra patronymika og faste slektsnavn til makt, penger og jord gikk i hovedsak fra far til sønn, ikke minst som følge av menns bedre arverett. Alt fra leilendingebruk til Norges trone ble agnatisk nedarvet. Det er med andre ord ikke ubegrunnet at eldre slektsgranskning er vært basert på patrilinearitet. Samtidig har fokuset på mannsrekker gjort det lett å overse kvinnerekkers rolle som samtids- og historisk aktør.

Matrilinearitet får økt oppmerksomhet

I senere år har flere historikere og genealoger åpnet øynene for historien som eksisterer i matriliner. En forholdsvis tidlig artikkel var Slektsgransking gjennom kvinneledd (1991) av Arnvid Lillehammer. Ved å vinkle historien i et matrilineært perspektiv, kan en slekts vei til nåtiden og ikke minst en slekts selvforståelse i nåtiden tolkes og oppfattes på en helt annen måte enn det vanlige narrativet om farsslekt gir rom for.

Det finnes flere grunner til at kvinnerekker kan ha spesiell relevans for historie og genealogi:

  • I eldre dager var kjønnsdelingen større enn i dag, herunder når det gjelder arbeidsoppgaver: døtre arbeidet oftest sammen med mødre, og motsatt for sønner.
  • I mange tilfeller av leiermål ble det moren og morens slekt som stod for et barns oppdragelse.
  • Morskap er det sikreste biologiske opphavet som finnes, særlig før surrogati ankom. Sammenlikn med pater est-prinsippet.
  • Med oppdagelse av mitokondrielt DNA har matriliner vunnet ytterligere aktualitet, da mtDNA etter dagens kunnskap kun lar seg videreføre gjennom matriliner.

Men vissheten om kvinners betydning for familietradisjoner og -historie er ikke ny. I sin Slægts-Krøniker (1924), som opprinnelig var skrevet for forfatterens nærmeste, mente Fredrik Grønvold at det i hovedsak er kvinner som fører fortalte minner videre, mens menn er mer tilbøyelige til å ikke bry seg om fortiden.[1]

Det har selvfølgelig hovedsagelig været Manden i Slægten, den mere realistiske Mand, som har udført Handlingen, den reelle praktiske Daad, medens det har været Kvinden, som med sin stemningsfulde Sympathi har bevaret den i sit Sind, i sit Hjerte, tilegnet sig den i inderlig Hengivelse og givet Beretningen om den. Det er saagodtsom udelukkende Kvinderne i vor Slægt, som har saa at sige tildannet, opfostret og siden hæget om og vedligeholdt Slægtstraditionen. […] Mændene synes derimod at have været temmelig ligegyldige, ja enkelte kan i denne Henseende ikke undgaa Dadel for barsk Ufølsomhed, fast de var forstandige, endog kloge Folk med utvivlsom Intelligens.

Arv gjennom kvinnerekker

Så vel materiell som immateriell arv kan overføres gjennom kvinnerekker. Særlig tydelig er dette når vi går bakover i tid; når kjønnsrollene er tydelig definert, blir arvelighet i forholdet mor–datter og far–sønn viktigere enn i tider der kjønnsrollemønsteret brytes ned. Slik arv omfatter blant annet:

  • For-, mellom- og etternavn.
  • Oppførsel og skikker.
  • Sosial status.
  • Klesstil, frisyre med mere.
  • Pretiosa, for eksempel smykker.
  • Fortellinger.
  • Kunnskaper i stell og håndverk, for eksempel søm (jf. bl.a. bunadstradisjoner).

Etternavn

Det finnes tilfeller av matrilineære slektsnavn, det vil si slektsnavn som har fulgt matriliner gjennom flere generasjoner. Teknisk skjedde overføringen vanligvis som dåpsnavn (det som i dag kalles mellomnavn). I færre tilfeller dreier det seg om etternavn.

Zahl og Tanche er slektsnavn som i flere tilfeller kan påvises å ha fulgt matriliner i både tre og flere generasjoner. For å illustrere dette, kan Karen Tanches etterslekt i Vefsn i Nordland vise hvordan navnet Tanche biologisk og deretter adoptivt har fulgt en matriline fra 1680-årene til 1974.

Arvegang:

Fornavn

Fra samme distrikt har man Lisbet Olsdatter, hvis fornavn både var nedarvet fra mormoren og fra farmoren. I mormorens tilfelle gikk fornavnet tilbake til Lisbet Mikkelsdatter, som bodde på Mo. I farmorens tilfelle stammet fornavnet fra Lisbet Larsdatter, gift Budde, som selv kanskje hadde fornavnet etter oldemoren Elisabeth «Elsebe» Adriansdatter Falch.

Arvegang gjennom mormor:

Arvegang gjennom farmor:

Matronym

Mens patronym, altså fars navn med -sen/-son eller -datter/-dotter har vært standarden i norsk navneskikk, finnes det også eksempler på matronymer. Et kjent tilfelle er Svein Alfivasson, jarl av Norge fra 1029 til 1035. Han skulle normalt hatt patronym etter faren Knut, men fordi hans makt hvilte på moren Alfivas posisjon ble matronymet brukt. Et nyere eksempel er forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold, som selv tok matronymet.

Matrilinearitet i sosial kontekst

Historisk defineres en families sosiale status eller klasse og i eldre tider også standstilhørighet ut fra farens patriline: hvis faren var arbeider med Hansen som slektsnavn, var også barnene først og fremst arbeidere med Hansen som slektsnavn, og da hjalp det lite at mormoren for eksempel var en Løvenskiold. I historie og genealogi og i beslektede fag som sosiologi kan kategorisk fokus på patriline likevel være en kilde til feil- eller ufullstendige tolkninger, noe som følgende eksempler illustrerer.

Dette bildet på Tuxen.info viser ikke bare fremstående representanter for 1900-tallets dansk-nordnorske overklasse. Det viser også en mor, en mormor og en mormors mor som er representanter for personens matrilineære historie, herunder materiell og immateriell arv fra Nord-Norges lille, lukkede og kulturelt distinkte godseierklasse. Personens patriline stammer på sin side fra en maler. Ved å tolke historien i et matrilineært perspektiv, fanges informasjon opp som er avgjørende for å forstå personens fullstendige bakgrunn og som patrilineært orientert historie enten overser eller utilstrekkelig belyser. Hvilken vei til nåtiden har personen: en uektefødt malermesters vei eller overklasse gjennom fem hundre år? Spørsmålet vil tiltrekke ulike svar avhengig av om historien vinkles i et patrilineært eller matrilineært perspektiv.

Et annet eksempel på matrilinearitet finnes ved å studere Karen Johansdatters etterslekt, som ikke regnes som en slekt suo jure, men som viser mange av de samme trekkene som finnes hos patrilineært definerte slekter, blant annet at visse fornavn går igjen hos etterkommere og at sosial status over lang tid fremstår som stabil og homogen (ikke som volatil og svært differansiert) hos etterkommere.

Et tredje eksempel er Karen Mogensdatter, som var datterdatters datterdatters datter av Margrethe Benkestok av Meløy. Gjennom sin matriline hadde Karen blant annet arvet jord som hadde tilhørt Benkestok-godset og det som hos Wilhelmine Brandt beskrives som «een røed Damaskes Kaabe med Hermelins Bræm».[2] Det at hun satt med tidligere adelsjord, men også det at hun som kvinne i det hele tatt eiet jord i en samtid hvor nesten alle var leilendinger, gjør det vanskelig å gi en meningsfull tolkning av Karen hvis man utelukkende forklarer henne ut fra farsslekten og samtidig underslår matrilineære tilførsler til hennes sosiale status.

Matrilinearitet i juridisk kontekst

Så vel lovverk som rettspraksis har hatt bestemmelser som favoriserer matriliner.

  • Barn har vanligvis alltid arvet mor (kun med tids- og standsbegrensede unntak, blant annet da adelsprivilegiene av 1582 innførte tap av arverett til jord for adelige kvinner som giftet seg ikkeadelig). Før de Castbergske barnelovene betinget rett til farsarv at noen enten var født i ekteskap eller lyst i kull og kjønn.
  • Mor hadde vanligvis automatisk eneforeldrerett til barn som ble født av ugifte foreldre.
  • I senere års barnefordelings- og samværssaker har norsk rettspraksis vist en viss preferanse for mor i tilfeller hvor mor og far ellers er like egnet.[3]
  • Navnelovverk på 1900-tallet gav automatisk mors slektsnavn til barn som ble født av ugifte foreldre.

Matrilinearitet i religiøs kontekst

Innenfor visse trosretninger ansees medlemskap i jødisk tro og folk å følge matriliner.[4]

Referanser

  1. Grønvold 1924:5.
  2. Brandt 1985:261.
  3. Jf. «Morspresumpsjonen gjør fedre til tapere», Dagbladet. Publ. 2016-02-22, lest 2019-02-19 og «– Mor står sterkere i barnefordelingssaker», Budstikka. Publ. 2016-04-07, lest 2019-02-19.
  4. Groth 2009.

Litteratur