Alter, egentlig alterbord. I middelalderen var dette kirkehusets sentrale punkt. Selve alterplaten var av sten, gjerne rektangulær, med innvielseskors og en fordypning (sepulcrum) til plassering av relikvier. Det fantes en rik tradisjon for utsmykning av alter: alterduker, forheng (antependium), forstykke (antemensale), altertavle og alterskap. Etter reformasjonen var det få egne bestemmelser om alteret, dets utførelse og utsmykning. Som et resultat av luthersk nattverdpraksis og liturgi ble alteret supplert med knefall for altergjestene og en bedeskammel for presten. Forordning 13/8 1734 bestemte at alteret i det minste skulle ha lysestaker av tinn eller messing, og skr. 16/5 1823 fastslo som et minimum at alteret skulle være utstyrt med knefall med rekkverk og at knefallet og bedeskammelen skulle være stoppet. Fram til vårt eget århundre har messeklærne gjerne ligget fremme på selve alteret, fordi presten ble iført dem når han «gikk for alter». I folketradisjonen var alteret og særlig altertavlen sted for overnaturlige krefter; ikke minst kunne syke bli friske ved kontakt med alteret. A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
