Andaktsbøker, eller oppbyggelsesbøker, bøker med religiøse betraktninger eller prekener til bruk i privat fromhet. Andaktsbøker var utbredt allerede i senmiddelalderen, for eksempel Thomas fra Kempens «Kristi etterfølgelse», men etter reformasjonen ble andaktsbøker et særlig viktig element i fromhetslivet, hvor de var ment som hjelpemiddel den private andaktsøvelse (se husandakt). Andaktsbøker har både forutsatt og befordret lesekyndighet, og særlig fra 1600-tallet ble det utgitt mange. Martin Luthers postiller og katekismer var utbredt som andaktsbøker, det samme gjaldt andaktsbøker av danske ortodokse 1600-tallsteologer som Jesper Brochmand og Jens D. Jersin. På 1700-tallet gjør pietistiske andaktsbøker, blant annet av Erik Pontoppidan, seg gjeldende. En betydelig mengde tyske andaktsbøker ble også oversatt og spredt, særlig av Johan Arndt, Johan Gerhard, Heinrich Müller, Christian Scriver, Ph. J. Spener og Aug. H. Francke. Andaktsbøker har fulgt skiftende fromhetsretninger, men folk flest brukte gjerne et konservativt utvalg andaktsbøker også gjennom store deler av 1800-tallet. Mange andaktsbøker var utlegninger av bibeltekster som fulgte kirkeåret (se postill(e)). A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
