Byting. Etter begjæring fra de norske borgere 8. august 1661 (Medd. no. RA I s. 39) ble det i de norske byprivilegiene av 30. juli 1662 bestemt at byfogden skulle dømme i første instans i byens mindre saker. (Fogtman I s. 85. Saksområdet er ikke nærmere presisert i privilegiene.) Gjennomføringen av bestemmelsen førte til at det ble opprettet en ny underrett i byene, bytinget. Fra 1607 til 1662 var det byrådet alene som hadde dømt i alle byens saker (før 1607 sammen med lagmannen, som det året fikk ansvaret for sin egen 2.instansdomstol, lagtinget (se dette).) Byfogdens dommer kunne appelleres til rådstueretten (se dette). En gruppe borgerlige lagrettemenn skulle fungere som bisittere på bytinget. Ordningen av 1662 ble stadfestet ved Christian 5. norske lov (1–3–1, 1–6–8). Loven bestemmer at alle saker som ikke er uttrykkelig unntatt, skal stevnes for bytinget. (1–2–4). Videre skulle byfogden oppnevne åtte lagrettemenn årlig som bisittere.
Lagrettemennene skulle tas i ed av lagmannen eller byens øvrighet, og vervet skulle gå på omgang blant byens borgere (1–7–4). Byskriveren var bytingets sekretær og hadde til oppgave å føre underrettens rettsbøker. Rådstueretten hadde også sin skriver, og mellom disse to skriverne hersket det ofte kompetansestrid. Derfor ble disse embetene flere steder slått sammen til et by- og rådstueskriverembete. Bytinget trådte sammen på rådstua en fast dag hver uke, unntatt i rettsferiene. Loven bestemte at bytingsmøtene skulle være åpne (1–3–1). I straffesaker var gjerne underfogden aktor. Bytinget ble i andre halvdel av 1800-tallet erstattet av byretten som underrett i byens saker. Den viktigste kilde til bytingets historie er bytingsprotokollene. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
