Salpeter, det vil si kaliumnitrat, ble blant annet brukt medisinsk, som konserverende tilsetning ved salting av kjøtt (også for at kjøttet skulle beholde en frisk, rød farge), og i svartkrutt- og fyrverkeriproduksjonen. Salpeterbehovet i Danmark-Norge ble stort sett dekket ved import, særlig fra India der det fantes store, naturlige forekomster. Økende kruttforbruk førte imidlertid til at det på 1700-tallet også ble satt i gang hjemlig produksjon av salpeter, enten i beskjeden målestokk som en- eller tomannsforetagender, eller i større omfang i salpetersyderier. Råstoffet var kvelstoffholdig jord som enten var tatt rett fra bakken under et fjøs eller en stall, eller som var framstilt ved å bearbeide en blanding av jord, avfall, møkk og urin, oppbevart i særskilte, luftige salpeterlader. I begge tilfelle var det nødvendig å tilsette aske, gjerne også kalk. Salpeterjorda ble deretter spadd opp i trekar (av utførelse som rostekar) og det ble fylt på vann. Etter 10–12 timer ble væsken («enkel lut») tappet av. Ved å gjenta denne operasjonen en eller to ganger, hver gang med ny salpeterjord, ble konsentrasjonen sterkere («dobbel» eller «tredobbel lut»). Når luten ble kokt inn (i en salpeterpanne), skilte salpeteren seg ut og satte seg på grytebunnen. Dette første produktet var ennå brunt og urent (rå salpeter) og inneholdt blant annet koksalt. Før salpeteren kunne tas i bruk, måtte den derfor oppløses, kokes og krystallisere seg flere ganger. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
