Enkesete, en av prestebordets gårder (se prestebordsgods) som presteenken etter åpent brev 29/8 1648 og senere C.5. no. lov 2-13-7 hadde bruksrett til, samt skatte- og tiendefrihet av, etter at nådensåret (s.d.) var omme. Retten til enkesete gjaldt ifølge C.5. no. lov 1 skippund tunge skyld sønnafjells og 1 1/2 laup eller spann skyld nordafjells. Enkeseter tillå enker etter sogneprester, normalt ikke kapellanenker, men eksempler på så vel kapellanenkeseter som klokkerenkeseter finnes på 1700- og 1800-tallet. Som regel fantes kun enkeseter i prestegjeld på landet, men kunne også forekomme i kjøpstedene, der likevel fri bolig for presteenkene var det vanlige helt siden 1500-tallet (se presteenke).
Åbotsplikten på enkeseter tillå sognepresten som beneficiarius, men han kunne eventuelt søke regress hos enken. Enken kunne velge ikke å bo på enkesetet, men bygsle det bort; det samme kunne beneficiarius når kallet ikke hadde presteenke. Enkesetet var som regel ingen fast prestebordsgård, men kunne velges etter leilighet. I den grad det ikke allerede hadde skjedd, påbød lov av 26/9 1845 at enkeseter normalt skulle selges, og det ble i stedet opprettet et pensjonsfond for geistliges enker. A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
