Fengsel. Magnus Lagabøtes hirdskrå (kap. 36) foreskriver fengsel for den drapsmann som ikke dømmes til døden. Det er imidlertid uvisst om denne bestemmelsen noen gang ble iverksatt. Frihetsberøvelse ble ikke primærstraff før etter Reformasjonen. Også da var fengsel først og fremst en varetekt i påvente av dom. Varetekten kunne vare i måneder og år når prosessen tok tid, for eksempel i enkelte trolldomssaker. Den tiltalte kunne dø i fengselet – ofte en jordkjeller i fogdegården eller en kjeller i en av festningene, som «trollkvinnehullet» på Vardøhus. Reell fengselsstraff ble brukt på 1500–1600-tallet, men oftest i form av arbeidsstraff som f.eks. flere års tvangsarbeid på Bremerholm festning i København. Det var høy dødsprosent for strafffanger. Også straffarbeid på festninger i Norge ble etter hvert vanlig. Kortere fengselsstraffer ble fra tidlig 1600-tall brukt som subsidiærstraff når bøter ikke ble betalt, for eksempel i leiermålssaker, jf. gjeldsfengsel. H.N./
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
