Finnerydninger, betegnelse på et utvalg av samiske boplasser i fjordene i Nordland og Troms, på 1600- og 1700-tallet bosatt av såkalte sjøfinner eller bufinner (se samer). Finnerydninger var ikke matrikulert og skyldsatt. De samiske brukerne betalte kun de ordinære skattene som var pålagt den samiske befolkningen, dvs. såkalt finneskatt i penger, og finneleidang i tørrfisk, og kunne utnytte ressursene på plassene uten å betale vanlige bygselavgifter eller landskyld. Finnerydninger sto dermed utenfor det ordinære bygselsystemet, og de samiske slektsgruppene kunne selv bestemme over brukerrekkefølgen. Sett fra norsk eiendomsrettslig synsvinkel lå de fleste finnerydninger i kongens allmenning, og skulle dermed ha tilfalt kronen, dersom de var blitt skyldsatt og matrikulert som ordinære rydninger i henhold til gjeldende lovgivning. Siden brukerne faktisk og funksjonelt kom i samme stilling som bygselrådige selveiere på gårder som det heftet odel på, ble ordningen til sammenligning døpt finneodel av enkelte embetsmenn. Retten til å slippe landskyld og bygselavgifter fulgte imidlertid ikke med dersom finnerydninger ble solgt eller avhendet til nordmenn.
Dette fritaket fra det ordinære bygselsystemet ser ut til å ha blitt innrømmet av Christian IV en gang mellom 1601 og 1614, som en særrett overfor en del av de kystsamiske brukerne. Den konkrete bakgrunnen kjennes ikke, men ordningen inngikk sannsynligvis blant de taktiske tiltakene i samband med Kalmarkrigen (1611–13), da både dansk-norske og svenske myndigheter søkte å vinne den kystsamiske befolkningen for seg og dokumentere et nært undersåttforhold. Ordningen kan også være knyttet til innføringen av finneleidangen, i Nordlandene fra 1609, og i Vardøhus len fra 1615. Under matrikkelarbeidene i 1660-årene ble finnerydninger både i Nordland og Sør-Troms (Senja len) formelt lagt for landskyld og innført i matriklene. I tråd med dette ble finnerydningene i Senja len fullt ut integrert i det vanlige bygselsystemet allerede i 1661, mens matrikuleringskommisjonen i Nordland innstilte på at samene fortsatt skulle få nytte sine plasser uten bygsel eller landskyld. Her sto institusjonen formelt ved lag til de siste finnerydninger ble skyldsatt iflg. rentekammerets ordre av 31. mars 1759, men ordningen var da i lengre tid uthult, bl.a. gjennom salg og overtakelse av nordmenn. I Nord-Troms ble en del finnerydninger skyldsatt og matrikulert i 1667, og flere i 1723. Den endelige avviklingen skjedde også her i 1759/60. (Kolsrud 1947, Hansen 1986.) L.I.H.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
