Leksikon:Forlegger
Forlegger, blant annet brukt om person som leverte forsyninger til industrivirksomhet uten selv å eie andeler i driften. Denne virksomheten er særlig kjent ved kobberverkene nordafjells. Organiseringen av driften ved disse kobberverkene framtvang forleggersystemet. Det totale innskudd på én part ved Røros kobberverk nådde i første halvdel av 1700-tallet godt over 600 årlig. Den enkelte partisipant skulle skaffe penger, proviant og materialer som var nødvendig for sin(e) part(er). Ikke alle maktet denne oppgaven. De trengte en person som på deres vegne kunne løse de praktiske problemer med innskudd, forsyninger og salg av kobber.
Det synes å ha eksistert to former for forlegg på 1700-tallet. Den ene innebar at en forlegger betalte et visst årlig beløp til en partisipant mot å disponere en kux (s.d.) fullt ut. Forleggeren mottok kobberet som falt på parten, og kunne selge det fritt, men overtok til gjengjeld alle forpliktelser som pålå andelseieren. Det overskudd som ble oppnådd, med fratrekk for forpaktingsavgift, tilfalt forleggeren i sin helhet, men han/hun måtte også dekke et eventuelt underskudd av egen pung.
Fra 1730-årene ble forleggervirksomheten ordnet annerledes. Det ble vanlig med forlegger på regnskap. Partseieren hadde da krav på en nøyaktig oversikt over innskuddenes størrelse, og hvor mye garkobber som var blitt utdelt på partene. Disse opplysningene skulle attesteres av bergskriver ved verket. Forleggeren skulle så betale partisipantens kobber etter gjengs pris i Trondheim ifølge attest fra byens megler, og kunne trekke fra alle utgifter til innskudd, toll, transport, meglerkurtasje o.l. Forleggeren mottok en fast godtgjørelse per part av partisipanten. Satsene varierte fra verk til verk. Den var 20 riksdaler ved Røros, 10 for Løkken og 7 for Kvikne.
Kun ved fullt forlegg, det vil si når forleggeren forla partene både med penger, proviant og materialer, fikk han/hun disposisjonsrett over utbyttet i form av garkobber. Men det utviklet seg også mulighet til delforlegg, for eksempel bare å forlegge partene med proviant. Forleggeren sendte da de varene partisipanten var pliktig å framskaffe til provianthuset. K.S.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |